Etter to dager i demokratiets tjeneste, vente vi spente på resultatet. Vi har jo en viss peiling, for vi har fulgt nøye med på bunkene med stemmesedler uttover eftan, vi som æ funksjonærer. Etter at valgkretsan på vestsida vart slått sammen, har vi vorti blanda i hop med vingroming og vingnesværing. Men, du veit- dæ æ mye nye folk i kretsen- dæ æ snart ingen som kjenne at innan så dæ æ helt nødvendig med legitimasjon. Slik var det ikke før. Da var storsalen på Bygdahuset rigga opp og pådekt. Det var kaffe og kringle i valglokalet, og dæ var ikke nødvendig med datamarskin. Mantallet var samla på noen ark i en perm, og døm som satt som valgfunksjonærer og passa på den gamle, svarte urna- ja døm hadde kunnskap om slekt og folk langt bakatover tel svartedauen. Vi hadde ikke båser med gardin. Vi gikk innpå veltsalen en og en og fant stemmesedler, mens en sto og passa døra. Nei slik er det ikke nå- nå må folka søkes opp på datamaskina, presse seg inn i et avlukke med gardin, vise legitimasjon omtrent som om vi ska utenlands. Folk kjem inn i lokalet passe ville i blikket, og da æ’re sjølvsagt viktig at vi valgfunksjonærer æ oppmerksomme og ikke har kjeften full med twist og kringle når folk treng hjelp. For som store rockestjerner, har vi noen krav til serveringa. Vi ska ha bra utvalg med drekke, mat og kaker- helst kringle og ikke slik tørr sjukehjemskake. Vi lik å få skikkelig middagsmat med potet og tyttebær og ikke slik halvkokt kioskmat. Frukten æ ikke så viktig, men bananen i twistpåsån æ obligatorisk. Ja, for dæ bli lange dager på oss utvalgte. Vi som æ betrudd tel å ha ansvar for at valget går riktig for seg. Skal si vi retta oss fort opp i rygga, og fikk tørka vekk melisen rundt kjeften da sjølveste ordføreren var innom valglokalet. Vi vart så antrert at vi rakk ikke å ta bilde en gong!.
Etter et par dager mæ urneprat, kan vi bli litt prega. Frasan sett seg. Ja, å når æ du født? Har du valgkort- så flott! Dæ like vi ra, for da slepp vi å sitta og sikte på dessa små talan. Vent litt, så ska je stemple, før du legg lappan oppi urna- jara begge to ska i samma urna..
Dæ æ ramme alvor når dæ æ valg, og dæ æ lett å bli flirfull utover dagen. For nysgjerrigheta kan ta overhånd, når hele manntallet på vestsida kun æ et tastetrykk unna. Et lite søk kan gi svar på bygdas store spørsmål. Noen har bytta hus, og kanskje kjærest. Endelig får vi et fjes på folk vi har hørt om, og jaggu får vi oppdateringer ta folk som æ innom og stemme og.. For dæ æ bære annahårt år vi ser så mye kjennsfolk på såmmå dagen.
Så det æ ikke rart at vi spør etter navn og nummer i kveld før vi stemple oss inn på kammerset. Kanskje blir det flertall for begge i såmmå urne, hvis du har stemt da vel å merke…
Je æ så gla ti å væra ute, je ra! Sjøl når det regne både stritt og skrått, må je ut å ha luft. For livet æ mer enn solskinnsdager- dæ ha vi fått erfaringer med nå i såmmår. Sist je yttra meg for en måned sida- var det varmt. Je satt på verandaen og hørte at veden tørka. Sola stekte, og je rakk ikke anna enn å vatne blommer, gnu på meg solkrem og ta bilder tå bein på solseng. Det var turt i bakka, og je var fryktelig glad for at je slapp å måka snø i denna varmen. Det var så varmt at je orka knapt ut på tur. Akkurat da je fikk lagt fram alle hageputan begynte det, regnværet. Ja, je har klaga og grini, kjefta og stura.
