Julekvelden er redda!

Ja, det går fort til jul. Sjøl om sommårn er på det fineste, ligg jula langt baki huggu. Nå som sola har snudd og kveldan blir stuttere, er det ikke annet å gjøre en å begynne å planlegge juleforberedelser.

I det siste har det vorti en del turer på råk og sti. Helst litt attgrodde og gamle, innerst innpå kjøla. Vi har leita oppatt bortgjømte staur og merker som vitner om da skiløypa kun var et scooterspor som snirkla seg mellom grantrær og over åsrygger, og hardingene skræva seg oppover Korsåsen mot Ruka. Det var tider! Bare et trangt spor og skogen tett på.
Så kan du lure på å detta har med julekvelden å gjøre, men je kjem snart til saken. Du merka deg kanskje hvilket område je driv å fortelle om? Ja, nå fikk du kanskje litt for mye informasjon..

For skogens gull, er det mange som leiter etter. Det er som regel ikke gull alt som glimrer, ihvertfall ikke det du finner på Saksumdalskjølen. Stein og saumøkk er det mye tå, og i år er blåbæra skikkelig diger. Nesten like diger som den du kjøper på butikken. Blåbæra i Saksumdal er sjølvsagt mye søtere og næringsrik, og ikke bleik inni som denna butikkbæra. Blåbæra er liksom ikke så vanskelig å finna, den finn bærplukkera lell.

Men altså, tilbake til gamle stier og råk. Midt oppå kjøla, innimellom stubber og stein, saumøkk og måså- der sto det ei tue og blinka. Denna diamanten av ei bær, gyllenbrun i fargen. Flere var raude og stramme, og ikke klare til å slippe tak. Døm ska få stå i fred litt til. Frua var helt forundra der hu gikk og vabba med råe sko og nye myggstikk.
-Også alt nå, så tidlig – nei har du sett! Tenk å skræva borti ei slik tue!
Scenarioet som ruller fram i huggu gir frua gåsehud nedover arma, tiltross for gode fireogtjuge pluss.  Tenk for et øyeblikk når juleribba er fortært sammen med medister, hembåkå lefse og akevitt, og frua finn fram desserten i år- multekrem med sjølplukka multer i frå Kjølen. Det er noe å skrøyte tå i lunsjen ått byfolka som har sett det på både fjesboka og insta. Hvis en attpå tel har med bilder tå skrull og kakefat  er det poeng å hente. Rettere sagt stum beundring, for en Saksumdøl er å regne som urnorsk og verneverdig, som fortsatt driv i gamledager med takkebakst og krumkakejønn.

Frua drømmer seg bort, men kjem på at det var nå fryktelig dumt at frua ikke hadde med noe å plukke ti. Fruemannen er lenger fram i terrenget, han peke og sikte- og vandre videre innover. Flere tuer dukker fram, ja her er det bær til en skikkelig porsjon. Vi kan eta multkrem langt utover i romjula slik det ser ut nå. Der blir ingen tid til å dvele med gullfunnet, for Fruemannen har funnet en staur med et rødt merke på. Bæra får vente til en anna dag.

Mellom oss så er det egentlig ikke så farlig, for det er nok fløyta, sukkeret og akevitten som gjør multa god. Eksklusive varer smaker ofte ikke så godt som en skulle ønske, men det tar seg utrolig godt ut på bilder og opprettholder mystikken rundt livet på bygda.

Vaksinert mutert Saksumsdøl

Utsikt over Baklia – Nå, har du fått fyste dosa enda, du? – Nei, je ha itte dæ, je vente nå på at det snart æ min tur. – Ja, for du vil vel ta’n? -Ja, må nå nesten dæ.. skulle nå vori veigen over grensa etter smågodt og brus i sommår.- Æ nå messom høgdepunktet i ferien dæ..

Jara., enn du?
-Ja je er ferdig vaksinert je..æ nå så hældig at je har kronisk bronkitt så je gikk foran i køa je..
– Å, jasså- du sier dæ! Je trudde du va prioritert på grunn tå verv I Helselaget je..

