Ugift ungkar utta kvinnfolk

Det har i det siste gått en følgetong i lokalavisa angående enslige ungkarer i bygde-Norge. Saken har vorti belyst på flere måter. Først leste vi Intervju med ungkar som vil ha kjerring, men som ikke finn noen som vil. Så leste vi om en ungkar som ikke vil ha kjerring. Det er nå en ærlig sak. Til slutt har noen slike forståsegpåere som meine at kvinnfolka har vorti kresne og ungkaran har vorti for kravstore , fått sagt sitt. Konklusjonen for flere er at dagens kvinnfolk har fått for mye makt til å velge.

Nei, det var bedre før da n’ far såg i gardsboka og fant passende kjerringemne ått odelsguten. Alt ble ordna, både bryllup og hus. Eneste brudgommen trengte å gjøre, var å møte opp. Kanskje fikk han til og med utvida jordveigen og, hvis det passa seg slik. Bruda sto blug og venta, og så levde de lykkelig alle sine dager. I mange tilfeller vitne gardsboka om at det ikke alltid gikk så lett føritida hell..
Støtt vi fruene møtes, er bygdas ungkarer oppe til diskusjon. Vi tar en opptelling i nabolaget og går igjennom adresselister og facebookprofiler på fruenes enslige kvinnebekjentskaper. Kanskje veit vi om noen som kunne kobles sammen og sørga for at fødselsrata i bygda fikk en liten oppsving. Vi har ikke lykkes, for vi slit med å finne noen som kunne passe.

Vi kjenner oss att i mange av argumentene fra avisa . Det er stritt å være ungkar på bygda når alle jentan vil ut i verda og oppleve fræmenn mat og kultur. Jentan vil realisere seg sjøl, få kunnskap om anna enn husstell og fjøs.Dagens kvinnfolk har ikke tid til å skrelle potit og koke kjøtt, slik som før. Døm ska fylle brudekista med andre ting enn linduker og sølvtøy.

Ungkarene på bygda må opp i ringa, det nytter ikke lenger å tenke at hadde en funni ei jente som a bæssmor, ville alt bli bra. Ei som var oppe fyst om mårran og som hadde kaffen og kakuskiva klar. Ei som aldri klaga på at husbonden var for mye borte, og som skjønte at det som er i fjøset og på jordet må ha fysteprioritert.

På en annen side, syns vi det er rart at det å være odelsgutt ikke lenger er sjekketriks i seg sjøl. Før i tida, da frua var ung, var årets høydepunkt å reise på sommerstevne i bygdeungdomslaget. Vi pakket med oss telt og hembrent, og litt hembakt flatbrød. I bilen utover øvde vi inn hva vi skulle si hvis vi vart bydd opp til dans.

Vi skulle spørre om skog og mjølkekvote, dyrka mark og maskinpark. Hvis det ble en rolig dans, skulle vi be gutten inn i teltet på hembakt flatbrød og spekepølse. Det var moro ei lita stund. For odelsgutter på flatbygdene var opplært til å passe seg for  jenter som var interessert i gard og grunn, spesielt de som kom fra småbruk i grisgrendte strøk.

Det burde være håp for de fleste ungkarer I dag, og det mangler ikke på tips og inspirasjon på fjernsynet. Her møtes folk både med og uten klær, på restaurant eller heme på garden. Sett programmet på opptak, så kan du sjå på det etter fjøstid. Husk å ta notater, slik at du er forberedt hvis ei med skaut og ermforkle banke på døra.

 

 

 

 

 

Romjulsdrøm

Han Alf Prøysen sa det så fint:” En skulle vøri fire år i Romjul’n”.. Da vi sang denne strofa av full hals mens vi satt i ring på veltsalen før jul, skjønte vi ikke helt betydningen. Men alle kunne vi sjå for oss bæssmorfang og julebukk, og vi følte at han Alf, han sang om oss. Glade og forventningsfulle snudde vi arket og fortsatte å synge om Dompapen.  “..det snør og det snør og det snør nesten ned”..