Helt tel det gikk opp for meg at nå har je sjansen tel å få brukt alle nye klæa je har kjøpt på nettet. Dæ æ messom skamfult å drive å handle på nett. Vi må støtte opp om nærbutikken, og dæ æ je enig i- men da må døm ha slik månedsoppgjør. Ja, slik døm hadde på butikken førivæl’n, da du kunne handle på bok og betale i slutten tå måneden. Når det har vorti slik at mye tå livet leves på Instagram, går det ikke an å figurere i den såmmå klæa på hårr en topp ell tur. For folk æ opptatt tå åssen du ser ut, om buksa sitt for trångt ell for løst. Det finnes to typer, døm som har buksa dratt helt oppi, og døm som prøve å fiske den uttur sprekken. Det bli så mange parameter som må klaffe for å få tel et blinkskudd.
Før var ikke folk så nøye- vi delte hverdagsglimt, likte og kommenterte. Dæ æ’re slutt på. Alt ska væra så pent, oppstilt og regissert nå. Hvis du æ for raus med hjerte og tommel opp, kan du bli oppfatta som for på, for interessert og masete- spesielt hvis du kommentere. Nå ska vi bære kikke, og da må vi væra nøye på å vi vise fram. Bilde må være pent, naturlig, artig, helst på en pen plass med pene folk. For vi tæk jo bilde tå pen utsikt og pene ting- dæ æ dæ som æ i fokus. Ja, for det æ ikke for å vise seg fram vi driv på! Men det hjelp på, hvis vi attpåtel kan sjå litt slik tilfeldig pen ut i bakgrunnen- da erre blink. Je har kjent på’re sjøl, stått og vridd meg hit og dit, foran varder og vatn. Dratt buksa opp og ned, kasta på håret og satt opp butikksmilet. Nei, dæ æ ikke lett å støtt væra pen og blid, ihvertfall ikke etter mange timer inni fjelli- og når en attpåtel spenn atti, da bli en lei re..
Til sjuende sist æ re med folk som med kjøleskap- dæ æ dæ som æ inni som bety noe, å du har å servere! Så erre ikke alt som treng å kastes sjøl om dæ æ gått ut på dato- for surmjølk og rømme gir de beste vaflan. For du veit at utseende æ midlertidig- men å kokke og eta vara livet ut..
Dæ æ som med folk som mæ kjøleskap- dæ æ dæ som æ inni som bety noe..
Kaldvatten æ trendy. Vi har sett at folk har drivi å bada i hele vinter. Døm høgg seg et råk og duppe seg neri, helst i en kvit liten bikini slik at vi som æ ekstra nysgjerrige kan sjå igjennom. Døm sier at det er bra for helsa å bade i kaldvatten, og spesielt hvis du tæk bilde tå re attåt. Alle gjør det, men ikke vi, for vi har drivi med detta lenge før folk begynte å ta bilde tå re og legge det ut på sosiale media. Nok engong æ vi fyst ute med trender uten at vi veit det. Vi træle med kaldt badevatten hårr såmmår vi, og bade kun når gradestokken har passert 25 grader, i lufta. På grunn tå dæ orke vi ikke drive mæ re om vinteren. Tida æ inne tenkje vi, på å gjennoppta en gammal trend, nemlig å bade i bækken. Nå på våren som dæ æ god vassføring, æ re bære å kjøre på. La bækken bruse lissom! Før, da vi var yngre var det helt utenkelig å bada ute vinterstid. Nei, for a bæssmor sa at vi kunne dra på oss både lungebrann og øyreverk- og vi måtte passe oss for trekken og jordslag. Men da våren kom, og sola begynte å varme- var det artig å drive i bækken. Fyst vassa vi med støvler, så vart vi hæluge og rulla opp buksa og kasta sokka..Hvis vi ikke sklei på sleipe steiner og plumpa utti, da! Litt slik uforberedt, både i forhold tel å kaldt vatne va og og at det vart et hælvetes læven når vi kom hematt som ei søkkvåt katte. Det vart bære utpå såmmårn, for da kunne vi bade lovlig i Kinnshaugen. Og i Kinnshaugen æ re godt badevatn, ja den høll tjuge grader hele såmmårn igjennom- ifølge sikre kilder..
