#EGENREKLAME

Som sagt, vi lar oss ikke friste av spons og reklame. Du kan trygt lese blogg uten å være med på betale for vårt forbruk. Sjøl om vi stikker oss fram i ukeblad i selskap med kjendiser, er vi fortsatt ydmyke og glad for at flere og flere swiper innom og leser. Vi lever lenge på hyggelig kommentarer og oppfordringer om å fortsette, uten at det påvirker inntekta. Vi vil vise at det går an å få det til lell, og at vi har flere bein å stå på.

Vi reklamerer kun for ting vi kan stå inne for, nemlig det vi lager sjøl og bygda vi bor i. Sjølberging er trendy, og vi ser jo at folk tar etter.

I Saksumdal har det vært populært å sy på symaskin lenge. På Bygdahuset har vi hatt både demonstrasjon av maskiner og sytreff lenge før pene legedøtre fra Oslo, lærte å træ i nåla. Flott at hemsydde klær nå har blitt moderne igjen, det øker verdien på flere av høstens basargevinster. Barnesett sydd av en fingernem Saksumdalsfrue er eksklusive premier. Det finnes ikke makan.

Et annet konsept vi jobber med er strikkaskaut. Prototypen er produsert og nøye testa – fruemannen har vært prøvekanin. Skautet har mange bruksområder, både på hodet, som magetopp eller som truse om du vil. Strikker du skautet med ullgarn, må du huske å gå for den kløfrie varianten. Velg også mørke farger, siden det er mindre sølsamt hvis du skal bruke skautet som underbukse i vinter.  Ullskautet kommer ikke for salg, du må strikke det sjøl. Du finner heller ikke noe oppskrift eller rabattkoder på garn. Mulig du kan ta kontakt med en sauebonde og få litt ull. Så kan du karde og spinne garn sjøl. Strikkepinner lager vi lett ved å spikke av noen grankvister så alt utstyr er både gratis og organisk.

Brød er trendy, saftige surdeigsbrød. Bakt med korn fra vikingtida og vann fra verdens ende, stekt i en gammal vedfyrt ovn. Det er ikke rart at slike brød er dyre, for å bake med surdeig er en lang prosess. Hvis du i tillegg får pakket det inn i et handvevd linklede og lagt ut bilde av det på Instagram, da blir det mange “likes”. Byfolka elsker det!

Nybakt brød levert på døra… det har vi i Saksumdal også, for her baker vi sjøl og deler med hverandre. Til tross for at det blir bakt med mjøl fra matbutikken og vatten i frå springen er det like fint. For det er ekte håndverk, bakt i trauget hennes bæssmor. Etterspørselen er til tider stor, men tilgangen er begrenset. Det gjør det enda mer eksklusivt. Vi deler ikke oppskriften, men smaksprøver kan du få hvis du er en del av fruenes innerste krets.

Årets høydepunkt når det gjelder sjølberging er alt vi kan lage av frukt og bær. Syltetøy og saft er en ting, men ingenting slår kirsebæra når den får ligge og godgjøre seg i store norgesglass utover høsten. Trekke til seg godt med sukker og sprit, til glede og fornøyelse 2.dag jul. Slike varer får du ikke kjøpt i butikk- de får du kun servert i mjølkeglass på bygda litt utpå kvelden…

Les om Saksumdalsfruer i ukas KK. (Nr.16)

Du finner oss også på Instagram og Snapchat!

God helg

 

 

 

 

 

Lokal harrytur!

Ferske krokodiller og polkagriser, brett på brett med brusbokser, og bacon- flere meter med bacon. Det er aldri en ferie uten en tur over grensa, men i år står vi over. Tiltross for at det nå er fylt på ekstra med brusbrett, punsjknapper og nonstop, lakrispiper og kjempeposer med ostepop. Vi tar ikke sjansen, det er ikke verdt å risikere liv og helse for klokkesjokolade og flesk sjøl om Erna sier det er greit.

Hvis vi vil på handletur uttaskjærs i år, blir det en tur til handelsforeninga i Forset. Der har dem karameller, nesten som de vi får kjøpt i Sverige. Ikke like billige, men de smaker omtrent det samme. Bilturen blir riktignok ikke så lang, men følelsen av å krysse grensa til et fræment land er tilstede, når vi passerer skiltet i Auggedalen.

Språket er annerledes, så mye rare ord, det er ikke godt å skjønne mannen i kassa. Triogførr? Flaks at det er samme valuta og at summen står på terminalen så vi får gjort opp for oss.