Som unger i Saksumdal, har vi vokst opp med Prøysen, snø og Dompap på fuglebrettet. Det er sjølve kjernen i julesjela. Vi vassa i snø, hoppa i grøfta da snøplogen kom, og med skrekkblandet fryd fikk vi nakken full av snø. Vi var aldri bekymra for hverken sparkføre eller skiføre.

Den største bekymringen vi hadde i romjula var om julenissen dukket opp på juletrefesten på Bygdahuset 4.dag jul. Etter bevertningen sang vi “På låven sitter nissen med sin julegrøt”, og vi trampa og ropte. Til slutt kom nissen. Bygdahusnissen bodde på scena,  bak kulissene. Den som våget seg bak der, lekte med livet. Fremdeles kikker vi oss over skuldra når vi går ned trappa til damegarderoben, og sekundene vi leter etter lysbryteren er ekstra lange. Bygdahusnissen har satt sine spor.

Tilbake til Romjulsdrømmen. Meningen bak orda hass Alf står tydelig fram nå når vi har blitt vaksne. Følelsen av å væra 4 år i Romjul’n- det er den vi leter etter hvert år. Vi prøver å mane den fram, med smak og lukt. Pepperkaker og smultringer, grønnsåpe og sølvpuss, ja for ikke å snakke om lukta av granbar. Glimtvis klarer vi å få det til, men ofte kjem det ting i vegen.

For juleroen er ikke lenger den samme, tida går fortere nå. Det blir langt imellom gangene man ligger  i akebakken og fanger snøkrystaller med tunga. Eller ser på månen og lurer på hvordan den ser ut på baksida. Unga himler med auga når a mor foreslår å gå julebukk, nei så gammaldags! Spenningen om prinsen finner Askepott har også avtatt med åra. Det ble ikke akkurat noe bedre da vi skjønte at Askepott ikke lenger er ei ungjente, men ei gammal kjerring. Logisk nok gjelder det samme for prinsen også…

Jula i år er spesiell. De sosiale samlingspunktene uteblir for store og små. For akkurat i dag skulle forventningsfulle unger i blankpussa sko, trampa i golvet og ropt på nissen. Han far skulle passa på lodda mens han diskuterer snøfallet med naboen, og a mor skulle uffa seg over at det blir altfor mye godteri så seint på kvelden. Julelysene skulle blinke litt ekstra på Bygdahuset i kveld, for 4- åringer i alle aldre.

Romjulsdrømmen lever videre, og gleden av å kjenne ei som en gong va nesten 5 er forsatt like stor. For på sparktur ute i mørket når snøen laver ned, da er det som i gamledager. Og det eneste som gjelder er å holde balansen og hoppe i grøfta når snøplogen kjem.

 

 

 

Cash kontant!