Døm sier det æ bra for helsa og skjønnheten å bade i kaldvatten. Vi æ kanskje slik passe opptatt tå skjønnhet og velvære. Når vi nå æ i en viss alder, så æ re ikke så mye å bry seg om å pene vi æ slik tel hårdags, men så lenge helsa æ bra og humøret æ slik passe stabilt, så ska vi ikke klaga. Så når våren kjem og bækken bruse, da kan vi løfte opp stakken og hæle oss utti bækken og håpe at det hjelp mot rastlause bein og åreknuter. Det ska visst sætta fart på blodsirkulasjonen sier døm som har greie på re. Hvis du æ riktig så hælug kan du nå knæppe tå rei stakken og sætta hele stasen neri, men tenkj på konsekvenser som blærekatarr og lausunger.. Huff å kjett dæ æ å ha, bære for at du ska væra frakk og pen på bilder. Vil du bade usjenert, så kan vi anbefale Purkebekken borti Baklia. Ellers så kan vi og anbefale Jensvebækken, den har flere fall, så tæk du re nå i flommen så får du virkelig kjenne på kaldvatten som sprute fra flere kanter. Dæ såmmå gjeld for Ullandsbækken, men da lyt du nok hølde stakken på så ikke folk kjøre tå vegen. Dæ æ nå mest moro hvis dæ æ mange som ser, så om du ikke æ blug tå rei så æ re bære å la re stå tel. Hvis du ikke er på sosiale media, så kan du sikkert sende inn bilde og bli midtsidepike i juninummeret i Sax..
Du kan ta det helt mæ ro. Dæ bli ingen spøk i år. For folk nå tel dags har vorti så hårsåre og bekymra, så nå går det ikke an å spøke med noen ting. Avisan og radioen har slutta å laga aprilsnarr for dæ blir oppfatta som falske nyheter. Folk har rett og slett vorti for lettlurte. Døm tru på alt som blir servert. Nei, dæ va bedre før. 1.april va en dag vi såg fram tel med skrekkblandet fryd. Vi visste at sjansen for å gå på en smell va rimelig stor. Den dagen sto vi opp enda mer skeptiske enn vanlige. Vi spissa øra mens vi hørte på radioen, vi finkjemma avisa for å finna spøken. Ingenting gikk oss hus forbi. Mens nå er det andre tider, folk tru på alt. Så vi har slutta og si at dæ æ bjønn på jordet- ja får da kan folk bli redde og ringe viltnemda og dyrevernet. I tillegg blir døm ratt krenka hvis døm finn ut at noen har tulla mæ døm.. Dæ æ nå reint stygt å narre folk så døm blir lei seg. Nei, dæ æ ikke politisk korrekt.. Så i år blir det ingen morsomheter om lottogevinster, gondolbaner eller jobbtilbud. Nei, for tenkj om det faktisk stemme at det bli skibru over vegen bortpå snøplogen. Eller at Saksumdals kjørkja blir fløtta på Maihaugen.. Ja, dæ hadde tatt seg ut om sjølveste kjørkja hadde vorti museumsgjenstand.. Nei, vi få ikke tulle mæ slikt- for da kan folk fyre seg opp og dæ æ ikke bra.
Men slik ellers i året, er det helt greit å bli lurt. Som for eksempel når vi går på butikken og skal kjøpe mat. I god tru rote vi inni frysedisken for å kjøpe en kjøttbeta til helga, også vise det seg at kua kjem fra langt nedi Afrika. Vi lik nå best å eta ku som skjønne norsk og som et norske rundballer. Dæ har ingenting med rasisme å gjøra, Kua fra Afrika smaka sikkert like godt, men vi veit ikke å hu ha eti ell åssen hu ha hatt det..Dæ æ visst ikke helt politisk korrekt dæ hell.. Når vi nå driv på matbutikken, så æ re en ting som ha vorti styggbillig- nemlig mellombar. Fuglefrø duppa i sukker med sjokolade på toppen har vorti en nødvendighet i alle husholdninger. For vi har lært at å eta mjølerull æ usunt, så nå et vi mellombar. Dæ æ så sunt og billig at vi et flere pakker i vikua. Vi kan tel og mæ ha re tel meddan med poteter attått.
