Alt er som det pleier, i år som i fjor..

En kjapp oppdatering i bloggens verden gir en god pekepinn på om vi er på rett spor. Folk skriv om det som opptar seg, det går i slanking, kropp og hverdagslige problemer. Det som opptar oss på toppen av verda, er faktisk det samme som i fjor. Ja, akkurat på datoen! – vi er sterkt opptatt av været. For nå har snøen vori lenge nok, den er seig der den ligg. Kalde aprilnetter hjelper lite mot den kvite kladden som tar store deler av gardsplassen, for ikke å snakke om alle nedsnøga turstier som ligger og venter.
Vi har dokumentert snøsmelting fra flere år tilbake, og vi ser at i år som i fjor blir det sein vår. Skaraføret er fortsatt fint, treng ikke truger for å sjå over skog og jorder nå om dagen. Du kan gå på lette bein, skræva over gjerder og nysje rundt der du ikke kjem tel ellers i året. For en frihet!

Sjøl om hestehoven og blåveisen var tidligere ute i fjor, kom det et skikkelig snødætt på samma tid. Det lå snø på veigen langt nedi bakkan. Finværet i april i fjor var kompensasjon til hemekos og stengte dører. 2019 derimot var det godvær. Da kom varmen og snøen måtte gi tapt i midten av april. Bilder av turglade damer i stuttarma genser og knebukse viser at 28.april i 2019 var en varm dag. Vi var mange i følgje, blide og fornøyde. Lite viste vi at framtida ville bli annerledes.  Vi tok både samværet og våren for gitt denne sorgløse dagen for to år sida. I år som i fjor blir vi opprørte over å bli eksponert av stemorsblomster på butikken, vel vitende om at det ihvertfall er en måned til vi kan prøve å plante litt. Det kjem helt sikkert ei frostnatt rundt pinse, i år som åra før.

Det er en trygghet i å vite at alt er som det pleier. Rundt oss hører vi de faste lydene. Traktordur, bikkjer som bjeffer og ku som rauter. Innimellom hører du kanskje ei motorsag eller biler som kjører litt for fort over ferista. Piggdekkene som klorer i asfalten. I mårra tidlig blir det nok helt stille. For hvis det fortsetter å snø i natt, blir det kvitt og lydløst mårrarush over kjølen.

I motsetning til de som skriver om hvilke flotte ting de har kjøpt, eller viser fram dyre gaver og middager- gjør vi som vi alltid har gjort. Vi leiter rundt for å finne gamle skatter fra før i tida. I fjor dukka kålkjelen hennes bæssmor opp under noe brask nedi møkkjelleren. Den fikk nytt liv som blomsterpotte. Årets funn ble gjort i går. For under snøen på røysa, lå det noe og blinket. Det så mest ut som en stein, men etter litt krafsing i snøen åpenbarte det seg et mjølkespann.  Naturlig patinert etter årevis med vær og vind, like helt og desto mer stas. Mjølkespannet skal fylles med blommer og få hedersplassen uttafor fjøsinngangen. Men det blir nok ei stund til, for vi pleier ikke å plante før det er bært I Baklia. I år som I fjor, blir det nok ikke før utti juni.

Kvit måned

Januar 2014Mange starter det nye året med å ha en kvit måned. Januar er tida for å skru att vinkorka, brette ihopes potetgullpåsån og ha på kleklype. Konfektasken fra jul har gått i søpla sammen med steinharde karameller. Vi har pakka bort jula for i år, kun noen tjafsete fuglenek heng att for småfuglas skyld.

Vi er på ingen måte veldig nøye på hverken alkohol ell smågodt. Når vi snakker om kvit måned, er det snø vi tenker på. I fjor på denna tida savna vi snøen. Det var blankis og regnvær. Vi drømte om snømåking og skiturer i magisk vinterlandskap. Teorien om rognbæra slo ikke feil, snøen kom til slutt og lå langt utti mai.

Så åssen var det med rognbæra i høst? Var det mye eller lite- i løpet av den siste uka har fruemannen sett febrilsk gjennom almanakken. Det virker som han har glømt å skrive ned årets viktigste observasjon. Frua mener å huske at det var lite rognebær, men har ikke nådd helt fram med sitt innspill.

Saksumdal har snøgaranti. Januar pleier å være raus med nedbør. Vi skal ikke så langt tilbake for å finne bilder av høge snøplogkanter. I 2018 feks snødde det like jevnt, og det var flere episoder med ubrøtt vei og buss over kjølen. Det er ingen vits å miste forstanden av litt snø, sjøl om det kjem i metervare. Dette har vi vori med på før.

