Vi er svære på re! Vi skryt tå oss sjøl. Folk prate om det, at vi skrik etter oppmerksomhet. Såmmå å ti ru åpne opp telefonen så ser du oss, enten på fjesboka ell på insta. Vi breie oss ut på ski ell på kjøkkenet. Det er måte på å interessant det bli i lengden, for det kan nå ikke væra så mye som skjer. Skulle tru døm snart har tatt bilde tå hårr en topp og hårr en stein oppi der nå. Altså dessa skiløypan og gråntrean begynne å bli kjeie. Jara, vi veit at snavla går, og vi veit at uansett om dekk æ lei ri, så må dekk inn å kikke.
Vi æ ganske forutsigbare- vi driv mæ re såmmå år etter år. Innimellom bryt vi kanskje mønsteret med å kjøpe oss ei ny bluse eller reise bort ått andre stand. Å tru ru ikke vi får høre det da og, at vi æ uttur bygda. For folk har fått det for seg at vi støtt æ heme og at vi kun har lov tel å legge ut bilder fra Saksumdal. Det æ så mye regler å passe på som influencer- ja alle har liksom noe å utsette på oss. Vi som kjem ifrå bygda, har voksi opp mæ re, at folk prate og tru døm veit alt om oss. Derfor er vi ikke så opptatt tå re, vi kjøre på akkurat som vi vil. Når dekk tru at dekk har putta oss i riktig bås, har vi lett for å gjøra nye krumspring så det bli kluss i oppfatninga. Klart vi ska vise oss fram, vi har ingen grunn tel å læ væra. Men dæ som æ helt sikkert, æ at dekk får ikke sjå at vi isbade, tæk badstu, et hemlaga frokostblanding eller trena på treningssenter med alt for trång stillongs. Dekk vil aldri sjå at vi krølle håret og æ pene på kommando, for dæ greie vi ikke. Så det vart ikke noe Vixen i år hell, og dæ æ helt grett. For da hadde vi jo vorti ordentlig svære på re- ja tru meg. Da måtte vi tel og mæ ha prata pent utta å banne, og åkke sku vi ha sitti på såmmå bord mæ ra? Nei, vi æ like glad å sleppa slike selskap der vi må gjøra oss tel. Vi får hølde oss på innsida tå ferista, ha på oss penstakken og væra svære på re heme. Når det gjeld språkbruken, så tvinge re seg fram ei endring der og uttover høsten. Dæ æ tross alt valgår i år, og ei ta fruan ska inn i menighetsrådet. Dæ vil jo få ringvirkninger for oss andre og, på oppførselen og slikt. Vi må begynne å gå i kjørkja att nå, heve den moralske standarden og repetere liturgien. Nå blir det slutt på å flyge etter veigen i kjørketida syndagsmårrån.Så da får vi vel høre att det uttover, at vi har vorti så svære på re at vi har vorti religiøse og sikkert…
Flyge tel slik med skaut og liksom væra svær på re..
Dæ æ ikke tel å stikke under en stol, at det blir brukt en del tid på sosiale medier her i huset. Debatten om skjermtid, tilgjengelighet og tidstjuveri har vært til tider ekstremt oppheta, og kanskje spesielt rundt middagsbordet og i forbindelse mæ toalettbesøk. Den største motstanderen har vori han far sjøl. Slik tiktokeri og snapping har han vori sterkt imot på bakgrunn at det å sitta å sjå på bikkjevideoer ell at folk pakke opp sukkertøy på telefonen- det æ helt klart tid som kunne vori brukt tel å gjort fornuftige ting- for eksempel rydding, vedhøgging ell snøbrøyting. Han har vori tydelig og prinsippfast i sin sak gjennom år, nærmest urokkelig. Men i det siste har’n følt seg utelatt og oversett. Ting har gått n’ hus forbi, på hass bekostning. Han har kjent på det digitale utenforskapet i lang tid. Det koste sjøltillit og tålmod når han til stadighet må stå i skyggen. Ja, for når frua blir stoppa tå fræmennfolk på butikken som læs blogg og ser pene bilder i frå skiløyper og tretopper- ja, da blir det for tøft. Nå vil han ta æra sjøl- dæ æ tross alt han som legg ned forarbe slik at frua kan skinne med raude roser I kinna innpå Korsåsen. Nå æ tida inne tel å kaste seg utti digitalt farvann og bli løypeinfluencer. Nå tvinge re seg fram behovet for å finna seg andre platformer enn digitalarkivet og gardsboka. Detta skifte heng sammen med frivillig arbe for bygdas idrettslag. Løypekjøring har vorti den nye lidenskapen- og lidenskapen må ut tel folket. Folk må få sjå å fine forhold dæ æ på kjøla. Døm må få veta å hen det er ekstra pent å sjå sola skinne gjennom granskogen. Sanntid er viktig på nett. Det har gått opp for’n at folk sitt å følgje med på apper når løyper blir kjørt. Folk forvente trikkeskinner, og da er det slik at det er lett å gå all in- det ska være perfekt! Etter ei tid med kyndig veiledning og betryggende råd om nettvett og sikkerhet, har lista med fordeler vorti større en skepsisen. Så i går tok han steget fullt ut og og lasta ned appen, laga seg profil og fant det likeste bildet tå seg og lot det stå tel. Det gikk ikke lenge før det vart reaksjoner! Folk trudde ikke sine egne auger, ja noen lurte tel og med på om der var svindel. Verdas under har skjedd. Det er bære å gratulere! Rundt middagsbordet heretter blir det andre tider. Unga får sitta med tiktoken sin i fred, for n’ far har rigga opp både nettbrett og telefon ved sida tå talliken. Han gjør kontorarbe heme, sjekker oppdateringer og innlegg. Nå kan han følgje med på andre løypekjørere og sammenligne utstyr og trassé, og væra den siste ell fyste som kjøre. En anna ting som han ser som fordelaktig er at nå får’n opp varsler når frua oppdaterer bloggen eller andre innlegg. Men én ting æ sikkert- det bli ikke noe gjesteblogg på’n! Det får være grenser å han ska stikke seg fram!