Hverdagen æ full tå luretriks, så det blir ingen aprilspøk i år. Så alle folk som blir lei seg og krenka på vegne tå andre kan ta re helt mæ ro i dag. Sjøl ska vi nyte at påskeferien ligg framfor oss, med godvær og kvilepuls. Ja, for om vi ikke støtt tru på historia, er vi glad for at noen andre gjorde det, slik at døm la inn noen raude dager på tampen tå vinteren.. Det skal mye tel for å toppe den!
Tidligere her i høst dreiv vi å såg på rognbæra. Det va messom lite, også vart bæra fort borte. Vi har nå kryssa fingra både foran og bak for at detta rognbærutsagnet går i vår favør i år. Sida det va så stusselig vinter forrigegong, håper vi det slår tel nå. For vi vart oppfatta som trassige og skrytete i fjor, da vi absolutt måtte flyge bortpå Hølbækkmyra føre jul for å få tatt noen pene skibilder som vi kunne vise fram. Snøen glitra på bildet, men virkeligheten var litt anna. Det gikk så lyng og fell hagla- ja for vi tok jo de likeste skia og må du tru – vi måtte jo dæ. Vi æ ra liksom up to date.. vi kan da ikke ta skibilde med 4 år gamle ski (!) Ei anna side tå historien som ikke vises på noen bilder er at fruemannen- som ikke var like imponert over dømmekrafta, og brukte en helvetes kjeft mens han en fredagskveld vart tukta tel å lime ski. Jara, men litt kjeft må’n tåle midt i førtiårskrisa- denna trassen må liksom få utløp..Nok om det- vi æ ved godt mot. Fortsett det slik, blir det løype til jul. Det lik vi å skrøyte tå, at vi har løype over jordet og rett innpå kjøla- bygdeluksus rett og slett.
For det høre førjulstida tel, både førtiårskrise, skitur og juleforberedelser. Folk har messom vorti så anti. Ikke ska re vaskes, og ihvertfall ikke bakas. Nei, for det er ut å stå med vaskefilla og gnukke tak. Før i tida, da vi gikk på besøk ått innan, kunne vi lufte om folk hadde vaska tel jul. Grønnsåplufta slo i mot en i hælvkalde kammers. Det spilte ingen rolle om sofaen var gammal, så lenge stuggua va rein. Nå er det viktigere å ha ny julepynt hårt år, slik at sofaputer og blomsterpotter står i stil så det ser pent ut på bilder. Hvis du er så heldig at du får tak i nye ting som ser gamle ut- ja da er du skikkelig moderne. Skjønn det den som vil. Personlig foretrekke vi grønnsåpeluft og gamle kammers. Vi dreg fram at den såmmå pynten år etter år, og det er støtt like spennende om papirnissan fra før krigen er like fine. Slik sett spara vi mye tid på å sleppe flyge rundt I butikker for å sjå etter pynt. I stella kan vi setta en deig, steike noen skrull eller rusle en tur rundt heme. Dæ æ luksus. Hvis vi knyte på oss skautet, kaste ulljakka over aksla, så ser vi ut som vi er tatt direkte uttur et interiørblad. Men før det kan sjå så idyllisk ut, må vi måkå snø. Vi må bære ikke måkå alt, for det må væra att litt slik at det ser nedsnødd ut. Akkurat slik som i sangen du lærte på skolen om Dompapen..
Adventstida står atter en gong for tur. Vi kjem tel å skrøyte tå både fulle kakebokser, skiføre og reine kjøkkenskap i år og. Ikke for å skape husmorpress og stress, men for å minne folk på at det er like mye luksus å ta seg en smultering i ei rein stuggu, og stire borta julestjerna fra i fjor enn å kjøpe alt nytt med glitter på. Tel og med gamleskia ska få første skituren før jul i år!