For et par år sida måka vi hustaket tre ganger, så vi ligger egentlig litt etter i år. Så vi må nok forberede oss på at detta bare er starten. Januar er ikke over enda, og vi har mer i vente. I fjor var vi veldig bekymra for skiføret i påska siden den kom så seint, men med kalde netter i slutten av mars og inni april kunne vi trygt bestige Prestkjærringa på langfredag. I år er påska tidlig, så da blir det tidlig vår..

Vi glømme så fort åssen det var før. Hauser oss opp når snøhaugen foran utgangsdøra blir for stor. For vi er ikke så flinke til å legge inn litt ekstra tid til å koste bil og brøyte gardsvegen, nei vi prøver og ser om det går. Som her om dagen, da frua skulle tidlig på farten og fruemannen ikke hadde brøyta. Han angret seg nok, da han måtte komme hjem fra jobb for å få både bilen og frua på rett kjøl. Ikke nok med at snøføyka sto rundt øra på’n- det ble jaggu månelyst også!

Vi ser ingen grunn til å ha kvit måned uten godsaker. For hva smaker vel bedre etter ei runde med snørokoa enn et par ruter firkløver og en kaffetår foran ovnen?

Apropos snømåking- det er en egen vitenskap. Det er ikke bare å rafse det unna- det skal være rette snøplogkanter. Alle trapper skal være skrapa, og trammen skal være kostet. Døra til vedskålen har førsteprioritet- den må være operativ til alle døgnets tider og kunne åpnes på vidt gap i tilfelle..

Ja, vi har litt å stri med, men når sommeren kjem er alt glømt. Da er det andre ting å stri med-regnværet for eksempel…

 

 

 

Kakelinna

Vi har vært høge på oss sjøl noen dager. Snøtunge grantrær og knakende godt sparkføre har gjort at vi har følt oss på topp. Det er noe eget over ei snødekt bygd i blåtimen rett før jul. Vi har messom egen julestemning her, finnes ikke makan over kjølen. Da sola kikka fram over åsen tidligere i uka, måtte frua prøve nyoppkjørte løyper tiltross for upreppa ski. Nydelig vinterlandskap, knakende føre og raude roser i kjakan -altså det er bare i Saksumdal du kan oppleve ei slik lykke! Omtrent alle bygdefolk med respekt for seg sjøl hadde posta bilde på internettet, alle med samme budskap. Vi håper at denne bygdepropagandaen hjelper på folketallet.

Men medaljen har ei bakside. For nå som Tour de Jul går mot slutten,  kjem kakelinna.  Mildvær og regn i lufta, glatte veier og tunge trær. Varmen fra gorojønn og takker har gitt utslag på klimaet. Det hører med i førjulstida,  men vi blir like forundra hvert år.  Med mildværet kjem også strømbruddet, og helst når det passe dårligst. Som i dag tidlig, da frua på Solbakken skulle steike krumkaker. Med varmt jønn og arbeidslyst, var det godt å få unna seg litt. Denna krumkakesteikinga er hard ått fingertuppa, og en må væra kjapp til å rulle før kaka blir bron. Det må til noen prøverunder, før en kan si seg fornøyd. Halveis i røra blir det mørkt og det blir mørkt lenge. Det er bare å finne talglyset og smøre seg med tålmodighet.  For strømverket må tråle skogen opp og ned for å finne treet som har bikka innpå linja.

Å væra strømlaus er ikke krise slik i utgangspunktet,  men for oss uten kommunalt vatn er strømlaus det samme som vasslaus. Alt blir hakket mer trælsamt når man må skræva seg borti bekken for å få vaska seg, eller gått på dass for den del.

Heldigvis har fruemannen sett på åssen folk bor borti Alaska på fjernsynet. I timesvis har han latt seg fascinere av beverjakt, tømmerhogst og overlevelse i snøværet langt fra folk. Han kunne godt tenkt seg å levd slik sier han. Strømlaus og vasslaus med snø oppunder takskjegget

Denna uka har han hatt flere muligheter til å leve ut drømmen. Det er artig en times tid, helt til han finn på at han må ut med bilen. Det blir ikke helt som på tv’n. For i Alaska har de ikke bil, heller ikke garasjeport som er avhengig av strøm for å åpne.

Frua skulle nå ha hatt dusja og unga skulle hatt Internett, nei livet i Saksumdal kan ikke sammenlignes med livet i Alaska. (Sjøl om mange byfolk fortsatt tror vi lever i ei lita koie uten vatn og strøm). Strømselskapet er  flinke til å beklage seg på hyggelige sms. Det hjelp så lite når poteten ikke blir ferdig kokt og fiskebollene er kalde inni.

