Innafor ell uttafor?

Vi æ uttafor, ihvertfall med tanke på bygrensa. Sjøl om vi sitt i uttkanten, så læs vi avisa- opptil flere gonger for dagen. I det siste har vi fulgt nøye med på debatten om det å være innafor ell uttafor i Lillehammer. Etter å ha lest noen innlegg æ konklusjonen at detta har vi skrivi om før. Vi har vori både i ukeblad og på radio for å prate om åssen det er å væra uttafor. Ja, for vi bygdeunga som kom med bussen over kjølen kom aldri innafor. Vi slengte oss nå med og skjønte ikke helt alt som skjedde nedi byen. Ikke det at det plaget oss i hverdagen, vi hadde våre egne greier. Kanskje vart vi kalt både gøss og bonde, men vi visste jo at gøss kom fra Gausdal, og det gjorde ikke vi, så vi satte det på kontoen for dårlige kunnskaper i lokal geografi. Det er ikke noe enestående tilfelle, og det skjedde for lenge sida. Sammenlignet med det som skjer blant ungdommen på sosiale medier i dag, er det ikke så mye å rippe oppatt i. Vi har klart oss bra med juletrefester og basar på CV’n. Vi fant fort ut at det var mer stas å henge på ferista enn på Lilletorget, for vi var ikke så opptatt at folk måtte sjå alt vi dreiv med. Vi har hatt den samma debatten i eiga bygd. For hvis det er vanskelig å komme innafor i byen, så er det enda vanskeligere på bygda.Her er det snakk om ihvertfall 5 generasjoner.. Så kan en spørre seg om det er slik det skal være, eller skal vi bryte med gamle mønstre? Vi kan skylde på at det er slik det har vori alle år, og at bygdedyret (som også nå operere i by’n) holder oss nede. Eller vi kan gjøre det motsatte- rette ryggen og stramme skautet. Vi på vestsida har i mange tilfeller følt oss krenka tå kommunen. Døm tok skolen, veigen æ dårlig, rett som det er vil døm ta både Bygdahuset og barnehagen. Ja, vi kunne ha lagt oss ned og greti, men som døm si i reklamen- vi jobber på. Vi gir oss ikke, for det æ liv laga! Så kan vi jo spørre åffer dæ æ så viktig å være innafor i det gode selskap? Vi gikk sikkert glipp ta mye i vår ungdom som ikke vanket i de finere familiene søa sportsplassen. På skolefester på ungdomsskolen var nettopp disse barna opptatt med å smugdrikke årgangsvin, mens vi Saksumsdøler styrte kiosken og rydda oppatt når festen var ferdig. Flaks for oss at vi ikke vart med, det sparte oss for mye styr. Så er det slik det er, det er forskjell på folk både i bygd og by, men om en ikke får være med i gjengen er det ikke livets undergang. Fortsatt blir vi tulla med og sett rart på, og det har vi etterhvert lært oss å bruke til vår  fordel. Det bevarer mystikken om oss fra bygda, vi æ uforutsigbare som har en fot i flere leire. Vi står fortsatt i kiosken, melder oss på og stiller opp når ting skal ordnes i stand nedi by’n, sjøl om vi vart kalt for gøss i ungdommen. Nei, en får sjå litt stort på det..

 

Juleutstillinga i Sax nede for telling!

I Saksumdal har vi agentur på julestemning. Grantrea står tett, og med et kvitt melisdryss ta snø og rim får vi hårt år oppfylt drømmen om kvit jul. Når mørket ligger over bygda som et mjukt teppe, pynter vi med lys. Kirka og Bygdahuset med sine flomlys, og lysløypa oppover Hovlandsjordet. Vi dreg inn granbar og einekvister og sett fram nisser både ute og inne, i fjøsglugger og på ramper.

Vi treng ikke geite oss på julegateåpning borti by’n, ikke treng vi betale dyre dommer for å komma inn på julemarked hell. Noe så dumt å betale for å få sitta på en høybunt foran ei bålpanne og eta nykokte smulteringer og sjå noen gamle hus. Nei alt detta kan vi gjøra heme. Treng da ikke stå i kø for å kjøpe strikkavotter og hoso hell vi som har pinner og garn.

For vi har alt vi treng her oppi Saksumdal’n- vi har til og med egen juleutstilling.  Du veit nedi by’n er det stor spenning knytta til et digert juletre som skal pyntes tå kjinte kunstnere. Dronninga pleie å komme å sjå på treet og. I år er det glasskunst, for noen år sida såg det ut som døm hadde pynta treet med nyfødte rotteunger. Det æ nå ikke alt som æ like pent, og vi lik nå best julekorger og glitter slik som på Bygdahustreet.

