Vi æ uttafor, ihvertfall med tanke på bygrensa. Sjøl om vi sitt i uttkanten, så læs vi avisa- opptil flere gonger for dagen. I det siste har vi fulgt nøye med på debatten om det å være innafor ell uttafor i Lillehammer. Etter å ha lest noen innlegg æ konklusjonen at detta har vi skrivi om før. Vi har vori både i ukeblad og på radio for å prate om åssen det er å væra uttafor. Ja, for vi bygdeunga som kom med bussen over kjølen kom aldri innafor. Vi slengte oss nå med og skjønte ikke helt alt som skjedde nedi byen. Ikke det at det plaget oss i hverdagen, vi hadde våre egne greier. Kanskje vart vi kalt både gøss og bonde, men vi visste jo at gøss kom fra Gausdal, og det gjorde ikke vi, så vi satte det på kontoen for dårlige kunnskaper i lokal geografi. Det er ikke noe enestående tilfelle, og det skjedde for lenge sida. Sammenlignet med det som skjer blant ungdommen på sosiale medier i dag, er det ikke så mye å rippe oppatt i. Vi har klart oss bra med juletrefester og basar på CV’n. Vi fant fort ut at det var mer stas å henge på ferista enn på Lilletorget, for vi var ikke så opptatt at folk måtte sjå alt vi dreiv med. Vi har hatt den samma debatten i eiga bygd. For hvis det er vanskelig å komme innafor i byen, så er det enda vanskeligere på bygda.Her er det snakk om ihvertfall 5 generasjoner.. Så kan en spørre seg om det er slik det skal være, eller skal vi bryte med gamle mønstre? Vi kan skylde på at det er slik det har vori alle år, og at bygdedyret (som også nå operere i by’n) holder oss nede. Eller vi kan gjøre det motsatte- rette ryggen og stramme skautet. Vi på vestsida har i mange tilfeller følt oss krenka tå kommunen. Døm tok skolen, veigen æ dårlig, rett som det er vil døm ta både Bygdahuset og barnehagen. Ja, vi kunne ha lagt oss ned og greti, men som døm si i reklamen- vi jobber på. Vi gir oss ikke, for det æ liv laga! Så kan vi jo spørre åffer dæ æ så viktig å være innafor i det gode selskap? Vi gikk sikkert glipp ta mye i vår ungdom som ikke vanket i de finere familiene søa sportsplassen. På skolefester på ungdomsskolen var nettopp disse barna opptatt med å smugdrikke årgangsvin, mens vi Saksumsdøler styrte kiosken og rydda oppatt når festen var ferdig. Flaks for oss at vi ikke vart med, det sparte oss for mye styr. Så er det slik det er, det er forskjell på folk både i bygd og by, men om en ikke får være med i gjengen er det ikke livets undergang. Fortsatt blir vi tulla med og sett rart på, og det har vi etterhvert lært oss å bruke til vår fordel. Det bevarer mystikken om oss fra bygda, vi æ uforutsigbare som har en fot i flere leire. Vi står fortsatt i kiosken, melder oss på og stiller opp når ting skal ordnes i stand nedi by’n, sjøl om vi vart kalt for gøss i ungdommen. Nei, en får sjå litt stort på det..
Det kunne lett ha vori en aprilspøk, men det er det altså ikke. Ikke nok med at det er krig i væl’n, så skal døm også begynne å tulle med fjernsynet. Altså, vi æ glad i å finne sofaen litt utpå kveld’n, når unga har lagt seg. Dagsrevyen og været er grunnleggende, Norge Rundt på fredagskvelden likeså. Det er mange fine program å kose seg med. Vi klarte oss lenge med en kanal. Hjertegode program som “Husker du” og “Dacapo” samla både ung og gammal i kammerset. Nede i stuggua åt a bæssmor vanka det alltid noe godt, når ukas høydepunkt rulla over skjermen. Hvis det var uvær i lufta og dårlig signal, måtte vi vri på antenna slik at flimringa vart borte. Tida gikk, vi fikk flere kanaler og lykka va stor da pornopanna kom opp på veggen. Tv- kvelden vart utvida til å gjelde hele dagen, det var filmer og serier både med og uten svart firkant. Det var tider, ja- det er noe anna nå som alt skal strømmes på internettet. Det er ugrett for oss som lik å forholde oss til faste klokkeslett og tv-tid. Nå kan du logge deg på å sjå alle episodan etter innan hvis du vil, når du vil. Det er slutt på å glede seg til program som går en gong I uka. I det siste har flere fruer brukt lørdagskvelden godt ned i sofaen, med godtepåsan og brusglaset innenfor rekkevidde, mens vi har sett på stramme karer i uniform. Kjendiser har måtte stå i giv akt og utføre drøye oppdrag, mens vi har gomla ladebiter og seigmenn. I dag er det slutt, for nå er det svart skjerm. I mylderet av kanaler, har døm ordna det slik at det er ingen som har alle kanalan du vil ha. Du må kjøpe tå flere, og det blir dyrt. Sier vi opp det ene, så får vi ikke sett det andre. Etter en lettere diskusjon i går kveld, kom frua ut som tapene part. For gode gamle klassikere måtte vike for sport og villmark. Kjærlighetsfilmer og matprogram var langt ned på prioriteringslista. Det æ helt klart at både ishockey og “Ødemarkens menn”går foran både “Paradise hotel” og “Ex on the beach” . For dekk som ikke æ opptatt tå reality, så handle det stort sett om åkke som enten vil ha seg, eller har hatt seg- og det blir fort drama hvis det er flere som vil ha den såmmå. Slik æ god underholdning for oss som læv stille og rolig oppi bygda. Så nå spørs det om vi må begynne å sjå på strømmetv. Faren ved dæ æ att husarbeidet blir redusert ned til et minimum og unga må passe seg sjøl hvis frua ska sjå hele sesong 23 av Ungkaren på en dag. Og det vil få konsekvenser for andre fruer og som vil motta flere meldinger og henvendelser på ulike sosiale medier på samme tid. Vi må bære henge med og lene oss framover inn i ny tv hverdag- vi har ikke noe valg. For vi æ avhengig av å få værda inn i stuggua- vi som ikke har noe liv utenom klesvask og bilkjøring..
