Vi lik å følgje med på å andre driv mæ- ja kanskje æ vi litt i overkant interessert. Vi sluke alt som har med kjendiser å gjøra, både i ukeblad og på fjernsynet. Så når hu sjølveste dokka fra oppi nord sto å plira på skjermen her en kveld, gikk ikke det hus forbi for å si det slik. Anledningen var en slik fancy hagefest med mange storslåtte gjester, rikfolk sikkert. Enda godt at sola var framme, for hu hadde glømt å ha på seg stakk- ja, nesten så hu hadde sværta rævva og gått nakjin. Saken var den at hu måtte vise fram sesongens kjærest, og så måtte hu si at nå skulle hu trekke seg tilbake og jobbe med å finne att seg sjøl. Ja, dæ æ faen ikke lett når en har pynta så mye på eksteriøret at en ikke kjinne seg at i speilet om mårrån. Ja, vi har alle vårt. Når andre trekker seg tilbake, da stikk vi oss litt lenger fram. Her en kveld fant frua att seg sjøl imellom tyttebærlyng og bringebærkratt med bærplukkern i den ene handa og bøtta i den andre. Da hu kjente etter var hu egentlig litt grinete, for mye tå avlinga var tydeligvis høsta. Å drive og træle innimellom kratt og kvist for noen skarve tyttebær, dæ gidd a ikke- så hu tar den lettvinte løsningen og tæk bæra i vegkanten i stella. For det æ et jag når en bor på bygda, å kunne skryte tå stuttrest mat, sjølplukk og hemlaga. Folk forvente dæ når døm kjem over kjølen. Frua rafsa over krattet med bestemte tak, og bøtta fylte seg opp med tyttebær og brask. Jaggu ska je si hu fikk jobbe med seg sjøl der hu sto og renska ut blar og kvist langt utpå kveld’n. For makan tel tålmodighetsprøve ska du leite lenge etter! Frua forbanna seg over seg sjøl. Mens fingra pælla uttur, kunne tankene vandre innover i sjela. Erkjennelsen var åpenbar- det går an å kjøpe et glass med tyttebær på butikken og. Det æ ikke slik at en er dårligere menneskje for dæ! Til helga ska vi gå på rød løper, og ha på oss penkjolen. Vi skal ha på oss rau lebestift og ratt høge hæler. Du veit, når Helselaget feirer 100-års års jubileum- da spara vi ikke på kruttet. Vi skal mingle og vise oss fram, ikke på hagefest men inne på Bygdahuset. Utifra gjestelista er det lite som tyder på at det er noen som ska vise fram ny kjærest, men en kan aldri veta helt sikkert.. Vi skal ihvertfall gjøre vårt for å skinne, for vi veit det kjem en kar ifrå fylkeskontoret. Du tru kanskje at vi ska stå for serveringa sjøl? Neira, denna gongen ska vi ha kjøpkaker og mat som æ laga i by’n. Vi er skjønt enige om at vi kan ikke stå og kokke når vi ska væra pene på fest- for sjøl Saksumdalsfruer kan gå på stas. En æ ikke noe dårligere menneskje for dæ..
Det er ei vise som dukke opp i huggu hårr mårra nå om dagen. Visa om steinrøysa neri bakken. For nå har gravemaskina og grushaugen åpenbart seg på den mest sårbare strekninga forbi Åsheim. Det er ikke store plassen å komma forbi på. Innimellom kjennes det ut som en kjøre bil over Besseggen. Ja, vi tulle ikke. Vi rulle på digre steiner og balanserer på en smal egg, mellom gravemaskin og grøft på den ene sida og vegkanten og autovern på den andre. Skolebussen har rævva utom veigen for å få svingt seg rundt. Unga høll seg fast og sitt høggende rolige for en gong skyld. Og mitt imellom ligg sjølvsagt sauen. Sauen som har fått status som asfaltflyktning på grunn av anleggsarbe. Den ligg litt her og der, prøve å finne roa oppi steinrøysa til ingen nytte. Så nå har sauen strekt seg såpass langt som å ligga på asfalten ogga snøplogen. Der er det fritt for stein og gravemaskin. Ikke for å klaga, men det ska bli godt å få denna veigen ferdig, og la visa hass Alf få kvile. For han Alf romantiserer denna steinrøysa og syng om pene ungjinter som står i grøfta. Hvis det så skulle stå noen i grøfta, er det nok større sjans for at det er en litt sirumpa og velfødd anleggsarbeider. Vi syng nok ikke om den såmmå røysa. For nå vil vi snart sleppa punktering og steinsprut, og bolka understell. Det nok et anna understell som verke i visa hass Alf- han tilbyr både villbring, dans og frieri. Vi veit jo at denna visa er gammal, for