Som travel, sjølutnevnt bygdeinfluencer, har vi sjølvsagt hemekontor. Her holder vi virksomheten gående og dokumenter jevnlig alt det meinigsfulle vi driv med. Den fyste vikua i januar har vori seig, men innholdsrik. Seig på måter du kan drømme om, og travel. Vi har nesten ikke hatt stu’n tel å væra på kontoret- altså heme. Vi har sliti mye denna vikua med forventnigspress fra flere kanter. Rett etter nyttår tikka det inn bilder tå ribba juletre utta pynt, nedpakka nisser og knuste pepperkakehus. Vi var usikre- skulle vi rydde ell bruke dagen heme på viktigere arbesoppgaver. Å rydde vekk jula vart nedprioritert tel fordel for solskinn. Dæ va så pent ute, at det va mye viktigere å få gått en tur om Granberg. Vi tok med oss arbe ut rett og slett. For å hølde koken som interessant og aktuell, er det mer å hente på å bygge omdømme som sprek og aktiv. Det ska sies at spørreundersøkelsen om rydding ta julepynt og var bra for populariteten. Det vart messom vellykka dag på hemekontoret fyste mandagen i januar. Tirsdagskvelden vart å brukt utendørs. Det va styggkaldt, men månelyst- og erfaringsmessig så synes folk dæ æ ekstra pent å sjå på bilder ta skog i måneskinn. Så sjøl om vi var både kjeie og lei ri, etter å vori borte- var det helt nødvendig med en tur nedover bygda. For hvis vi ska dokumentere livet, må vi væra der det skjer. På tirsdager er det på Hovlandsjordet det skjer, for da er det skitrening. På papiret ihvertfall, for vi følge nå unga ra, så døm får gått litt. Vi vaksne, vi går nå veldig lite på ski- ja vi heng nå med slik passe. Jara, slik æ dæ. Også begynte snøværet, og dæ æ ikke måte på å mye snø som ska detta ned over Saksumdal! Ja, vi kan minne om rognbæra- i høst va’ re lite. Det bekrefte teorien om lite rognebær og mye snø. Vi har denna vikua her levd side om side med elementan. Veden har varma, snøen har virkelig holdt oss varme, strømmen har vori borte flere gonger og vi har vori vasslause. Skal si det har vori travle og værså lange dager på kontoret heme. Så mens andre på hemekontoret skriv litt på PCen og rydde litt i binderser og postitlapper, med nykrølla hår og pene bluser, har vi svetta blod og salte tårer for å overleve. I nyhetan sa døm at døm anbefale folk å la bilen stå. Det va nesten så vi tok døm på ordet- men skulle vi ha brydd oss om snø og vær ville vi aldri kunne kommi oss over kjølen- nei vi æ såpass tarrine at vi kjøre lell!. Det var en kar på tvn som sa at det å bo trælsamt tel var bra for folkehelsa. Slik sett har vi starta året på pluss sida, og det er nesten så vi skal starte å blogge om helse. For vi må fornye oss, og så lenge vi ikke er hverken gravide ell nyskilt så får vi satse alt på helsekortet. Vi får ta et avdelingsmøte på det, mens vi græv fram att skåldøra for ørtende gong. For når byfolk er opptatt tå hvor mye kilo døm løfte i benken, æ vi mer på kubikk snø i minuttet.. Bære vent tel taksnøen kjem!