Kredittkortet går varmt om dagen. Frua handler julegaver og alskens tilbehør med beina høgt etter huslyden har lagt seg. Jara, vi veit at vi er oppfordra til å handle lokalt. Det er bare det at slik i hverdagen er det et tiltak å komme seg oppi by’n.
For det første er det glatt nedover bakkan, også er det mørkt. Og ikke nok med det- det har nå vori mye tåke over kjølen i det siste. Vær og føre er for oss Saksumdøler gyldig grunn for å slippe å handle i byen.
Klart det er avhengig av hva som er ærende, for hvis frua må innom polet da kan det væra både tordenvær og djupsnø. Som Roald Amundsen la i veg til sydpolen på treski, pakker frua på seg jakka og  fyrer opp bilen. Målrettet legger hun seg midt i veigen og myser over kjølen med livet som innsats.
Vel framme, så er det å få parkert. Utfordringen er å få betalt, rettere sagt få logget seg på riktig app og sone. Nei, det var lettere før med parkometer.
Nok om det, vi handler på nett. Her om dagen sa det stopp. Transaksjonen gikk ikke igjennom, handlekurven ville ikke lukke seg. Lettere frustrert sendte frua en hissig epost til kundeservice om at denne nettsida ikke fungerte optimalt. Kraftuttrykkene hagla. Nå tenker du sikkert at dette ikke hadde skjedd om frua hadde handlet lokalt. Men det er nå engang slik at med så utsøkt og jålete smak er det ikke å få tak i slikt hverken på Strandtorget ell i by’n.
Midt i desperasjonen ringer ei blid dame og forteller at kredittkortet er sperret. For det har akkurat blitt brukt i et parkeringshus i Amerika.
Det var mye bedre før, med kontanter og pe’eng! Sedler i lommeboka og mynter i bukselomma. Nå kan jo hvem som helst hacke seg innpå og renske bankkontoen med et tastetrykk.
Saksumdal har også blitt kontantløst. Nå kan du betale loddselgere på vipps, og hvis du vil kjøpe pølse og kaffe på skirenn- ja da erre bare å tæppe. Kioskvakta går lettere når en slepp å bekymre seg for at en gir tilbake for mye vekslepe’eng. Selv drevne medlemmer i basarkomiteen blir svette under arma når køa er lang, og folk betaler med store sedler. Ratt må kasserer’n komme og regne over slik at det ikke blir krøll i regnskapet. Gleden av å telle over basarbeholdningen- den er ikke lenger den samme når det ikke er sedler og mynt å stable utover bordet..

Det beste hadde vært å slippe å reise til by’n. For det er ofte for mye folk på en gang  Løsningen på dette må bli at vi får etablert et lokalt kjøpesenter med eksklusive varer, hvor vi kan betale med kontanter uten å ha folk som snik seg foran i køen. På den måten kan vi handle lokalt uten å bli hacka. Nå som vi har fått så bra belysning på parkeringsplassen ved Bygdahuset, bør det ikke være noe problem å finne ledig parkeringsplass. Nei, alt var lettere før! Da var det bare å ta sparken og kjøre innom butikken hennes Gudrun med sekk på ryggen. Det var før Louis Vuitton

Trivelig julehandel!

 

Kraftsamling

Vi har ventet på det. Det har vært et stadig gjentagende samtaleemne. Hvor lenge går det før det er kroken på døra for barnehagen? Vet du om det er noe småfolk på vei? I de siste åra har det vært lite tilvekst.

Det er ikke så lett å stå imot lenger. Ingen unger i sikte, derfor sitt dem nå med kalkulatoren sin nedi gågata og trykker. Slår inn tall og skriver på datamaskina. Legger i hop og trekker ifra slik det passer. Vi har sett det før. Summer og røde tall, og ei manglende utregning.

Så nå har dem funni på at dem skal sammenligne barnehagen i bygda med en barnehage nedi sentrum. Det blir som å sammenligne Saksumdalsfruer med Spice girls! Regnestøkket viser at barnehagen nedi byen er mye billigere enn den oppi her. Ja, det var bombe! Det hadde vært et under hvis svaret ble noe annet.

Vi som har både framhaldskola og har sitti i basarkomite’n, skjønner at dessa i kalkulatorsjåføra lager seg den dokumentasjonen som de som styrer og bestemmer  vil ha. Såmmå å vi si og gjør, døm vri på tall og siffer. Det er det som betyr noe. Bygdeunger er enheter. Enheter som kan fløttes og byttes på, og sammenlignet med byunger er dyrere i drift.

Assimileringspolitikken mot bygdene på vestsida er ei gammal vise. Lær unga å kjøre buss, snakke pent og late som de egentlig bor i et lite rekkehus på andre sida ta Mjøsa så tidlig som mulig. La dem få kjenne asfalt under støvla og leke på lekeplassen. La de første ordene de lærer å si være “litteraturfestival” og “birkebeiner”.