“Nei, någgå så stæære tel bråk da,gut…” Uttafor handelsforeninga stimler det sammen guttunger som kjører ombygde sitteklippere til butikken, omtrent som Epatraktor. En og annen gammel rånebil er også å skimte, blårøyken ligger tett ved Brua samvirkelag- ikke ulikt Charlottenberg. Vi lurer oss innatt i bilen, for en ting har vi lært – vi kødde ikke med gøssen, for kødde ru med en-kødde ru mæ ælle!

Fordelen med å ta harryhandelen lokalt, er at det blir mindre med hematt. For feriebudsjettet strekker seg ikke lenger enn til ei tyggispakke, en mjølkerull og en is. Det er heller ikke så lang kø i kassa, og ingen kontroll ved grensa. Det beste av alt er at det er mye mindre sjans å få med seg viruset på varene. Sjøl om vegen er humpete så en kan bli litt kvalm av svingene, er det absolutt verdt turen helt uten munnbind og gummihansker. Etterpå kan man kose seg med godteriet uten å kjenne på handleskammen. Isedet har vi støttet lokalt næringsliv og sørget for verdiskaping i nabobygda. Helt ærlig, så et vi ikke så  mye bacon at vi må ha liggende metervis i fryseren. For sommerkroppen skal ikke bli ødelagt av flesk og løsgodis, den kan vi faktisk takke karantenetida for.

Så får vi sjå hvem som klarer å styre søtsuget, og sørge for at vi kan gå høsten i møte uten å måtte koble oppatt datamaskina for å sjå folk. For det er ikke sikkert vi tåler ei runde tel med hamstring, isolasjon og dorullkrig, folk er gærne nok som de er.

Regnvær og ferie er utløsende årsaker til at det rykker i koffert og bikini. Hete netter med sangria og bongomusikk, det får vente til en annen gang. Heldigvis rakk vi et par bad i Kinnshaugkinnet i juni. Det skulle vært flere, og det skulle vært varmere men vi overlever. Vi har da ved, det er bare å kaste inni nok så det smell i vegga, smøre seg med litt gylden skokrem og skjenke oppi en klunk med vin. Virusfri sydentur heme er å anbefale, jaggu slepp du at kofferten blir borte på turen og..

Nei, vi får vise styrke og karakter, og holde oss heme. Ikke at det er noe problem, for vi kan laga polkagriser og blåbærlikør uten å skamme oss hvis det knip på…

 

 

Ingen snur seg når frue klipper graset!

Vi har nevnt det før, i flere kanaler. Det bor folk på andre sida av Kjølen. Faktisk går kommunegrensa helt i enden av dalen, og vi kan kalle oss Lillehamringer. Hvis vi vil, og når det kreves, gjør vi det. Tidligere i vinter ble det lansert ei ny nettavis som skulle skrive om smått og stort som skjer i Lillehammer. Vi fruene var på, ville fronte den flotte bygda på vestsida. Kjent for bratte skråninger, spreke skiløpere ( i hvertfall i gamledager..) og driftige folk i styre og stell. Vi fikk avskjed på grått papir, for vi bodde utenfor nedslagsfeltet-nemlig Lillehammer sentrum, les Gågata. Etter en krass meningsutveksling mellom frue og journalist la vi saken dø, vi valgte å bruke andre landsdekkende media. Derfor stusser vi nå litt på at Øyer har blitt en del av Lillehammer sentrum, Nordseter likeså.
Kanskje var det ikke så mye å skrive om lell, har avisa gått tilbake på sine prinsipper?

For nå kan vi lese om Øyerbonden som klipper graset til glede og underholdning for turister. Det hjelper sikkert på at han har jakta på kjærligheten på tv og at han har funnet opp grasklippern sin sjøl. Så er det nå moro å sjå på folk som klipper graset i bratte skråninger, spesielt for byfolka.

Nedpå Solbakken er det også bratt. Frua har arbe ei lita eftasstund med å få klipt skråningen ogga huset. Hu dytter og træler, men det er ingen turister eller fotografer å sjå. Ingen biler som stopper.. Til tross for at frua har vært i ukeblad er det ingen som tuter engang. For oss som har sett både gras og klypper før, er det ikke noe sensasjonelt, det er bare en jobb som må gjøres på linje med alt anna.

