Tåka ligg tett. Det yre uttur skødden. Det er helt stille etter veigen. Bare lysløypa blinker trofast, det er så vidt en kan skimte pærene bortover Hovlandsjordet. Ikke et menneskje å sjå. Det er lite vitner om liv, annet enn vedrøyken som ligg lavt. De fleste velger å sitte inne å fyre, ikke fader om de våger seg ut på blankisen. Akkurat nå om dagen er det større sjans for å finne liv på Mars enn i Saksumdal.
Ganske så fantastisk i grunn at med hjelp av norskproduserte roboter, skal dem karve i grusen for å sjå om det er tegn til liv på Mars. Mars er lenger unna enn Saksumdal, i hvertfal hvis du måler ifra Sigrid Undsets plass. Likevel er det penger å hente for å græva i gjørma etter livstegn fra grønne marsboere i en inntørka innsjø. Alle veit at har du liggi på botten tå Rukkinnet, så er det stor sjans for at du kan bli forvekslet med en marsboer. Det er en del grønske på botten.
Det kunne vært spennende for kommunen å prøvd det samma oppi her. De kunne putta noen penger inni et prosjekt og forska litt på disse organismene som lever ubemerket på vestsida, godt omringa tå snø.

Ja, for nå holder vi oss inne. Mildværet har vekket angsten i oss- angsten for taksnøen. For det er bare et tidsspørsmål før den kjem, ja du kan banne på at neste gong du står i døra inn til vedskålen så kjem det. Flere tonn med tung snø som legg seg foran døra, så en blir værfast inni skålen. Ingen kjem til å merke det. Siden postmannen ikke kommer hver dag, kan der jo gå et par-tre dager før noen merker at en er borte.

Utenforstående kan lure på hva vi driver med oppi her, faktisk kan vi innfødte sjøl begynne å lure på det samme. For som sagt, det er ikke et menneskje å sjå. Det er stor sjans for at Saksumdøler sitt på Facebook og lure på åssen føre er over kjølen, og om bakkan er strødd. Det er stort sett innfløtteran som skriv. Vi som har kjørt denna veigen før det vart gruppe på Facebook, himler med auga. Det er vel kun en gong de siste 100 årene vi ikke har kommi helskinna ned bakkan. Den seansen er nøye omtalt både i lokalavisa og i Sax. Den hendelsen har spikra seg fast til hukommelsen. Det var ekstremt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Forskjellen på Mars og Saksumdal er at det finnes mye dokumentasjon på liv her i dalen. Det har vært et yrende liv i bygda, med unger og vaksne som har etterlatt seg spor. Det finnes bøker og tidsskrifter som rommer historie fra svunnen tid. Det er bare det at livet begynner å ebbe ut. Om hundre år er det sannsynlig at forskere leter etter livstegn. Kanskje finner de igjen rester fra noen lenestoler som ble kjørt på røysa, eller en komfyr som endte sin siste reis bak låven? Om lysløypa vil blinke er det ingen som vet. Vi må satse på at de finner noen hardføre skapninger på Mars så vi kan få noen avkom. Det er nok lettere enn å få bosatt noen småbarnsfamilier, sjøl om vi har ledig kapasitet i barnehagen…

Snakk om å få alt på samma dagen! Morsdag, fastelaven og Valentin’s- i prioritert rekkefølge. Som nevnt før, er det mye spenning knyttet til denne søndagen i året. Blir det frokost på senga, blomsterkvast og perlekjede slik som i Love actually? Til tross for hint og tips jevnt utover den siste uka, er det lite som vitner om storslått feiring. Men det kan jo hende at det slår til likevel..
Så hva er gjevest, å bli hyllet som mor eller kjærest? Det har litt lett for at unga får mest fokus. N’ far har mer enn nok med å huske på ei gave i året, så det blir mye å holde styr på denne helga her. Unga tegner kort og skriver så godt de kan, ihvertfall så lenge de er små. For denna sjarmerende alderen går over på et punkt. Disse artige korta avtar omtrent når skostørrelsen passerer 40.
N’ far har lett for å blande korta når det kjem til mor og kjærest. For ofte kan kjæresten bli mor for n’ far og. Slik som når han ska gå bort og ikke veit å’n ska ha på seg. Eller når ullabban er borte og hele sokkeskuffa er tømt utover golvet uten at døm dukke opp. N’ far rope så høgt han kan for å få hjelp til å leite.