Det kunne lett ha vori en aprilspøk, men det er det altså ikke. Ikke nok med at det er krig i væl’n, så skal døm også begynne å tulle med fjernsynet. Altså, vi æ glad i å finne sofaen litt utpå kveld’n, når unga har lagt seg. Dagsrevyen og været er grunnleggende, Norge Rundt på fredagskvelden likeså. Det er mange fine program å kose seg med. Vi klarte oss lenge med en kanal. Hjertegode program som “Husker du” og “Dacapo” samla både ung og gammal i kammerset. Nede i stuggua åt a bæssmor vanka det alltid noe godt, når ukas høydepunkt rulla over skjermen. Hvis det var uvær i lufta og dårlig signal, måtte vi vri på antenna slik at flimringa vart borte. Tida gikk, vi fikk flere kanaler og lykka va stor da pornopanna kom opp på veggen. Tv- kvelden vart utvida til å gjelde hele dagen, det var filmer og serier både med og uten svart firkant. Det var tider, ja- det er noe anna nå som alt skal strømmes på internettet. Det er ugrett for oss som lik å forholde oss til faste klokkeslett og tv-tid. Nå kan du logge deg på å sjå alle episodan etter innan hvis du vil, når du vil. Det er slutt på å glede seg til program som går en gong I uka. I det siste har flere fruer brukt lørdagskvelden godt ned i sofaen, med godtepåsan og brusglaset innenfor rekkevidde, mens vi har sett på stramme karer i uniform. Kjendiser har måtte stå i giv akt og utføre drøye oppdrag, mens vi har gomla ladebiter og seigmenn. I dag er det slutt, for nå er det svart skjerm. I mylderet av kanaler, har døm ordna det slik at det er ingen som har alle kanalan du vil ha. Du må kjøpe tå flere, og det blir dyrt. Sier vi opp det ene, så får vi ikke sett det andre. Etter en lettere diskusjon i går kveld, kom frua ut som tapene part. For gode gamle klassikere måtte vike for sport og villmark. Kjærlighetsfilmer og matprogram var langt ned på prioriteringslista. Det æ helt klart at både ishockey og “Ødemarkens menn”går foran både “Paradise hotel” og “Ex on the beach” . For dekk som ikke æ opptatt tå reality, så handle det stort sett om åkke som enten vil ha seg, eller har hatt seg- og det blir fort drama hvis det er flere som vil ha den såmmå. Slik æ god underholdning for oss som læv stille og rolig oppi bygda. Så nå spørs det om vi må begynne å sjå på strømmetv. Faren ved dæ æ att husarbeidet blir redusert ned til et minimum og unga må passe seg sjøl hvis frua ska sjå hele sesong 23 av Ungkaren på en dag. Og det vil få konsekvenser for andre fruer og som vil motta flere meldinger og henvendelser på ulike sosiale medier på samme tid. Vi må bære henge med og lene oss framover inn i ny tv hverdag- vi har ikke noe valg. For vi æ avhengig av å få værda inn i stuggua- vi som ikke har noe liv utenom klesvask og bilkjøring..
Sjøl om vi æ fruer og bor på bygda, er det ikke slik at vi kan flotte oss med hushjelper og sjåfører. Nei, vi må stå for det meste av jobben sjøl. Skillet mellom bygd og by er mer utvatna nå enn da vi var fjortiser for noen tiår sida. Fritidsaktiviteter var stort sett å henge på krysset eller ferista, eller sitta på ei mjølkerampe og sjå om det kom bil. Hvis det ikke var 4Hmøte eller skitrening, så hadde vi mye ledig tid. Døm som var med på aktiviteter nedi by’n var i fåtall. Ville du spille fotball, var det akseptert å reise ned til Vingrom- det gjaldt også kor, men utover det var det ikke så mye aktiviteter som vi Saksumsdøler var med på. Musikkskolen kom på Saksheim en dag i uka, så vi kunne lære oss og spelle piano eller hønn. Vi hadde akkurat med ting å velga mellom.