Vi har som sagt lagt saken dø, og tenker ikke å si noe mer om detta. For vi har trukket oss bort fra media. Folk begynner å ta etter og vil være som oss. De vil skrive blogg og kalle seg frue, bake brød og ri på hest. Ja, til og med bruke skaut. Legge ut bilder på insta av markblomster, fjellturer og bakst. Men hva gjør du hvis du vil bli frue med blogg hvis du ikke har gått i 4H? Den ballasten finner du ikke langs fortauskanter og asfalt.

Så for å spe på inntektene, vil vi i løpet av høsten holde kurs for de som ønsker å bli en ekte Saksumdalsfrue. Kurset vil ta for seg alt fra sying av ermforkle, måking av talle, enkel matlaging med fokus på surmjølk og bygg, og ulike måter å knyte skautet på. Det vil også bli et kurs for viderekomne i loddselging, samt smøring av rundstykker og eltefri basarkringle.

For spesielt interesserte vil det bli en gjennomgang av lokal geografi med fokus stier og råk i Baklia. Her vil det være reservert plasser for journalister fra byens aviser som trenger litt oppfriskning og input, så vi på vestsida kan lese om andre ting enn at Øyværinga klyppe graset..

Oppskrytt!

Når en saksumsdøl tar turen over ferista og setter kursen vestover, da er det å forvente at man skal oppleve noe annet og flott enn det man har heme.
Etter å ha finkjemmet turistbrosjyrer, googlet på internett( ja, for vi har faktisk fiber og 4G), og sett på fjernsynet spektakulære ting å oppleve i Norges natur, var det faktisk fristende å ta et par dager bort fra heme. For med høgt tempo, treng man ikke mer enn et par overnattinger. Vi reiser ikke bort for å kose oss- det gjør vi heme ellers i året.

Vestlandet med sine høge fjell er pent å sjå gjennom bilruta. Fossefall som sildrer nedover bratte fjellsider, sender tankene til Flokofallet heme. Ja, vi har da sett rennende vatten før..

Gudsforlatte gardsbruk som klorer seg fast under en fjellskrent er et imponerende syn, men huff så tungt det må være å måka snø her om vinteren.. og så øde og stusselig. Nei, vi er heldige vi i Saksumdal som tross alt har stutt veg på butikken.

Det er mye skog og svingete veger gjennom Norge. Vi som kjører Reistadbakkene og er vandt til det, får ikke de helt store sommerfuglene i magen av  bratte og kronglete veger. Det blir messom hverdagskost, og ørlite grann bortkasta å kjøre så langt for å kjøre andre bratte veger.

Likeså alle dessa bruene som skulle være så spektakulære der ute ved kysten, de var ikke så høge i virkeligheten. Ble messom litt skuffa der je satt klar med kameraet for å få et skikkelig blinkskudd..for plutselig hadde vi kjørt forbi uten at je tenkte noe videre over det. Je stussa på at så mange folk sto og kikka utafor en rasteplass..det var da alvorlig til dokø?! Neira, det var severdigheten..

Jeg ventet meg noe større, og konkluderte med at det kilte mer i magan på moped over Vingnesbrua i nordavind enn denne oppskrytte brua her over et par svaberg.

Som Saksumdalsfrue og medlem i turmålsmafian, sier det seg sjøl at joggeskoa var med på tur. Langs veien lå turmålene på rekke og rad. Stier og topper som ligger der og venter. Fryktelig godt å få rørt seg litt etter å ha sitti i bilen noen timer.

Med friskt mot fikk vi parkert bilen trygt for dørslag og satte kursen oppover mot toppen, men det hadde resten av Norge også gjort. Makan til kuflokk, og for en som er vandt til å rusle alene i gamlevegen ble det trangt om plassen. Gåstaver og bikkjer, unger som ville snu, og ikke minst disse sjølutnevnte toppidrettsutøverne som skulle først fram samma F.  Nei, takke seg til en tur i gamlevegen eller på Pretkjerringa i fred og ro. Utsikten er omtrent lik, skog og stein. Fordelen med å gå på Pretkjerringa er at man ser hematt hvis det er klarvær.

Så konklusjonen er at ting ser mindre ut i virkeligheten enn på bilder. Det er viktig å ikke bli lurt av oppskrytte reklamer, men sjå tingene som de er.

Heldigvis har vi perlene våre for oss sjøl her i bygda, med unntak av Hulderhølet. Der har det vært bra med trafikk i sommer, så nå vurderer vi faktisk å ta inngangspenger og lage en app for booking. For i Saksumdal kan vi reklamere med absolutt køfritt for turister- helt på ekte! Hvis du ikke møter sauflokken, da må du påregne litt ventetid.