– Mærka ru nå tå re ra? Du vart itte klein?
-Nja, fyste dose gikk fint, fikk bære litt vondt i armen. Ja, den va nå helt dau så vart ittno hårvask på noen dager. Ellers va det nå verre med dose to. Je vart nå så huggærn, je måtte nå legge meg ned på divanen da je kom hematt. Uttover eftan måtte je nå finna pleddet, for så kald som je vart nedover rygga- ja, gudene veit å som æ inni dætta svineriet døm sprøyte inn.

– For å være helt ærlig, så har je vori sjeptisk på hele greia. Tenk om det er noe muffens. Kanskje vi får sprøyta inn små elektroniske sendere så vi blir overvåka, nei det æ itte godt å veta. Enn om folk kan sitta i Kina og sjå at je skreva meg bortover gamleveigen ell inni Vestfjellet. – Ja, enn om døm fjernstyre oss og forandre både vett og forstand- nei, je må si je æ sjeptisk.!

-Tenkj om vi satt på fjøstrammen en kveld og kikka innover Baklia og plutselig fikk lyst på friterte insekter i stella for mjølkerull..

-Ell om vi dreiv på å klypte gras og fikk det for oss at vi måtte få oss ei lita leilighet i byen uten plen, med bære ei lita verandakasse. Nei, det er ikke godt å veta å døm ha putta inni denna vaksina. For enn om vi bli gående rundt nedi by’n med høge hæler og en jålekaffe i handa. – Hvis je du ser meg slik, får du stappe meg inn i bilen og kjøre det forteste du kan oppatt i dalen. For muterte Saksumdøler, det kan vi ikke ta sjansen på. –

-Å nei!

-Je har nå hørt at dessa muterte variantan æ så hissige. – Hissige ja, da skulle du hørt frua da hu ringte ått fylket og klaga på veigen, og det va nå før hu vart vaksinert så du kan bære tenkje deg åssen det kunne ha hørt ut nå som hu æ ferdig..

– Å nei, huff og lell!

Ja, å ellers da? Nei, det æ nå det vanlige. Slit mæ re såmmå je..-Ja du gjør det! Det nå forsætt..- Men, je si nå som å bæssmor: någgå må re være ellers er’n ikke fresk!    Nei, det bli bra når det blir normale tilstander att..

– Å, je veit itte om det bli normalt noen gong men. For å væra helt ærlig, har det vori godt å sleppe dessa som ska ha kyss og klem når’n treffe dom på butikken. Dæ æ en uting syns je, så ser du nå je begynne med det,  så veit du å re kjem tå! – da æ re dæssa Kineseran som fjernstyre!

 

 

 

Ugift ungkar utta kvinnfolk

Det har i det siste gått en følgetong i lokalavisa angående enslige ungkarer i bygde-Norge. Saken har vorti belyst på flere måter. Først leste vi Intervju med ungkar som vil ha kjerring, men som ikke finn noen som vil. Så leste vi om en ungkar som ikke vil ha kjerring. Det er nå en ærlig sak. Til slutt har noen slike forståsegpåere som meine at kvinnfolka har vorti kresne og ungkaran har vorti for kravstore , fått sagt sitt. Konklusjonen for flere er at dagens kvinnfolk har fått for mye makt til å velge.

Nei, det var bedre før da n’ far såg i gardsboka og fant passende kjerringemne ått odelsguten. Alt ble ordna, både bryllup og hus. Eneste brudgommen trengte å gjøre, var å møte opp. Kanskje fikk han til og med utvida jordveigen og, hvis det passa seg slik. Bruda sto blug og venta, og så levde de lykkelig alle sine dager. I mange tilfeller vitne gardsboka om at det ikke alltid gikk så lett føritida hell..
Støtt vi fruene møtes, er bygdas ungkarer oppe til diskusjon. Vi tar en opptelling i nabolaget og går igjennom adresselister og facebookprofiler på fruenes enslige kvinnebekjentskaper. Kanskje veit vi om noen som kunne kobles sammen og sørga for at fødselsrata i bygda fikk en liten oppsving. Vi har ikke lykkes, for vi slit med å finne noen som kunne passe.

Vi kjenner oss att i mange av argumentene fra avisa . Det er stritt å være ungkar på bygda når alle jentan vil ut i verda og oppleve fræmenn mat og kultur. Jentan vil realisere seg sjøl, få kunnskap om anna enn husstell og fjøs.Dagens kvinnfolk har ikke tid til å skrelle potit og koke kjøtt, slik som før. Døm ska fylle brudekista med andre ting enn linduker og sølvtøy.