visst en vaksin kar hadde tilbydt småjentan villbring og frieri etter veigen, ville han ha vorti anmeldt. Nei, det var nok bære før. Da kjørte døm ikke bil over kjølen, men hest. Det uvanlig for folk å sjå hester i utmark. Ja, da blir døm bekymra! Vi som har vori mæ ei stund husker godt det gikk hester på kjøla om såmmårn. Døm pleide å stå ved grinda bortved ferista og lot seg villig klappe. Men det var førivæl’n, for nå har det vorti slik at hvis det går hest på kjøla skriv folk på Facebook og lure på åkke som har mista gampen. Ingenting engasjere så mye som haltende sau og tapte gamper, da går det varmt på internettet. Gampen er heller ikke så glad i steinrøysa nedi bakken og høll seg på asfalten. Det er lett å høre når den trippe bortattover på høge sko. Vi synes det er litt svært å kunne skryte tå at vi møte både gamp, ku og sau når vi æ ute og flyg på kjølen. Nesten som om vi bor i ville vesten oppi her får folk inntrykk tå. Og når døm skyt oppå Korsåsen- ja, da er det bære cowboyer og indianere som mangle. Nei, det var likere før da vi virkelig kunne gi på nedover bakkan, men det nærme seg nå. Håpe vi rekk å fartsteste asfalten før det frys på…
Ferien går mot slutten, såmmårn er på hell. Hverdagen ska så smått starte oppatt med gjøremål og faste plikter. Flere av døm vi lik å sammenligne oss med, kan melde om at nå var det jaggu godt at ferien var over så døm fikk fiksa negla! Ja, for det blir ugrett når plastikknegla blir for lange.. Andre melder om at treninga er i gang att- ja, og at nå ska ferieflesket bort. Vi som ikke har plastikknegler og ferieflesk har andre gjøremål som vente. For her har vi høldt aktivitetsnivået oppe, og det vise seg at det har vori lurt. I det siste har det nemlig tikka inn endel forespørseler og tilbud. Så siste delen tå ferien har vori prega tå en litt trykka stemning i heimen. Frua har rett og slett gått i tenkeboksen. For du ska veta at en kan bli lei tå å bo på bygda og, gå i stakk og skaut på trass for å vise seg. Kjett æ re å trakke oppatt de såmmå veiga, baka den såmmå kakua og legge seg med den såmmå kroppen hårr kveld. Så når det tikke inn meldinger tå både persiske prinser, amerikanske marinejegere og strigla finansfolk, kan det bli litt å tenkje på for ei unåg frue i fra bygda. I forhold til bloggen ville det gitt et nytt innhold. Frua kunne blogga på heltid fra et slott nedi Midtøsten en stand, sjæfa over tjenestefolk og gått på stas. Kanskje hadde hu hatt badebasseng og fargerike drinker. Ja, det skulle tatt seg ut. Riktig så artig æ det at denna persiske prinsen lik bilder tå surdeigskaku og julekranser- og at han lik bilde der frua går på ski innpå kjøla. Detta må nok væra en bra kar! Likeså denna kjekke marinesoldaten som har tjenestegjort i flere store operasjoner, er glad i unger og gamle traktorer, som kunne tenkje seg å bli bedre kjent. Nei, det æ ikke så lett å velga. For når godorda og tilbud står i kø, kan det væra fristende å bytte ut småbruk og stein med slott og strand. Det som kanskje kan væra ei lita hake ved dessa karan, æ at døm har ikke så mange følgere. Når frua prøver å søke døm opp, viser det seg at døm har både hemmelige adresser og lukka profiler. Det er nok for å virke mer interessante sikkert.. Flere tå dessa pene kara har så mye peeng at døm gjenne vil låne kontoen til frua, slik at hu kan passe på noen millioner til døm kjem oppover ått Saksumdala litt utpå høsten. Etter en såmmår med mye utgifter, skulle det bære mangle tenker frua- for hu æ raus og lik å hjelpe folk. Så hvis hu slår tel, blir dette kanskje det siste blogginnlegget som Saksumdalsfrue. Snart blir det under navnet Saksumdalsprinsesse av Persia eller som Everydaylife of Mrs Johnson. Av erfaring tenker frua det æ grett å ha døm litt på gras før hu finn ut åkke hu ska velga. Et kriterie er at fruemannen blir tilgodesett med et passelig beløp så’n får satt opp et redskapshus og eventuelt får kjøpt seg ei hytte-eller kanskje begge deler… Ja, for såpass bør det være hvis det ska væra noe vits..