 

Fruemann

“Bak enhver stor kvinne står en mann og holder veska”

Alltid et par skritt bak, som en prinsgemal, alltid til tjeneste- alltid på allerten. Fruemann, hva skal til for å fylle skoene til en slik? Vel, så glamorøst er det neppe, men at det har sine utfordringer- det er sikkert..

Dette er en hyllest til fruemannen, som det siste året har måttet finne seg i raske middager uten poteter og brun saus, altfor lite oppmerksomhet og interesse for det som skjer på jobben og ikke minst, alle gangene “livsfarlig hogst” har måttet vike for bloggerne på tv. Hva er vitsen, når frua ikke ser på allikevel, for hu sitter med nåsån nerri mobiltelefonen og chatter med andre fruer på flere sosiale medier. Nei, någgå så frakt.

Det krever tålmodighet å stå i skyggen av en frue. Alle tingene som kommer før på lista. Hesten, bikkja, joggeskoene, surdeigen, nettshopping og unger. I tillegg kommer alle oppgavene som fruene tar på seg som må fikses. For fruene er aktive i lokalmiljøet, og bruker litt tid på ordne opp. Flaks at fruemannen er handy, så kan fruene peke og si hvordan ting skal være..

Fruemannen må kunne stille på kort varsel, både som sjåfør og butler. Han må tåle kaklende fruer i baksetet, og kanskje må han til og med støe dem helt inn hvis hælene er høge. Det kan også hende at han må bruke tid på å skjenke vin, rulle ut rød løper og småprate med andre feststemte fruer, for å skape god stemning. Alt annet må settes til side, for fruenes arrangementer pleier å dra ut godt over både middagtid og leggetid for unga. Det kommer som en overraskelse hver gang, at ikke frua har forberedt noe lettvint til middag ått unga. I det siste må han også takle at det følger med journalister på slep..

Fruemannen må ha god kjennskap til hvor butikker ligger, for rett som det er må han innom å kjøpe plagg og sko som er lagt av. Ofte må litt kjøring påregnes fordi varer ikke alltid er å oppdrive på nærbutikken. Fruene vet hva de vil ha og da er det bare å skaffe til veie. Det er bare å kjøre innom og betale, uten å stille spørsmål. Husfreden er sikret enn så lenge. Hvis ikke fruen har sett på nytt kjøkken eller kanskje nytt hus?

Gåturer er noe som får fruemannen til å grøsse, spesielt hvis det er flere fruer involvert. Alenetiden gjør at fruemannen kommer  på å at han må spørre om tusen ting, og han må ha svar med en gang- takk og pris for at det finnes mobiltelefon. Han må bare ringe! Flere ganger..For spørsmålet om hva fruen serverer til middag og hvor hun har lagt klesvasken- det må bli klarert straks…det kan ikke vente til frua er hjemme igjen. Urolig går han glasimellom og venter, spesielt hvis det går over tida. Det kan da ikke ta så lang tid å gå om Granberg?

Alt styret til tross er det ikke så verst å være fruemann, når det vanker både skryt og gratis kaffe borti byen. Eller når fremmede damer kommer bort,  og snakker om blogg og hvor artig det er å lese om livet på bygda.  Fruemannen er en ivrig leser, men bare i skjul. Det er best å ikke gjøre frua innbilsk- hu er bortskjemt nok som det er..

 

 

 

 

 

 

Grautvisit

Det kommer småfolk til verden. Ikke at vi fruer er i lykkelige omstendigheter, nei det får da være grenser! Men det virker som det har vært noe i drikkevannet på tampen av 2019, så det blir flere annledninger til å gå med graut framover. Grautvisit, eller å gå med graut er en fin tradisjon som er på tur til å gå i glemmeboka til fordel for den mer moderne varianten, babydusj eller som på utenlandsk blir kaldt for “babyshower”.

Så hva er nå dette nymotens opplegget? En kjapp oppdatering måtte til før jeg skulle på min aller første babyshover. Dette er for oss bygdekvinner et ukjent arrangement, men erfaringsmessig er det viktig å sette seg inn i konseptet så arrangementet blir vellykket.

Den vordende mora skal bli dusjet i gaver, ballonger og glitter. Det er et strengt regime når det gjelder pynt, rosa for jente og blått for gutt. Det skal være duse farger, og alt bør matche, helst ned til tannpirkernivå. Fantastiske bløtkaker sirlig dekorert som en fødselskanal med et dukkehode som stikker ut, kan vekke kvalmen mer en lysten på bløtkake. Roastbeefen på tynne loffskifer kan også vekke assosiasjoner man helst vil slippe å ha i huggu rundt kaffebordet.