Det er noe anna i dag. Unga våres driv med 100 ting, og dæ neri byn. Flere fruer har drosjeløyve og kjører faste ruter omtrent hårr dag. Ja, du ska væra vælfødd om dagen som drosjesjåfør. For nedpå pumpa på Vingnes, lyser stadig rauere tall imot deg når du skal klonke på noen dråpar så de unge håpefulle får utvikla sitt idrettslige talent. Mange gonger i det siste har frua tenkt som så at detta vil hu nok få att den dagen guttungen er i startelleveren på en eller annen engelsk storklubb. Egentlig burde han kanskje satse på Spania, det er tross alt bedre vær nedi dær. Men nok om det!
I fjor høst gikk vi tel valg på at nå var det oss vanlige folk sin tur. Vår tur til å bli blakk som ei kjørkjerotte skulle det vise seg. Det toppa seg her om dagen da et anna politisk parti foreslo å innføre bilfrie søndager. Ja, det blir lettvint å få unga på fotballkamp oppå Lesja da sikkert.?? Hvis vi får lånt oss en gamp kan vi kanskje rekke det om vi reise fredan, med forbehold om at det er godt vær og at gampen ikke blir støl i beina.
Fruemannen er løsningsorientert, så han har begynt å forske på knottgenerator ått storbilen. Hvor mye knott skal tel for å komma seg oppover Reistadbakkan i passelig fart tru? Kanskje er det lurt å laga tel plasser for påfyll av trevirke, på Pålstuen og på Snøplogen feks. Sjølbetjent sjølvsagt hvor du kan betale kontanfritt. Mulig det blir løsningen for oss på bygda nå som både drivstoff, strøm og miljøvern har gått helt bananas. Enten det eller så må vi hølde unga heme, det æ å et alternativ. Så heretter blir det opplæring i manuelt skogsarbe, slik at vi får produsert knott så vi får kjørt ned på butikken en gong i blant uten å bli flådd. Elbil er et alternativ tenker du sikkert, og for noen fungerer det fint. Hvis du har et minikraftverk i bekken, kan det væra en god løsning. For med dagens priser blir det mye pølse og havergraut på bålpanna framover. Åssen detta skal bli får vi fundere litt mer på, mens vi sitt i bilen og vente på tur i dobbel forstand..
Tida etter jul har gått med tel å bekymre seg for snøen, omikron og fylkeskommunen. Innimellom der har det vori OL og vi ha vori svette over rygga mange gonger i løpet av dessa dagan neri Kina. Vi har eti marsipankake og grini for å Therese, og hatt hu i bakhuggu mens vi sjøl har staka oss utover Engstadjordet. Sjøl om frekvensen kanskje ikke har vori like høg, er skigleda like stor. Men nok om dæ!- dæ æ andre ting som rører seg i verda nå som er viktigere. Denna folkeavstemninga om fylkeskommunen blir bære en liten filleting, sjøl om flere ikke fikk stemt. Nesten så en skulle tru at døm hadde planlagt utfallet på forhånd. Ja, vi lar folk få tru at døm får væra med å bestemme også gjør vi som vi vil uansett. Det ligne litt på en plass litt lenger østover. Nå erre ikke slik at vi skal blogge om politikk, for dæ blir det så mye oppstyr tå. Da ringe døm fra både avis og radio og vil ha oss med på debatt. Tida er ikke riktig for å hasjelere med sleive politiske utspill som blir misforstått.
For nå erre betre meg alvor! Putin har funni fram att kruttet sitt. Det smell og gløse, folk æ redde. Det æ forsåvidt ikke så langt over åsen. I det siste har vi brukt mye tid innpå kjøla, og avstanden er ikke så stor før du krysse både kommunegrenser og dalfører. Nei, vi må følge med, for ingen veit åssen dætta ska gå. Vi har drivi å skryti tå at vi æ så sjølbærga oppi her, men vi har og erfart at når vi miste både strøm, vatten og telefon- da blir den moderne Saksumsdøl like hjelpeslaus som dessa neri byn.