For unger som  krabber rundt i skogen, høgg ved og går på ski bak Bygdahuset- det er for dyrt. Freske unger som utforsker naturen og blir trygge på seg sjøl og andre i sitt eget nærmiljø. Røtter og tilhørighet er viktig, like viktig som å spare penger. Gleden av å kunne gå hjem eller kjøre spark om vinteren, det skal ikke unga i Saksumdal få oppleve. Tidlig skal de få lære at de bor så langt unna at det er ikke sikkert bussen orker å kjøre hele veien. Det handler om å få høre til, være en del av et nærmiljø. Ingen småbarnsfamilier orker å bosette seg på bygda, for så å kjøre unger til byen.

Klart vi kan takke oss sjøl! Tiltross for hemekontor og kvalitetstid har det ikke blitt avlsrekord.  Vi er nede i ei dump på fødselsraten, omtrent som på slutten av 60-tallet. Ei stor mobilisering gjorde at folk bygde hus og fylte opp med unger. Så mange unger at skolen ble tatt tilbake, men tida har blitt en annen. Det er ikke mer å dvele ved.

Vi skjønner jo at regnestykket ikke alltid går opp, og at det er lett å tenke at det ikke får så store konsekvenser å legge ned tilbudet i Saksumdal. Det blir som å tråkke på folk som alt ligg nede, det er rødt kort. Men vi skal ikke klage, vi har tross alt fått busskur med benk. Og nye blanke lyktestolper som lyser opp parkeringsplassen til barnehagen. Det er kraftsamling det tenker jeg..

 

 

Stakk og skaut

Fredag er den beste dagen i uka, det er kongen av alle ukedager. Ukas gjøremål er unnagjort- trening, handling og husvask, ja nå er det bare å kose seg! Spesielt denne fredagen, for nå er det høstferie.
Vi har rigga til bålpanna, gjort klart for stuttreist feriekos. Selv om ferieværet ikke ser ut som å bli det helt store, er det fult mulig å nyte utelivet med bålkos og kakao- vi har da klær som tåler både regn og kald trekk. Akkurat denne høsten er det ekstra viktig å nyte stuttreiste turer og holde seg i nærheten av kjennsfolk.
Apropo klær- vi fruene er opptatt av å pynte oss. Både i freske farger, lette allværsjakker og hemstrikk slik til hverdags. Når helga kjem, bytter vi antrekk.

Vi har innført fredagsskaut. Fredagsskautet brukes for å markere at det er helg. Det er fritt for fjøslukt, og av glatt og skinnende stoff. Skautet i seg sjøl er et symbol på arbeid og tradisjon, vi prøver ikke å jåle oss til. Det er en måte å vise at vi er stolte av våre røtter som hardtarbeidende småbrukere, som på finurlig vis klarte å overleve på begrensede ressurser. Skautet minner oss om evnen til å klare seg sjøl og finne løsninger når gode råd er dyre.

Så når arbeidsuka går mot slutten, strammer vi skautet og retter ryggen. For dere må ikke tru det er for at vi skal legge oss på sofaen, nei for helga den brukes til hjemmlige puslerier inne og ute. Hver årstid har sine aktiviteter, ja vi har skrevet om det før. Det er noe eget å stå opp om morgenen til en diger brøddeig, fyre opp i ovnen og kose seg med bakst. Eller svippe på seg støvla og sjå etter om buskapen har det bra, klappe litt på gampen og slå av en prat med Bolla.

I dag blir det både stakk og skaut! Alle fruer med respekt for seg selv, har en pen stakk i skapet. Den svarte er mest anvendlig og går aldri av moten. Har du i tillegg ei pen bluse, kan du matche hvem det skulle være i hvilke som helst sammengheng.

Stakken i dag er svart, med blomstrer og rysjer. Den er passe lang og laget av et lett bomullsstoff. For å slippe å fryse, er det best å ta ei trøye under og underskjørt selvfølgelig. Flate sko er mest praktisk, så høge hæler sparer vi til basar og jul. Er vi riktig så vågale, så finner vi fram lebestiften og gir truten en fresk rødfarge.