Vi mødre er ikke alltid så gode på å være kjærest vi heller. For innimellom unger, potetkoking og klesvask er vi ikke alltid i humør for innbydende blikk og lure smil. Vi har rett og slett mer behov for at noen kan gi stugguteppet ei runde med støvsugern i stella for å henge over skuldra og masa. Kanskje skulle vi tatt’n på ordet og latt stugguteppe vente?

Nå er det jo i tiden at det ikke er ting, men opplevelser som er det store på gavefronten. Måneskinnstur, det liker vi fruene godt. Vi er raske til å trekke på oss refleks og topplue, så lenge det ikke er glatt. For da kommer behovet for piggsko, eller brodder. Det blir ikke noen måneskinnstur på blankisen før det vanker et par nye piggsko. Så hvis det er måneskinnstur som er overraskelsen i år, er det et hett tips å få tak i piggsko på forhånd.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Oppi alt dette kjem også Fastelaven i år. Denne bollen med krem i, som ser så fin ut men som etter ei stund legger seg som en murstein nederste i magen. For all del ta bare en, for sjøl om du har lyst på mer vil du angre. A mor har baka boller og lagt i fryseren.  Hu har også handlet inn kjøttpålegg og egg, i tilfelle noen plutselig får en lys ide på å overraske med hotellfrokost på søndan.

Alt ligger til rette for at søndagen skal bli vellykket. Blomstervasen er satt fram klar til bruk, huset er vasket og klesvasken er bretta. Husmorlykka er komplett når unga er i seng og n’far er ferdig med å støvsuge stugguteppet….

Til lykke med morsdag, Valentinsdag og Fastelaven!

Et usikkert hjerte har falt til ro- forhåpentligvis.. Det er ikke støtt så lett å finne den rette, og åssen kan en være sikker på at valget er riktig?
For å finne noen som kan sjekke ut alle punkter på ønskelista, det er urealistisk- det vet alle som har jakta etter den store kjærligheten.
Fruemannen har brukt lang tid. Han har sett på bilder, lest om egenskaper og sammenlignet. Han har swipet til høyre og venstre. Noen har vært pene og sjå på, men alt for dyre i pris. Andre har ikke hatt utseende med seg, men har hatt mange andre gode kvaliteter. Så hvem skal valget falle på?
For det er ikke bare enkelt å bytte ut en følgesvenn etter 15 år. Det har vært mange fine stunder. Fruemannen husker godt første gangen han smøg seg inni og tok styringa. Han var så stolt. Endelig var han en av gjengen. Det er ikke lett å bo på bygda uten, og når du attpå til er bygutt- ja, da er det en nødvendighet.

Ferdighetene har blitt bedre gjennom tida, og han har lært seg å bruke både vinsj og fres. Men én ting har fruemannen savnet alle disse åra, nemlig frontlaster. Tenk så lettvint det er på våren, å skyve skuffa inni snøkanten og måke unna de verste haugene på gårdsplassen så grasbakken tørker opp til 17.mai. For ikke å snakke om hvor lettvint det skal bli å få orden på vedsekker, alt blir bedre med nytt utstyr.

For det har vært noen skjer i sjøen. Batteri som ikke har ladet, gear som har vorti borte- ja det har vært utfordringer. Tilslutt kjente fruemannen på at han  ikke orket mer. Støtt han skulle gjøre noe, så ble det træl. Så mye træl at han ikke lenger ønsker å satse videre. Han har vært fortvilet og lei, gått mange runder med seg sjøl.

Det finnes mange fisker i havet sier dem, men ikke alle er til å stole på. Flere ganger i løpet av den siste tida har han vært så nære. Fruemannen har vært impulsiv etter mye betenkningstid. Han har telt på knappene og lagt inn bud. Forventningsfull og ivrig har han sett for seg hvordan den nye ville passe under låvebrua, og hvordan det ville være å ta på seg brøyting for andre. Han har snakka med fagfolk og hørt på råd, øvd på å si ” jeg kjøper denna”, for så å være akkurat for sent ute.

Fruemannen hadde nesten gitt opp håpet. Men som med kjærligheten, så dukker den opp når du minst venter det. Plutselig faller alt på plass. Pris og utstyr, og ikke minst er det mye tryggere å handle med kjennsfolk! Lykken er komplett. Med roser i kinnene og lette bein skal han i dag hente doningen hjem.

Frua er glad jakta er over, selv om hun ikke er enig med valget. Ikke det at hun er noen ekspert, men det er som med vesker – merket har alt å si…