Når desember nærme seg øker spenninga- hva blir temaet på Engstadrampa i år? Det har vori mye forskjellig, alt fra julekrybbe med Jesusbarnet i midten, til nisseverksted og juletrepynting. Kreativiteten er stor til glede for bygdefolket. Unga må ned å sjå- for tenk om det er den ekte nissen som sitt der, eller er det bonden sjøl som har kledd seg ut? Hårt år må vi ta selfie med nissen på rampa på tur hemmatt fra 2.dagsfest. Men i år – åssen blir det med stemninga og julegleda i år??

For 1.søndag i advent tikker det inn et bilde fra ei observant frue. Midt i pepperkakebakinga kjem sjokkbeskjeden om at Engstadrampa er borte, bare noe rask står att I veikanten. Det er helt uvirkelig,  også nå rett før 1.desember!!

For det vesle snøfallet som kom, frista guttungan ut på glattkjøring- ell gløypkjøring som vi si. Vi hørte det dura og sladde mens vi satt og såg på fjernsynet lørdagskvelden.  Det gikk litt fort i svingene, og på et tidspunkt må vi opp i glaset for å sjå om det går bra, ell om vi finn at biler og guttunger nedi Brattjordet. Nå vart det ikke Brattjordet i gårkveld, men sjølveste landemerket i Saksumdal,  nemlig Engstadrampa som fikk smellen..

Vi går inn i adventstida med alt anna en glede og håp i år, for enn om vi må tulle oss nedi by’n for å sjå på nisser i butikkvinduer i år. Det blir nå såfall fyste gong på lenge. Vi får drøye det til litt nærmere jul, og ta det l samma slengen som vi æ på felleskjøpet og kjøpe kalvgodt og kønnband..

 

Oppskrytt!

Når en saksumsdøl tar turen over ferista og setter kursen vestover, da er det å forvente at man skal oppleve noe annet og flott enn det man har heme.
Etter å ha finkjemmet turistbrosjyrer, googlet på internett( ja, for vi har faktisk fiber og 4G), og sett på fjernsynet spektakulære ting å oppleve i Norges natur, var det faktisk fristende å ta et par dager bort fra heme. For med høgt tempo, treng man ikke mer enn et par overnattinger. Vi reiser ikke bort for å kose oss- det gjør vi heme ellers i året.

Vestlandet med sine høge fjell er pent å sjå gjennom bilruta. Fossefall som sildrer nedover bratte fjellsider, sender tankene til Flokofallet heme. Ja, vi har da sett rennende vatten før..

Gudsforlatte gardsbruk som klorer seg fast under en fjellskrent er et imponerende syn, men huff så tungt det må være å måka snø her om vinteren.. og så øde og stusselig. Nei, vi er heldige vi i Saksumdal som tross alt har stutt veg på butikken.

Det er mye skog og svingete veger gjennom Norge. Vi som kjører Reistadbakkene og er vandt til det, får ikke de helt store sommerfuglene i magen av  bratte og kronglete veger. Det blir messom hverdagskost, og ørlite grann bortkasta å kjøre så langt for å kjøre andre bratte veger.

Likeså alle dessa bruene som skulle være så spektakulære der ute ved kysten, de var ikke så høge i virkeligheten. Ble messom litt skuffa der je satt klar med kameraet for å få et skikkelig blinkskudd..for plutselig hadde vi kjørt forbi uten at je tenkte noe videre over det. Je stussa på at så mange folk sto og kikka utafor en rasteplass..det var da alvorlig til dokø?! Neira, det var severdigheten..

Jeg ventet meg noe større, og konkluderte med at det kilte mer i magan på moped over Vingnesbrua i nordavind enn denne oppskrytte brua her over et par svaberg.

Som Saksumdalsfrue og medlem i turmålsmafian, sier det seg sjøl at joggeskoa var med på tur. Langs veien lå turmålene på rekke og rad. Stier og topper som ligger der og venter. Fryktelig godt å få rørt seg litt etter å ha sitti i bilen noen timer.