Vi får håpe kakelinna gir seg til julekvelden,så vi får stekt ribba i stekeovnen. Men om så uhellet er ute, og stømmen går på julekvelden så har vi bålpanna i backup. For rådville- det blir vi ikke, hverken i Alaska eller i Saksumdal!

 

Vi ønsker alle ei riktig God Jul og et Godt Nyttår!

Frue slått ned av lynet

I Saksumdal har vi mye vær av alle slag. Vi er hobbymetreologer og følger nøye med på værstasjoner, barometer og yr.no selvfølgelig. Blir det regn- ell sol? Det er det store spørsmålet. Sommer som vinter følger vi med på nedbørsmengder og temperatur. De aller ivrigste fører værdagbok, og det er alltid litt å skrive om.
I efta har vi kjent på trykket. Svette’n har sila nedover ryggen, hugguet har gått på full kok og mørke skyer har sigi seg innover dalen fra Gøss. Alt styggværet kjem fra Gøss, om det er snø, regn eller torden, det er allmennkunnskap.
Men la oss nå gå noen timer tilbake i tid.. For som sagt, skjønte vi at det måtte bli tordenvær litt etter klokka fem.
Frua skrittet optimistisk ut på verandaen for å ta middagskvilen på solsenga. Mens hu ligg der og slumrer, kjenner hun de første dråpene..nøyaktig på minuttet i følge yr. Det var bare å dra på seg at buksa, for styrtregn var i vente. Regnværet tok ikke helt av, det var noe uforløst over det hele.
Litt senere, mens husmortrimmen var godt i gang, skjer det. Et gløsende lyn og et smell så høgt at det rister i hele storsalen. Kjerringene på trimmen kaster seg ned og søker dekning. Så hardt smalt det at push up- økta måtte avbrytes for å sjå om kirka sto..Tenk så stusselig hvis kapellet hadde stått i flammer nå rett før konfirmasjonen! Også nå som kirka er mala oppatt!!

Torda fortsetter å rulle og lynet gløser tett ved. Vi teller, men rekker ikke så langt før det smeller igjen! Heldigvis kjem styrtregnet- det er bra for da er det mindre sjans for at det begynner å brenne.

Mens kjerringene på trimmen har siste beinstrekken, ser vi brannbilen med blålys! Musikken stopper og trimmen kan ikke fortsette. Nå er det action! Alarmen piper og uler- er det her det brenn? Vi kjenner ingen røyk.. Tenk om det brenn på Bygdahuset uten at vi merker det.!! Etter å ha fått skrudd av alarm og snakka med brannvesenet, roer stemningen seg. Det er lenger nede i bygda det har slått ned..

Kjerringene på trimmen konkluderer med at det må ha slått ned rett i nærheten. Og ganske så riktig. Det måtte være hos en av fruene. For vi fruene er både der det gnistrer og smeller! Svartsvidde veggplater og smelta ledninger. En eksplodert databoks tok i tillegg knekken på både internettet og strømmen i deler av bygda.

Nei, dette været er skumle greier og i Saksumdal leiker vi ikke tordenvær! Det er ikke første gangen lynet slår ned. De som er godt voksne husker kanskje utrykket: “Det brenn i Myhr’n!” ?? Det har vært flere store branner i bygda, og eftasværet i dag minner oss på at naturen sparer ikke på kruttet. Så får vi håpe at fruestatus og glam hjelper på forsikringsoppgjøret, for nå blir det mer oppussing. Eller kanskje en ny gamp??

Hete sommernetter!

Nå er det for varmt! Det er faktisk innafor å kaste stillongsen. Helt på grensa er det, for om Baklia er snøfri finnes det fortsatt hvite flekker på Prestkjerringa.
Det finnes ingen mellomting mellom kjølig vårbris og tropenetter. Ikke rart vi blir ørine i huggu av varmen. For det er ikke måte på, nå om dagen nytter det ikke å gå over tunet uten å kjenne svetta smyger seg mellom bilringene på magan.
Lufta står helt stille, ikke et vindpust.
Nei, det er for varmt! Vi skulle hatt litt regn att nå, og litt kaldere vær…

For i denne varmen nytter det ikke å få gjort noe annet enn å ligge langflat på ei solseng. Pass på å snu på skinka innimellom så ikke svoren blir sprø. Husk også å ha på smorning. Helst solkrem! De ivrigste sverger til matolje for å få den riktige glansen. Resultatet blir at ryggtavla skinner som en grilla svinekam, og ligger du for lenge uten smorning er veien fra svinekam til sviske ganske så kort.

