Inniklæmte dager
Vi driv i småskala. Sjøl om vårønna her stort sett dreier seg om å raka, rydde kvist og kaste brask, baller det på seg med arbe. For når det er rydda en stand, blir det rot en anna stand og slik driv vi på.
I vinter har fruemannen sett på livsfarlig tømmerhogst i Alaska på fjernsynet, og den kunnskapen har kommi godt med når han sjøl skulle rydde jordkanter. Du veit, det er en del skråninger i Saksumdal. Det er enten opp ell nedoverbakker. Omtrent like mye træl som I Alaska er det og, eneste forskjellen er strømtråden som heng rett over tretoppa. Så nå haster det å få samla sammen stokka så frua får raka til den 17.
Så når inniklæmte dager kjem, er det ikke å sette seg i sola med beina høgt som gjelder. For bygdelivet byr ikke på fritidsproblemer. Det er fortsatt mye som må gjøres manuelt sjøl om redskapsparken er oppgradert. Frua er trillebårsjåfør, og ganske så stødig. Lassene med daugras og kvist er høge- det er omgjøre å få med seg mest mulig så en slepp å drive på hele dagen.
Bak låven er det klinete. Så klinete at en kunne laget både keramikk og ansiktsmasker av gjørma og solgt til byfolk. Midt i gründer tankene setter trillebåra seg fast og hele greia bikker.. Det var da som f.. Sint som ei fele, skrik frua ti at det må da kunne gå an å få asfaltert ei stripe så en kjem fram med andre ting enn traktor bak der. En sku tru at det går an å gjøre ting uten at det dure! Hu huter med nævan for å få han inni traktoren til å stoppe. Instinktivt åpner han døra og roper at frua ikke må ha på så mye om gongen og at hu burde gå i skråningen. Dessuten nytter der ikke å tråkke utti der med byklæan på.. Neida, det er sikkert og visst, frua veit det. Hu skulle uansett bære tømme dette ene lasset..
For frua har vori på butikken, for på 17.mai må bufféen stå klar. Eggerøre og spikjiflesk, potetsalat og flatbrød skal fram. I år som I fjor blir feiringa heme. Til tross for at frua var ute tidlig, var det kø på butikken. Fryktelig å folk stresse, spesielt utålmodige blir døm når frua nærme seg kassa. Det er ikke bære trillebårlassa som er høge- handlevogna like så.
Observante fruer melder om kø uttafor polet. Nei, dit skal vi ihvertfall ikke. Det æ ikke nødvendig. Vi får sjå inni kråskapet på stuggua om det står att litt på flaska sida jul. Hvis ikke får vi nedattover og få tak i gjær, for sukker, det har vi visst.
Alt er snart klappet og klart. Sjøl om det ikke blir så mye feiring må vi ut og sjå på musikken. Det blir nok støvler attått stakken og paraply. Godt at noe er slik det pleier.
Hurra for 17.mai!
Heia bønda!
Det lir mot helg. Fredagsloffen står til heving, og helgas biff kvile på benken. Ja, når helga kjem er det lov å kose seg med litt ekstra god mat. Om noen timer kan vi legge bort byklæan, trekke på oss møkkbuksa og støvlan- og ta fatt på alt som må gjøres etter vinteren. Kanskje vil gradestokken tillate at skjøre stemorsblomster kan plantes ut..Ja, for vi stunde på varmen. Lukta av vår, den er god å trekke inn.
En liten rusletur bak låven ei eftasstund setter tankene i sving. For hva om vi bygde om dette gamle fjøset og fikk inn noen dyr? Kanskje geit eller noen sauer, eller ku- så kunne vi lage vår egen biff.
Fjøset står og kviske om gamledager, om lamming og grisunger. Lukta sitt fortsatt att. Talle og høy, møkk.. Arbe seint og tidlig, om det er helg ell ørk.Et øyeblikks nostalgi blir fort innhenta av fornuften som snik seg inn i tankerekka. Nei, det er for dyrt, for mye arbe, for lite å tjene. Dessuten har vi for lite jord, det vil ikke bli noe anna enn en dyr hobby.
Hadde lottokupongen gått inn så, skulle vi ha vurdert. Men akkurat nå, er det ikke liv laga for småbruket. Plen og plass har vi mye av, og når sola går ned bak låven kan vi leve på at vi har det fint her på bygda.
På varme sommerdager kan vi fyre opp bålpanna og legge på noen burgere. Vi lik å laga maten sjøl, men når kjøttdeigen er laget av tyske kuer- nei da blir det ikke det samme. Biff og bacon like så. Der går grensa. Vi sitt ikke oppi bygda og et utenlandskprodusert mat.
Dette handle om mer enn lønn og billige matvarer. Folk som produserer mat og som forvalter jorda slik at vi kan fortsette å ha rene produkter og sunne dyr, må bli verdsatt.
Hvis du rusle en tur nedover bygda, så ser du gamle bruk og tomme hus. Falleferdig og forlatt, bare gardsboka vitner om at det her engang har vært liv. At folk har gitt opp, for så å leite etter lykke en annen stand.
Folk er opptatt av stuttreist mat, hembakst og tradisjon. Aldri har folk sådd mer tomater og bakt mer kaku. Vi vil lage maten slik a Bæssmor gjorde. Alle vil ha fårikålkjøtt som har levd et rikt liv, ikke vil vi ha lapskauskjøtt fylt med antibiotika heller. Nå er tida for å vise bonden støtte.
Så vi vil benytte anledningen til å takke alle dekk som lufte fjøs så vi andre kan kose oss med god norsk mat. Takk til dekk som satse på framtida, som bygge nye fjøs i små bortglømte bygder. I mellomtida får vi andre dyrke tomater i kjøkkenglaset mens vi vente på at lottokupongen slår inn.
