Bygdeliv til salgs

Byfolka sliter. Måneder med mye påtvunget hjemmekos begynner å tære på. For når det ikke er stuerent å dingle rundt i gågata, for så å sette seg til på en vinglete barstol slik at folk kan sjå, og drekke en jålekaffe- ja da er det ikke lett å vite hva en skal finne på. Det er tøft å ikke kunne reise rundt på kuule plasser for å sjekke inn på Facebook, i nye dyre boblejakker. Sjølbildet kan få seg en støkk, når woweffekten uteblir. Ingen synes det er spennende å se bilder av vinglass på stuggubordet, hemlaga jålemat og den samma sofakroken kveld etter kveld. De søker etter ny inspirasjon, leter etter nye måter å bygge image på. De vil back to the roots, til det råe og ekstreme- til gamledager og bygdeliv.

De vil begynne å fyre i ovnen igjen, med bjørkeved. Tenk om de til og med kunne få prøve å kløyve vedkubber med øks- det er rått! Men hvordan tenner man opp i en vedovn? Det er det ingen som husker, selv om det viser seg at bestemor kom fra bygda. Fyring i peisen er digg, enda frakkere er det med bål. Sitte ute i mørket og kjenne røyken bore seg inn i dunjakka og den dyre topplua.Det blir så fine bilder, og det mangler ikke på hjerter på Instagram. Som skogeier er det bare å fyre på, bokstavelig talt. For ved er cash for oss bygdefolk.Du spør aldri en vedentusiast hvor mange sekker han har gjømt innpå låven, det er som med samer og rein. Vi langer vedsekker i mørke bakgater på kveldstid. Eller skinnfeller for den del.

For rundt bålpanna må jo folk ha noe å sitte på, slik at man ikke blir kald der bak. Skinn er god butikk, tjukke spælsaufeller som har levd sine gode dager innpå Skålenga og Korsåsen. Det er så ekstremt stilig at man kan kjøpe seg en skinnfell fra en sau som faktisk har levd. Frua kan salgstriksa og forteller levende om sauehold mens hun trekker den ene fellen etter den andre opp av svartsekken. Penga sitter løst, for bålkos er big business..

For oss er dette eksotiske en del av hverdagen. Før tok vi det for gitt, men nå har vi innsett at byfolka har fått auga opp for livsstilen vår. Derfor smører vi på, sprer bilder av det gode bygdelivet. Nybakte brød, høge snøplogkanter og glødende bålpanner i måneskinn. Vi lever på kanten til det ekstreme med strømbrudd, ubrøyta veier og lang veg til butikken. På toppen av alt, den stadige bekymringen om manglende bussforbindelse- hvordan klarer vi å overleve?

En gong i blant tenker vi at det kunne vori fint å bo i by’n og.. Tatt en drink i parken på seine sommerkvelder og rusla hematt, men det sier vi ikke ått noen. Vi sier heller ikke ått noen at somme tider hadde det vori godt å sloppi å klyppe gras og måka snø, eller leite etter sau..

Tanken på bylivet varer ikke lenge om gongen. For vi veit at skaut og saumøkk får mer oppmerksomhet på Facebook og Instagram enn vinglass og restaurantbesøk.

Følg oss gjerne på Facebook og Instagram! Der finner du mange nyttige tips til ting å dele…

 

 

 

Kvit måned

Januar 2014Mange starter det nye året med å ha en kvit måned. Januar er tida for å skru att vinkorka, brette ihopes potetgullpåsån og ha på kleklype. Konfektasken fra jul har gått i søpla sammen med steinharde karameller. Vi har pakka bort jula for i år, kun noen tjafsete fuglenek heng att for småfuglas skyld.

Vi er på ingen måte veldig nøye på hverken alkohol ell smågodt. Når vi snakker om kvit måned, er det snø vi tenker på. I fjor på denna tida savna vi snøen. Det var blankis og regnvær. Vi drømte om snømåking og skiturer i magisk vinterlandskap. Teorien om rognbæra slo ikke feil, snøen kom til slutt og lå langt utti mai.