Apropo svisker og sprø svor- nå går det fort til jul.! Året et snart halvert, og om ikke lenge snur sola. Det skal bli godt med mørke kvelder att. Nå som det er varmt og lyst, er det så som så med søvnen. Trøtt og uopplagt om dagen og lys våken på natta, slik døgnrytme passer dårlig når det enda er noen dager igjen til ferien.

Nei, hadde det enda kommi litt regn, det blir nå messom tørt ått graset..Det hadde vært bra for førsteslåtten hvis den hadde fått litt væte. Ja, for nå begynner det å klø i forhøstere og slåmaskiner. Bare det ikke blir for mye regn så, for da blir det for bløtt!

Barometeret er nøye overvåka nå som det nærme seg slåttonn. Graset må slås akkurat på riktig tidspunkt, og kampen om hvem som er først ut er nervepirrende. Bøndene vaker på hverandre, følger med på hver bevegelse på nabogarden. Lytter etter lyden av gras som treffer forvogn og snuser i været etter eimen av nyslått gras.

Vi får håpe på en god sommer nå i år. For sommeren i fjor, var nå litt kjei. Eller var det året før? Er det to år sida det var så varmt at vi bada i Kinnshaugkinnet 18.mai? Det er neimen ikke godt å huske, jammen bra vi har Facebook som kan minne oss på viktige hendelser.

For årets første bad i Kinnshaugkinnet er startskuddet på sommeren, det dokumenteres og loggføres. Temperaturen er den samme hvert år- pisslunka innved grunna og iskaldt midt utpå. Akkurat passe til å avkjøle en varm skrott.

 

 

 

 

Tankespinn..

Det er trange tider i bloggverdenen om dagen. Hjemmetilværelsen gjør at det ikke er så mye nytt å skrive om. Det blir dårlig med bilder av flotte reisemål, dyre middager og festligheter. Alt står på vent.

Vi begynner å bli vandt til det nå. Hverdagen har fått en annen form. Det var nok kanskje slik det føltes aprildagene for 80 år siden også. Uforutsigbart og skremmende. Alt ble forandret. Vi har hørt tidligere generasjoner snakke om hvordan livet kunne vært, hadde det ikke vært for krigen. Den ble brukt som forklaring på det meste som gikk skeis. Slik blir nok Koronaviruset vår unnskyldning når vi om ei tid ser tilbake på senvinteren 2020. ( Kaller det senvinteren for i Saksumdal har vi kun et par dager med vår før sommeren slår inn)

Alle planene som gikk i vasken, årsmøtene som ikke ble holdt, konfirmasjon som måtte utsettes og all hurtigslanking for å få knept igjen bunaden har vært forgjeves. Så hva nå? Hvordan vil de neste månedene bli? Livet går videre, men ting blir aldri som før. Slik var det med krigen også, det ble et tidsskille. Under krigen var det tøffe tider, folk åt barkebrød og gikk i sko av fiskeskinn. Folk ble noen hardhauser. Det blir ikke så frakt å fortelle kommende generasjoner at vår største utfordring var stengte frisører og hytteforbud.

Det er i krisetider vi ser hva som bor i folk. Vi må finne nytt fotfeste. Noen finner trygghet i håndsprit, andre i doruller. Dørstokkmila som før var et hinder, har nå blitt redningen. Vi holder oss for oss selv for å hjelpe andre utsatte grupper. Over natta ble gatene tomme, bilene sluttet å kjøre. Så tittet de fram, gråtoppene med rullator, opptil flere sammen på tur. Akkurat som fluggua om våren. Jeg tror ikke det var det Erna mente, da hun ba oss holde oss hjemme- at de som pleier å være hjemme nå kan gå ut??  Tror heller ikke hun sa noe om at det er greit å be inn til et lite lag hvis ingen vet om det, sjøl om det er påske. Vi møter oss sjøl i døra alle og enhver.

Hvor fleksibel og tilpasningsdyktig er vi egentlig når det ikke går i egen favør. Det viser seg at de med mest penger og minst vett er de som er mest trassige.

Alle forandringer fører noe godt med seg. Vi setter mer pris på de enkle tingene. Solskinn og fuglekvitter, og ikke minst tid. Sjelden har vi vært så mye ute som nå, vi har fulgt vårtegnene fra dag til dag.

Midt i april øyner vi håp om forandring. Alt blir bra- sommeren kommer i år også. Så spørs det da, om håndspriten holder myggen unna. Ikke godt å si hva den drar med seg..