Det er helt avgjørende at  dette selskapet skal holdes hemmelig for den vordende mora. I ukesvis har planleggingen foregått i lukkede grupper. Det er en utfordring i seg selv, for en kan slumse borti å sende bilder og kommentarer i feil fora, og da er det kjørt. Dette skal være en positiv overraskelse på oppløpssiden før det store skal skje. Erfaringsmessig vet vi at gravide damer har en tendens til å være både sure og grinete på slutten, så dette overraskelsesmomentet kan slå begge veier. Veien mellom gledeshyl og tårer er kort.

Frakkest er det med alle gavene, og bleiekaka selvfølgelig! Den er obligatorisk. Det er ikke bare å raske sammen noe vaskekluter og sparkebukser, nei nå skal det være babynest og vugger til å henge i en krok i taket.

Nei, ta grautvisiten tilbake! Kok en kjel med rømmegrøt, ha på flust med smør, sukker og kanel. Pynt med rosiner og ta med ei god mugge rød saft. Spe på med noen grautpinner.Dette er styrkende for ei nybakt mor og ikke så skremmende som blodige bløtkaker.

Selv om folk har fått unger i tusenvis av år, er det et stort press på hva som skal til for å bli perfekt.Graviditeten skal være perfekt, babyen skal være perfekt før den blir født og alt skal gå etter boka. Helst bør alt utstyr matche. I duse pastellfarger med moteriktig print av koslige dyr eller prinsesser. Vi kan garantere at livet ikke kommer i duse pastellfarger, ofte får det innslag av både grått, rødt og svart som årene går. Det er bra å venne seg til livets nyanser helt fra start.

Grautvisiten er en fin velkomst til verden. Det er en feiring av at alt har gått bra med mor og barn. Å lage barneselskap for en som enda ikke er født, gjør oss skeptikere betenkt. Hva om det ikke går som planlagt? For selv om vi tenker vi er uovervinnelige, har naturen en tendens til å styre seg selv.

Det er vel neppe fargen på serviettene eller ballongene som fester seg på minnet fra dette selskapet. Forhåpentligvis er det folkene som kommer og ikke bleiekaka som teller. Tiltross for servering og underholdning blir det ikke fullstendig når hovedpersonen mangler. Så det blir nok grautvisit lell, når ungen er ute…

 

 

Fruer på bytur

En av fruene har ryddet i klesskapet. Gamle klassikere har funnet veien til uff-konteineren og skal få nytt liv hos noen som virkelig trenger det. Plagg som har blitt for store etter en vår med hyppige gåturer, og plagg som har hengt forlenge og tatt opp plass. Det ble riktig så god plass i skapet, og slik flaks at butikkene i byen har nattåpent samme kveld! Det må bli bytur, tiltross for ustabilt vær. Til og med nye hvite joggesko er på, for i byen er det ikke så mye gjørme og saumøkk å tråkke i..

For bygdeunga er det spennende å få gå en tur på egenhånd å oppleve bylivets gleder. Pengene i lomma får bein å gå på, og et par ufornuftige kjøp blir gjort i løpet av første kvarteret. Med unga på avstand, går fruene systematisk til verks.

Ekstra stas er det, ja nesten litt hemkoslig, når butikkene har navn som vi assosierer med bygda. Vi går inn i en butikk som ser ut som et fjøs. Der finner frua ei pen bluse, ei riktig basarbluse. Med godt tøy og kledelig snitt,  det er bare det at lappen med størrelsen mangler. Nei, er ikke annen råd enn å la blusa henge. I neste butikk finner vi noen pene kjoleførkler med blomster. Det er knapping foran og to gode lommer på sida, så praktisk! Plagget blir nøye studert og måtet på i alle retninger. Nei, denna va pen…helt til vi kommer til å se på prisen som kan sammenlignes med husholdningsbudsjettet for ei hel uke. Fruene konkluderer med at slike plagg kan vi nå forsåvidt sy sjøl, det er nå bare å sy om et par gamle soveromsgardiner.

Med uforrettet sak lar fruene klesplaggene henge og rusler innom en butikk med lysestaker, kopper og servietter. Flotte kaffekopper med blomster på, men det mangler den siste finishen for å falle helt i smak hos en kresen frue. Vi kommer over noen skilt med morsomme sitater. Hytteregler står det, men fruene finner ut at disse reglene fint kan brukes heme også. Utsagn som at “livet nytes best foran peisen etter en tur ute”, er gode leveregler heme i Saksumdal også. Nei, slike skilt kan vi fint lage sjøl og kalle det “hemeregler”. Servietter og lys er greie basargaver, såper likeså. Det får vi ha i bakhodet til utpå høsten. Ingen vits å gjøre unødvendige innkjøp.