Så åssen var det med rognbæra i høst? Var det mye eller lite- i løpet av den siste uka har fruemannen sett febrilsk gjennom almanakken. Det virker som han har glømt å skrive ned årets viktigste observasjon. Frua mener å huske at det var lite rognebær, men har ikke nådd helt fram med sitt innspill.

Saksumdal har snøgaranti. Januar pleier å være raus med nedbør. Vi skal ikke så langt tilbake for å finne bilder av høge snøplogkanter. I 2018 feks snødde det like jevnt, og det var flere episoder med ubrøtt vei og buss over kjølen. Det er ingen vits å miste forstanden av litt snø, sjøl om det kjem i metervare. Dette har vi vori med på før.

For et par år sida måka vi hustaket tre ganger, så vi ligger egentlig litt etter i år. Så vi må nok forberede oss på at detta bare er starten. Januar er ikke over enda, og vi har mer i vente. I fjor var vi veldig bekymra for skiføret i påska siden den kom så seint, men med kalde netter i slutten av mars og inni april kunne vi trygt bestige Prestkjærringa på langfredag. I år er påska tidlig, så da blir det tidlig vår..

Vi glømme så fort åssen det var før. Hauser oss opp når snøhaugen foran utgangsdøra blir for stor. For vi er ikke så flinke til å legge inn litt ekstra tid til å koste bil og brøyte gardsvegen, nei vi prøver og ser om det går. Som her om dagen, da frua skulle tidlig på farten og fruemannen ikke hadde brøyta. Han angret seg nok, da han måtte komme hjem fra jobb for å få både bilen og frua på rett kjøl. Ikke nok med at snøføyka sto rundt øra på’n- det ble jaggu månelyst også!

Vi ser ingen grunn til å ha kvit måned uten godsaker. For hva smaker vel bedre etter ei runde med snørokoa enn et par ruter firkløver og en kaffetår foran ovnen?

Apropos snømåking- det er en egen vitenskap. Det er ikke bare å rafse det unna- det skal være rette snøplogkanter. Alle trapper skal være skrapa, og trammen skal være kostet. Døra til vedskålen har førsteprioritet- den må være operativ til alle døgnets tider og kunne åpnes på vidt gap i tilfelle..

Ja, vi har litt å stri med, men når sommeren kjem er alt glømt. Da er det andre ting å stri med-regnværet for eksempel…

 

 

 

Sjå på hu,ra..

Egentlig er det ganske fint å være slik sjølutnevnt bygdeinfluencer. Vi slepp så billig unna med tanke på dessa som er avhengig av å vise seg fram i bikini eller annet undertøy for å få det til å gå rundt. For når gradestokken kryp seg nedover mot minus 20, da er det ikke så mye å stå etter å ligge lett henslengt på divanen med bell mellom Hadeland og Toten for å si det slik.. ( altså det betyr at det er sprik mellom bukselinninga og blusa, for dekk som ikke er innfødt..)
Det er nå litt forståelig og, hvis du har investert i et nytt sykkelstativ( les: rompe) er det viktig at folk får sjå. Det bli omtrent som å ha ny traktor som bare står inne. Det er bortkasta penger. Klart det at bloggere må få reise til syden å få tatt noen pene bilder og få brona seg litt der brunkremen ikke kjem tel. Korrona eller ikke- det må vi da skjønne! Å få vise seg fram går foran smittevern.
Og her sitt vi, inne i hver vår stuggu og stunde på å møtes. Stunde på å gå bort med helgestakk, perlekjede og ei lita flaske i veska. For vi skulle så gjerne visst oss fram att litt vi og. Svingt oss rundt og skratta høgt. Men vi vente.
Bygdeinfluencere er fornuftige folk. Sjøl om det om dagen herjer et vanvittig kroppspress i bygda. Nå er det trening og kilo det går i. Alle skal ned, bli raskere og fastere. Til og med de under 40 år har blitt bergtatt. Det durer i pulsklokker og blinker i huggulykter sjøl om gradestokken viser styggkaldt.
Her er det ingen lette løsninger. Så hva skjedde med frodige former og tynne lefser? Har vi gått bort fra konseptet?  For å si det slik, det forplikter å sitte høgt oppi det i Helselaget. Vi er forbilder og derfor må vi  sette verdigrunnlaget ut i praksis. Folkehelse er viktig. Trim og høg puls er bra for hjerte.