Etter å ha sett på nyhetan i dag, så er det helt klart at det nå er tid for å få oversikt over nødvendig utstyr. Og det var akkurat da, mens frua leita opp primus og ulltepper at hu kom på bomberommet. Ja, for det er greit for alle å veta at på Saksheim er det bomberom. Mens vi var elever på Saksheim vart bomberommet brukt som lager, og vi trudde at det kaltes bomberom fordi det såg helt bomba ut innpå der. Det var gamle skap med bøker, plansjer og glass med høggorm på sprit. Fra døra og innover var det en smal sti, og bare kjentfolk visste å hen døm skulle leite for å finne att tennisballer og hoppetau om våren.
Vi har tatt det for gitt at dette rommet kunne brukes til andre ting enn det som er formålet. Så spørs om det er på tide å åpne denna tunge betongdøra og sjå åssen det ser ut innpå der, for det er nok ikke så stort som vi tru. Nei, nå erre alvor! Vi veit ikke åssen dætta går. Det hadde vori fint å få satt opp noen stoler slik i tilfelle.
Putin har drivi å hacka seg innpå internettet, for å klusse det til og for å få tak i informasjon. Dette får heldigvis ikke noen store konsekvenser for kommende arrangementer i bygda sida all sensitiv informasjon er lagra i kladdebøker nedlåst i arkivskap innpå bomberommet. Men vi skal passe oss, for nå erre alvor!
Det har i det siste gått en følgetong i lokalavisa angående enslige ungkarer i bygde-Norge. Saken har vorti belyst på flere måter. Først leste vi Intervju med ungkar som vil ha kjerring, men som ikke finn noen som vil. Så leste vi om en ungkar som ikke vil ha kjerring. Det er nå en ærlig sak. Til slutt har noen slike forståsegpåere som meine at kvinnfolka har vorti kresne og ungkaran har vorti for kravstore , fått sagt sitt. Konklusjonen for flere er at dagens kvinnfolk har fått for mye makt til å velge.
Nei, det var bedre før da n’ far såg i gardsboka og fant passende kjerringemne ått odelsguten. Alt ble ordna, både bryllup og hus. Eneste brudgommen trengte å gjøre, var å møte opp. Kanskje fikk han til og med utvida jordveigen og, hvis det passa seg slik. Bruda sto blug og venta, og så levde de lykkelig alle sine dager. I mange tilfeller vitne gardsboka om at det ikke alltid gikk så lett føritida hell..
Støtt vi fruene møtes, er bygdas ungkarer oppe til diskusjon. Vi tar en opptelling i nabolaget og går igjennom adresselister og facebookprofiler på fruenes enslige kvinnebekjentskaper. Kanskje veit vi om noen som kunne kobles sammen og sørga for at fødselsrata i bygda fikk en liten oppsving. Vi har ikke lykkes, for vi slit med å finne noen som kunne passe.
Vi kjenner oss att i mange av argumentene fra avisa . Det er stritt å være ungkar på bygda når alle jentan vil ut i verda og oppleve fræmenn mat og kultur. Jentan vil realisere seg sjøl, få kunnskap om anna enn husstell og fjøs.Dagens kvinnfolk har ikke tid til å skrelle potit og koke kjøtt, slik som før. Døm ska fylle brudekista med andre ting enn linduker og sølvtøy.
Ungkarene på bygda må opp i ringa, det nytter ikke lenger å tenke at hadde en funni ei jente som a bæssmor, ville alt bli bra. Ei som var oppe fyst om mårran og som hadde kaffen og kakuskiva klar. Ei som aldri klaga på at husbonden var for mye borte, og som skjønte at det som er i fjøset og på jordet må ha fysteprioritert.
På en annen side, syns vi det er rart at det å være odelsgutt ikke lenger er sjekketriks i seg sjøl. Før i tida, da frua var ung, var årets høydepunkt å reise på sommerstevne i bygdeungdomslaget. Vi pakket med oss telt og hembrent, og litt hembakt flatbrød. I bilen utover øvde vi inn hva vi skulle si hvis vi vart bydd opp til dans.