Fruene fortsetter ferden, men hu med tomt klesskap finner ingenting, så klærne får vente. Det er langt over kveldsmaten og unga er sultne. Hvor skal bygdeunga få mat dem liker? Ingen steder selger kakuskive med smør og raudost, det er bare fræmen mat å få kjøpt. Vi ender med å kjøpe pizza. Etter mye om og men, får vi bestilt. Ikke lett å velge hva som skal være på, når det ikke skal være for sterkt, ikke for mye saus og helst litt ekstra ost. Brusen kjem på bordet og går ned på høykant før maten er klar.

Det er lenge å vente, men tilslutt kommer pizzaleiven. Var det slik vi bestilte? Det sto ingenting i menyen om at det skulle være gras på pizza’n? Jeg vil ha kjøtt på pizza’n uten gras!! Måltidet begynner å bli kritisk, men det er ikke unga som klager- det er han far sjøl som hever stemma. Dette er helt på kanten, for på bygda et vi ikke opp maten for kua..

Trygt over på den rette sida av ferista har vi nok engang fått bekreftet at vi klarer oss med det vi har og at maten smaker best heme…

Reiser dere på ferie dere da?

Med en snert av nysgjerrighet får vi ofte dette spørsmålet fra byfolk i forbindelse med ferieavvikling. Vi lar spørsmålet få henge litt for å skape litt spenning. For folk er ikke helt sikre..Hva gjør vi Saksumsdøler egentlig når vi ikke er på jobb i byen? Det er det mye rare meininger om, og at vi reiser på ferie-det er helt utenkelig!

Det artigste er å gi folk det svaret de vil ha, nemlig at vi skal være heme i Saksumdal og slå gras. Etter vi er ferdig med å slå gras, skal vi mjølke ku og kjinne smør. Når vi er ferdig med det, skal vi eta rømmgraut og bade i Kinnshaugkinnet. Slik går nå såmmarn. Er vi riktig så heldig, kan det hende vi skal inni vestfjellet og fiske..Det er nå messom ferie nok for oss..

Før vi rekker å svare ferdig, får vi høre om flotte pilgrimsvandringer i sydens land, jordomseilinger og utsøkte små restauranter som serverer ekornbryst på en seng av urter. Eller tropenetter og tamme apekatter. Alt er så eksotisk og fint, nei der skulle vi vært. Det hadde vært bra for oss å se noe annet en Baklia.

Folk er opptatt av å reise, kjenne pulsen på verden. Ta en drink i ei litt shabby bakgate med plirende katter rundt beina og bli smisket på av en litt for svett servitør. Nyte opplevelsene av fremmede kulturer og levesett, ihvertfall de første dagene i ferien. Helt til magen slår seg vrang etter både varmen og lokalt brennevin- da kan det være det samme med alt som er eksotisk. Det eneste man virkelig setter pris på i en slik situasjon er et godt sanitæranlegg med god utlufting. For ikke å snakke om et glass mjølk og et knekkebrød.

Vi snakker av egen erfaring, vi har vært på ferie i utlandet tiltross for at vi bor et kvarter unna bykjerna. Det hender seg at vi rekker innom en storby eller ei strand innimellom steinplukking og slåttonn. Kanskje har vi til og med kjørt bananbåt og vinka til både paven og dronninga i England? Ja, det er fantastisk! Det er helt ubegripelig, ja vi ser at det er for godt til å være sant.

Siden vi følger med på både kongelige og kjendiser, er det fint å se med egne auger hvor de bor og ferdes.

Når det gjelder historiske severdigheter, så finner vi spor fra alle tidsepoker i eget nærmiljø. Saksumdal er livets vugge har vi lært, her har folk levd til alle tider. Klart det er lite med kronjuveler å se på i kirka, men korset på altertavla er tross alt malt med gullmaling. Døpefonten er blank og fin og tårnet en anelse skeivt, omtrent som i Pisa. Ja, for vi har da vært i Pisa- og tatt bilde. Men det var før intagram og facebook, det teller nesten ikke.

Så ikke bli overrasket hvis du råker på ei frue på andre sida av ferista i sommer. Det kan faktisk hende at hu er på ferie!