Vi har tatt oss i å få høg puls av å sjå oss sjøl på bilder. Ofte har vi fått hjertebank over dobbelthaker, bilringer og at blusa spriker. Så vi har tatt grep, slik at vi oftere kan tørre og stå fram med ansikt. For det er tydeligvis det folk vil ha, bilder av folk og ikke bare natur. Solnedganger, skog og stein. Mye stein.

Så når en av fruene til sommeren skal inn i brudestasen, skal vi løfte haka og se rett inn i kameraet uten å tvile. Vi skal skyte puppa fram og knekke litt i hofta for å framheve silhuetten. Vi treng ikke reise til Dubai som andre influencere for å ta bilder, det finnes mange fine plasser langs kulturstien gjennom bygda. Fordelen med å ta bilder i nærheten av heme, er at vi ikke trenger å kaste bort tid på å sitte i karantene.  For du vet, det er travelt mellom våronn og slåttonn- særlig hvis vi skal bli solbrune på andre steder enn på armene. Spørs om Helselaget sponser oss med bronkrem hvis vi har bikini med hjerte på…

Nytt år

Ei ulykke kjem sjelden aleine- det har dessa dagan på slutten av året vist oss. Vi har sitti flere kvelder i stupmørten, famla febrilsk etter fyrstikker og talglys. Og du kan banne på at akkurat når du har fått tent alle telyskrukker og tinnstaker, da pip det i mikrobølgeovnen og strømmen er tilbake. Ihvertfall for et minutt, før det blir mørkt lenge. Det går til et punkt der det bli en vane å sitte med huggulykta på slik i tilfelle..
Flaks at det har vori kaldt, så ikke all kjøttpålegget har vorti surt og kakua tina opp. Inntil fruemannen i god tru skulle neri og hente seg en boks med jordbær.
For vanligvis er bæra hard som stein, men nå rant syltetøyet nedover strikkagensern. Han åpna døra til kjøleskapet ved sida tå og kunne konstatere at 5 liter med kål hadde fått samma sjebnen. Kålsuppa hadde vakna til liv og ville ut i verda. Konklusjonen var klar, dessa hyppige strømbrudda hadde gitt kjøleskapa nådestøtet. Det var bare å redde de siste pakkene med lefse. Brennevinet er heldigvis ikke så var på temperatur.

Trasige greier, men det er bare småtterier- det finnes folk som ikke har noe annet enn det de står og går i. Vi skal ikke klage.

Vi er godt vandt. Det er en selvfølge at vatnet i dusjen er varmt. Det blir iallefall ubehagelig når varmtvannet takke for seg før frua får skjula såpa uttur luggen. Skulle nesten tru at det var vatten rett fra bekken som kom i krana. Noen steder i indre Afrika, kan det nok være plasser som har bedre vannkvalitet enn oss i Saksumdal. Vi plages med slam og kalk, mangan og andre mineraler som tar knekken på rør og blandebatteri. Så det kjem ikke som noe overraskelse om det runerer varmtvannsberedern og. Heldigvis for denna gangen var det bare sikringa som slo ut. Men tro ikke at vi bytter blandebatteri fordi vi er jålete- nei det er for at de ryk på ekte.

Ja, er det ikke strømmen, så er det vatne. Eller bilen. Den pleier å krangle litt i kulda, og helst slik etter jul når det er kaldt å stå og vente på skyss fordi elektronikken har fått det for seg at bilen mangler både luft og olje. Skal ha litt pleie og stell den og da vettu, får væra måte på klokka sju om mårran når frua ska på arbe.