Vi skulle spørre om skog og mjølkekvote, dyrka mark og maskinpark. Hvis det ble en rolig dans, skulle vi be gutten inn i teltet på hembakt flatbrød og spekepølse. Det var moro ei lita stund. For odelsgutter på flatbygdene var opplært til å passe seg for jenter som var interessert i gard og grunn, spesielt de som kom fra småbruk i grisgrendte strøk.
Det burde være håp for de fleste ungkarer I dag, og det mangler ikke på tips og inspirasjon på fjernsynet. Her møtes folk både med og uten klær, på restaurant eller heme på garden. Sett programmet på opptak, så kan du sjå på det etter fjøstid. Husk å ta notater, slik at du er forberedt hvis ei med skaut og ermforkle banke på døra.
Han Alf Prøysen sa det så fint:” En skulle vøri fire år i Romjul’n”.. Da vi sang denne strofa av full hals mens vi satt i ring på veltsalen før jul, skjønte vi ikke helt betydningen. Men alle kunne vi sjå for oss bæssmorfang og julebukk, og vi følte at han Alf, han sang om oss. Glade og forventningsfulle snudde vi arket og fortsatte å synge om Dompapen. “..det snør og det snør og det snør nesten ned”..
Som unger i Saksumdal, har vi vokst opp med Prøysen, snø og Dompap på fuglebrettet. Det er sjølve kjernen i julesjela. Vi vassa i snø, hoppa i grøfta da snøplogen kom, og med skrekkblandet fryd fikk vi nakken full av snø. Vi var aldri bekymra for hverken sparkføre eller skiføre.
Den største bekymringen vi hadde i romjula var om julenissen dukket opp på juletrefesten på Bygdahuset 4.dag jul. Etter bevertningen sang vi “På låven sitter nissen med sin julegrøt”, og vi trampa og ropte. Til slutt kom nissen. Bygdahusnissen bodde på scena, bak kulissene. Den som våget seg bak der, lekte med livet. Fremdeles kikker vi oss over skuldra når vi går ned trappa til damegarderoben, og sekundene vi leter etter lysbryteren er ekstra lange. Bygdahusnissen har satt sine spor.
Tilbake til Romjulsdrømmen. Meningen bak orda hass Alf står tydelig fram nå når vi har blitt vaksne. Følelsen av å væra 4 år i Romjul’n- det er den vi leter etter hvert år. Vi prøver å mane den fram, med smak og lukt. Pepperkaker og smultringer, grønnsåpe og sølvpuss, ja for ikke å snakke om lukta av granbar. Glimtvis klarer vi å få det til, men ofte kjem det ting i vegen.
For juleroen er ikke lenger den samme, tida går fortere nå. Det blir langt imellom gangene man ligger i akebakken og fanger snøkrystaller med tunga. Eller ser på månen og lurer på hvordan den ser ut på baksida. Unga himler med auga når a mor foreslår å gå julebukk, nei så gammaldags! Spenningen om prinsen finner Askepott har også avtatt med åra. Det ble ikke akkurat noe bedre da vi skjønte at Askepott ikke lenger er ei ungjente, men ei gammal kjerring. Logisk nok gjelder det samme for prinsen også…
Jula i år er spesiell. De sosiale samlingspunktene uteblir for store og små. For akkurat i dag skulle forventningsfulle unger i blankpussa sko, trampa i golvet og ropt på nissen. Han far skulle passa på lodda mens han diskuterer snøfallet med naboen, og a mor skulle uffa seg over at det blir altfor mye godteri så seint på kvelden. Julelysene skulle blinke litt ekstra på Bygdahuset i kveld, for 4- åringer i alle aldre.
Romjulsdrømmen lever videre, og gleden av å kjenne ei som en gong va nesten 5 er forsatt like stor. For på sparktur ute i mørket når snøen laver ned, da er det som i gamledager. Og det eneste som gjelder er å holde balansen og hoppe i grøfta når snøplogen kjem.