Med friskt mot fikk vi parkert bilen trygt for dørslag og satte kursen oppover mot toppen, men det hadde resten av Norge også gjort. Makan til kuflokk, og for en som er vandt til å rusle alene i gamlevegen ble det trangt om plassen. Gåstaver og bikkjer, unger som ville snu, og ikke minst disse sjølutnevnte toppidrettsutøverne som skulle først fram samma F.  Nei, takke seg til en tur i gamlevegen eller på Pretkjerringa i fred og ro. Utsikten er omtrent lik, skog og stein. Fordelen med å gå på Pretkjerringa er at man ser hematt hvis det er klarvær.

Så konklusjonen er at ting ser mindre ut i virkeligheten enn på bilder. Det er viktig å ikke bli lurt av oppskrytte reklamer, men sjå tingene som de er.

Heldigvis har vi perlene våre for oss sjøl her i bygda, med unntak av Hulderhølet. Der har det vært bra med trafikk i sommer, så nå vurderer vi faktisk å ta inngangspenger og lage en app for booking. For i Saksumdal kan vi reklamere med absolutt køfritt for turister- helt på ekte! Hvis du ikke møter sauflokken, da må du påregne litt ventetid.

 

Fruer på bytur

En av fruene har ryddet i klesskapet. Gamle klassikere har funnet veien til uff-konteineren og skal få nytt liv hos noen som virkelig trenger det. Plagg som har blitt for store etter en vår med hyppige gåturer, og plagg som har hengt forlenge og tatt opp plass. Det ble riktig så god plass i skapet, og slik flaks at butikkene i byen har nattåpent samme kveld! Det må bli bytur, tiltross for ustabilt vær. Til og med nye hvite joggesko er på, for i byen er det ikke så mye gjørme og saumøkk å tråkke i..

For bygdeunga er det spennende å få gå en tur på egenhånd å oppleve bylivets gleder. Pengene i lomma får bein å gå på, og et par ufornuftige kjøp blir gjort i løpet av første kvarteret. Med unga på avstand, går fruene systematisk til verks.

Ekstra stas er det, ja nesten litt hemkoslig, når butikkene har navn som vi assosierer med bygda. Vi går inn i en butikk som ser ut som et fjøs. Der finner frua ei pen bluse, ei riktig basarbluse. Med godt tøy og kledelig snitt,  det er bare det at lappen med størrelsen mangler. Nei, er ikke annen råd enn å la blusa henge. I neste butikk finner vi noen pene kjoleførkler med blomster. Det er knapping foran og to gode lommer på sida, så praktisk! Plagget blir nøye studert og måtet på i alle retninger. Nei, denna va pen…helt til vi kommer til å se på prisen som kan sammenlignes med husholdningsbudsjettet for ei hel uke. Fruene konkluderer med at slike plagg kan vi nå forsåvidt sy sjøl, det er nå bare å sy om et par gamle soveromsgardiner.

Med uforrettet sak lar fruene klesplaggene henge og rusler innom en butikk med lysestaker, kopper og servietter. Flotte kaffekopper med blomster på, men det mangler den siste finishen for å falle helt i smak hos en kresen frue. Vi kommer over noen skilt med morsomme sitater. Hytteregler står det, men fruene finner ut at disse reglene fint kan brukes heme også. Utsagn som at “livet nytes best foran peisen etter en tur ute”, er gode leveregler heme i Saksumdal også. Nei, slike skilt kan vi fint lage sjøl og kalle det “hemeregler”. Servietter og lys er greie basargaver, såper likeså. Det får vi ha i bakhodet til utpå høsten. Ingen vits å gjøre unødvendige innkjøp.

Fruene fortsetter ferden, men hu med tomt klesskap finner ingenting, så klærne får vente. Det er langt over kveldsmaten og unga er sultne. Hvor skal bygdeunga få mat dem liker? Ingen steder selger kakuskive med smør og raudost, det er bare fræmen mat å få kjøpt. Vi ender med å kjøpe pizza. Etter mye om og men, får vi bestilt. Ikke lett å velge hva som skal være på, når det ikke skal være for sterkt, ikke for mye saus og helst litt ekstra ost. Brusen kjem på bordet og går ned på høykant før maten er klar.

Det er lenge å vente, men tilslutt kommer pizzaleiven. Var det slik vi bestilte? Det sto ingenting i menyen om at det skulle være gras på pizza’n? Jeg vil ha kjøtt på pizza’n uten gras!! Måltidet begynner å bli kritisk, men det er ikke unga som klager- det er han far sjøl som hever stemma. Dette er helt på kanten, for på bygda et vi ikke opp maten for kua..

Trygt over på den rette sida av ferista har vi nok engang fått bekreftet at vi klarer oss med det vi har og at maten smaker best heme…