Sjøl om vi æ fruer og bor på bygda, er det ikke slik at vi kan flotte oss med hushjelper og sjåfører. Nei, vi må stå for det meste av jobben sjøl. Skillet mellom bygd og by er mer utvatna nå enn da vi var fjortiser for noen tiår sida. Fritidsaktiviteter var stort sett å henge på krysset eller ferista, eller sitta på ei mjølkerampe og sjå om det kom bil. Hvis det ikke var 4Hmøte eller skitrening, så hadde vi mye ledig tid. Døm som var med på aktiviteter nedi by’n var i fåtall. Ville du spille fotball, var det akseptert å reise ned til Vingrom- det gjaldt også kor, men utover det var det ikke så mye aktiviteter som vi Saksumsdøler var med på. Musikkskolen kom på Saksheim en dag i uka, så vi kunne lære oss og spelle piano eller hønn. Vi hadde akkurat med ting å velga mellom.

Det er noe anna i dag. Unga våres driv med 100 ting, og dæ neri byn. Flere fruer har drosjeløyve og kjører faste ruter omtrent hårr dag. Ja, du ska væra vælfødd om dagen som drosjesjåfør. For nedpå pumpa på Vingnes, lyser stadig rauere tall imot deg når du skal klonke på noen dråpar så de unge håpefulle får utvikla sitt idrettslige talent. Mange gonger i det siste har frua tenkt som så at detta vil hu nok få att den dagen guttungen er i startelleveren på en eller annen engelsk storklubb. Egentlig burde han kanskje satse på Spania, det er tross alt bedre vær nedi dær. Men nok om det!

I fjor høst gikk vi tel valg på at nå var det oss vanlige folk sin tur. Vår tur til å bli blakk som ei kjørkjerotte skulle det vise seg. Det toppa seg her om dagen da et anna politisk parti foreslo å innføre bilfrie søndager. Ja, det blir lettvint å få unga på fotballkamp oppå Lesja da sikkert.?? Hvis vi får lånt oss en gamp kan vi kanskje rekke det om vi reise fredan, med forbehold om at det er godt vær og at gampen ikke blir støl i beina.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Fruemannen er løsningsorientert, så han har begynt å forske på knottgenerator ått storbilen. Hvor mye knott skal tel for å komma seg oppover Reistadbakkan i passelig fart tru? Kanskje er det lurt å laga tel plasser for påfyll av trevirke, på Pålstuen og på Snøplogen feks. Sjølbetjent sjølvsagt hvor du kan betale kontanfritt. Mulig det blir løsningen for oss på bygda nå som både drivstoff, strøm og miljøvern har gått helt bananas. Enten det eller så må vi hølde unga heme, det æ å et alternativ. Så heretter blir det opplæring i manuelt skogsarbe, slik at vi får produsert knott så vi får kjørt ned på butikken en gong i blant uten å bli flådd. Elbil er et alternativ tenker du sikkert, og for noen fungerer det fint. Hvis du har et minikraftverk i bekken, kan det væra en god løsning. For med dagens priser blir det mye pølse og havergraut på bålpanna framover. Åssen detta skal bli får vi fundere litt mer på, mens vi sitt i bilen og vente på tur i dobbel forstand..

Værda står ikke tel påske. Det er flere ting som tyder på det. Etter å ha prøvd og hengt med på nyhetan om det som skjer østa for ferista en fjortendagers tid, har det vorti nødvendig å fløtte bekymringa over til de nære ting att. Det gagne ingen å ligge med digre auge og stire i taket gjennom natta, og høre etter om det smell. Blåe ringer under auga passe seg ikke når en skal ut å flagre med håret som influencer. Nei, det eneste som hjelp mot denna elendigheta er å kommå seg ut i vårsola, kjenne snøen under skia og svetten under arma. Med fresk mot har vi dratt på oss skibuksa, plassert lua på toppen ta huggu og retta blikket framover. (Ja, døm kalle det førtiårskrise- vi veit dæ..)

Nå vil vi framover, etter 2 år på vent. Vi har vori redde for å bli smitta, vi har vori redde for å glede oss til dager som kjem for å sleppe å bli skuffa når det ikke bli noe tå. Vi har vori smitta og vaksinert og smitta en gong tel, vi har venta på såmmarn og vintern og vorti skuffa enda en gong. Også blir det krig. Akkurat som de siste to åra ikke har vori kjeie nok..

Vi som driv litt oppi det i Helselaget, har sagt det lenge at han som sitt  borti der og styre butikken, er slett ikke bra. Vi kan konkludere med både demens og dillerium når’n vil folk så vondt. Mulig vi må ta noen telefoner så vi får kobla på noe fagfolk, for sist vi såg ‘n på fjernsynet såg’n slettes ikke god ut. Men nok om dæ, det er andre bekymringer som presser seg fram akkurat nå.

Ja, det frakkeste i år er at vi ikke engong har  måkå tå hverken tak ell veranda! Snorokoa har stått urørt i flere vikuer. Unormalt oppi her- en kan begynne å lure på å som skjer. Ingenting er slik det pleier. Bristepunktet er farlig nærme nå. Det er nesten så tåran sprute på. I frå kjøkkenglaset har vi fulgt nøye med på snøen i Baklia. Den har den siste tida minka merkbart. Hadde det ikke vori for at det er kaldt om natta, kunne vi snart speida etter hestehoven oppi kanta ved Oddland. Ja, tenk det var mer snø i mai i fjor enn det det er nå!

Det verste er at Prestkjærringa ligg der nakjin, uten snø.. Stein og måså stikk opp i dagen, så du må sparke tå rei skia nedi bakken. For oss lokale influencere er det helt krise, for skibilde på Prestkjærringa i strålende påskesol med raude kinn og raske briller er obligatorisk på Instagram ihvertfall et par gonger i løpet tå påskevikua. I år må vi  tenke alternativt, hvis det ikke kjem et snødætt før påske. Enten må vi ta bilde uten ski, eller vi må finne et anna motiv. Det bli nå ikke det samma å sitta tynnkledd på en krakk neri byn. Nei, slik det ser ut nå så står ikke væla til påske- iallefall ikke utta bronkrem og dekkstift…

Skibilde utta ski!!

Prestkjærringa 13.mars 2022