Så nå går vi helga i møte med stakk og skaut, vel vitende om at neste ukas ferieaktiviteter er noe vi gjør for kosens skyld, ikke av nødvendighet. Livet på landet er mer behagelig nå som vi slepp å træle for å overleve. Nå træler vi fordi vi synes det er artig å gjøre ting på gamlemåten og føre tradisjoner videre. Sjøl om baksten smaker best heme, blir det nok en tur på kafé nedi byen med skaut selvfølgelig..

God helg!

Stakk og skaut

 

 

 

 

 

Ungdommen nå til dags!

Surrehuggu og vimsekopp, tåkefyrste eller slamp. Kjært barn har mange navn, men mest av alt fjortis. Hvor ble de av disse pliktoppfyllende søte små? Det gikk så fort og en dag var de byttet ut med en ugjenkjennelig skapning.

Helst vil de sitte på et mørkt rom foran en skjerm og spille. Prate med andre likesinnede fjortiser, glise høgt og slå i bordet så bildene rister. Som “Den lille larven aldri mett”, eter de seg gjennom kjeks og potetgull, drikker seg gjennom bokser av klissete sukkerdrikke mens de snakker et språk som kun fjortiser forstår. Det er Norges framtid, den oppvoksende slekt som skal styre landet og stelle oss når vi blir gamle..Akkurat nå er det ingen betryggende tanke.
Skal si det var andre tider før, spesielt i de harde 90-åra. Hvor vi måtte gå til telefonkiosken for å ringe,( nærmeste var Vingrom eller Vingnes….) helst tulleringe til gamle kjerringer som brukte flere ring for å ta telefonen før vi la på. Vi syklet flere kilometer for å kjøpe oss godteri, og pengene vi brukte måtte vi jobbe for. Nei, det var ikke mye vi fikk gratis annet enn frisk luft og mosjon.

Skjermtid var et fremmed begrep. Fjernsynsapparatet var det de voksne som bestemte over og Dagsrevyen hadde første prioritet. Hvis du så for mye tv, kunne du bli firkanta i auga, og det tok vi ikke sjansen på.

Vi satt med lekser i flere timer om ettermiddagen, det er ihvertfall det vi velger å huske. Glemt er alle timene vi satt krøllet på golvet med telefonrøret trøkka inntil øret. Alle timene foran kasettspilleren, hvor vi istedet for å lese på prøve, skrev ned sangtekster og klipte i ukeblad. På bussen skrev vi jukselapper til prøva, det var suksess hver gang. Mer effektiv studieteknikk skal du lete lenge etter..

For ikke å snakke om alle timene foran speilet, med hårbørsten som mikrofon. De timene  foran speilet kan vi i dag si har vært bortkasta. Karrieren som popstjerne strakk seg over en skoleavslutning og et par høstfester i 4H, det ble med det.

Drømmen om å bli kjendis i dag handler om Youtube. Alle fjortiser lever i trua på at alt som kan streames, er en vei inn i gullgruva. Vi voksne skjønner ikke helt greia med å se på andre folk spiller dataspill, men å se på saktetv som Svalbard minutt for minutt eller juleribba grad for grad- det gjør vi uten å blunke. Det er fin avslapping og god underholdning. Nei, vil man bli rik er det realt arbeid som gjelder.

Det er mye ungdommen i dag ikke skjønner, blant annet det med bilnummer og telefonnummer.  Tenk for en hukommelse vi utviklet, og utifra disse tallene kunne vi finne ut alt. Hvor folk bodde, hele familehistorien og om det personen var noe å satse på. Vi stalket på skikkelig vis. Gikk forbi hus, oppsøkte nærbutikken og fulgte etter i bil. I dag er det stalking på sosiale medier som gjelder. Det sveipes og likes, men du var mer til kar før når du måtte takle et nei ansikt til ansikt. Likegyldighet og manglende respekt er tidens refreng.

Hvordan vil neste generasjon bli? Vi klør oss i huggu! Ungdommen nå til dags har noe å lære, for alt var bedre før- ihvertfall slik vi husker det.