Det er nå messom greit å få reparert ting som går sunn, det er verre med folk eller ekteskap. Starten på året har på nytt satt oss på prøve, med alt som skjer uti verden. Vi får med oss litt igjennom fjernsynet, og vi prise oss lykkelige for å bo på fjell og stein som ligg rolig slik at husa ikke seile nedi brattjordet. Så når vi sitt i mørten med huggulykta på og tenne lys, så tenker vi på de som ikke lenger har alle sine.  På nattehimmelen blinker stjernene over snødekt vinterlandskap, og vi håper at det snart går troll i ord- at alt blir bra!

Godt Nyttår!

 

 

Saksumdal – the place to go cross country skiing..

Vi må slå over på ænglish, for nå høll det på å bli internasjonale forhold bortpå kjøla. I jula har folk gått helt bananas, og i dag telte vi snaut 50 biler på Snøplogen. For dere som ikke er lokalkjent, vil det si der skiløypa starte. I gamledager var det der snøplogen sto parkert om vinteren, når den ikke var i bruk. Det var mens de brukte hest, og ingen masa på facebook om dårlig brøyting- derav navnet.
Tilbake til nåtiden og skiløypene. Glem høydetrening i Alpene, og masete birkebeinerere. Stappfulle varmestuer og lange køer, på Langmyra er det god plass. Men du finner ikke noe varmestue, du må bare sørge for å gå litt hardere i motbakkene.
Folk er blide, har med seg sekk og fyrer bål. Det er nesten som Holmenkollen i mars, lukten av pølser på termos og solbærtoddy.
Alt er bare velstand, og vi som har skijakker med lokale idrettslag bak på ryggen og raske briller liker godt at folk går ut av løypa når vi kommer i høy fart ned bakken forbi Storkinnet. For hva er greia med at folk skal gå motsatt veg? For det finnes uskrevne regler på hvordan du forholder deg i skiløypene på Kjølen. Du starter på Hølbækkmyra og går mot Saksumdal, så kan du i krysset på Fuglemyra velge om du skal fortsette nedover i dalen eller gå mot Storkinnet, Hestvelta og ut mot Vottestadhøgda. Orker du ikke gå hele runden, kan du gå lyslinja oppatt og komme att på Hølbækkmyra. Det finnes også andre avstikkere og kombinasjoner, men det er dette som er hovedregelen.
Vi anbefaler ukjente å ta en titt inne på skisporet.no for å gjøre seg kjent. Last gjerne ned appen på telefonen din, for det er ikke alltid like lett å vite hvor du er hen når du ikke er kjent.
Det sparer deg for ufrivillige utforkjøringer, for vi som er lokale- vi viker ikke. Vi har ingen tid å miste, vi kjemper mot klokka og er ikke interessert i å sjå på utsikten utover byen. At det et pent utpå der, det vet vi fra før.
Videre gjelder allmenne regler for fornuftig parkering. Det er bare å stresse ned, skiløypene blir ikke borte. Ta deg tid til å rygge inn langs kanten, så blir plass til alle. Hold ski og staver inntil kroppen mens du passerer bilene, slik at du ikke riper borti.

Vi er stolte av å kunne tilby skiglede i flotte omgivelser. Men ingenting er gratis, så vipps gjerne en liten slant til idrettslagene som står for løypene. Likeså om du har bikkje, så hold den i bånd og ta med deg møkka. Ingen av oss er så ivrige på å få møkk i nypreppa feller, eller såler for den del.

Vi på bygda liker å gjøre ting slik vi alltid har gjort det, og vi har rimelig god oversikt over besøkende. Første dag jul var det nok en som var lei hele greia og satte like godt att skia sine på parkeringsplassen. Splitter nye ski. Vi lurer veldig på hvem eieren er- og det er garantert ikke en Saksumdøl!

God skitur!