Ungkarene på bygda må opp i ringa, det nytter ikke lenger å tenke at hadde en funni ei jente som a bæssmor, ville alt bli bra. Ei som var oppe fyst om mårran og som hadde kaffen og kakuskiva klar. Ei som aldri klaga på at husbonden var for mye borte, og som skjønte at det som er i fjøset og på jordet må ha fysteprioritert.

På en annen side, syns vi det er rart at det å være odelsgutt ikke lenger er sjekketriks i seg sjøl. Før i tida, da frua var ung, var årets høydepunkt å reise på sommerstevne i bygdeungdomslaget. Vi pakket med oss telt og hembrent, og litt hembakt flatbrød. I bilen utover øvde vi inn hva vi skulle si hvis vi vart bydd opp til dans.

Vi skulle spørre om skog og mjølkekvote, dyrka mark og maskinpark. Hvis det ble en rolig dans, skulle vi be gutten inn i teltet på hembakt flatbrød og spekepølse. Det var moro ei lita stund. For odelsgutter på flatbygdene var opplært til å passe seg for  jenter som var interessert i gard og grunn, spesielt de som kom fra småbruk i grisgrendte strøk.

Det burde være håp for de fleste ungkarer I dag, og det mangler ikke på tips og inspirasjon på fjernsynet. Her møtes folk både med og uten klær, på restaurant eller heme på garden. Sett programmet på opptak, så kan du sjå på det etter fjøstid. Husk å ta notater, slik at du er forberedt hvis ei med skaut og ermforkle banke på døra.

 

 

 

 

 

Inniklæmte dager

Inniklæmte dager i mai, jammen gjorde døm et kupp dessa som sørga for detta. For ingen måned passer bædre å ha noen ekstra fridager enn i  mai. Vi kan vel kalle mai for den eneste vårmåneden her i bygda, og i dag er det såpass varmt at en kan droppe jakka.

Vi driv i småskala. Sjøl om vårønna her stort sett dreier seg om å raka, rydde kvist og kaste brask, baller det på seg med arbe. For når det er rydda en stand, blir det rot en anna stand og slik driv vi på.

I vinter har fruemannen sett på livsfarlig tømmerhogst i Alaska på fjernsynet, og den kunnskapen har kommi godt med når han sjøl skulle rydde jordkanter. Du veit, det er en del skråninger i Saksumdal.  Det er enten opp ell nedoverbakker. Omtrent like mye træl som I Alaska  er det og, eneste forskjellen er strømtråden som heng  rett over tretoppa. Så nå haster det å få samla sammen stokka så frua får raka til den 17.

Så når inniklæmte dager kjem, er det ikke å sette seg i sola med beina høgt som gjelder. For bygdelivet byr ikke på fritidsproblemer. Det er fortsatt mye som må gjøres manuelt sjøl om redskapsparken er oppgradert. Frua er trillebårsjåfør,  og ganske så stødig. Lassene med daugras og kvist er høge- det er omgjøre å få med seg mest mulig så en slepp å drive på hele dagen.

Bak låven er det klinete. Så klinete at en kunne laget både keramikk og ansiktsmasker av gjørma og solgt til byfolk. Midt i gründer tankene setter trillebåra seg fast og hele greia bikker.. Det var da som f.. Sint som ei fele, skrik frua ti at det må da kunne gå an å få asfaltert ei stripe så en kjem fram med andre ting enn traktor bak der. En sku tru at det går  an å gjøre ting uten at det dure! Hu huter med nævan for å få han inni traktoren til å stoppe. Instinktivt åpner han døra og roper at frua ikke må ha på så mye om gongen og at hu burde gå i skråningen. Dessuten nytter der ikke å tråkke utti der med byklæan på.. Neida, det er sikkert og visst, frua veit det. Hu skulle uansett bære tømme dette ene lasset..

For frua har vori på butikken, for på 17.mai må bufféen stå klar. Eggerøre og spikjiflesk, potetsalat og flatbrød skal fram. I år som I fjor blir feiringa heme. Til tross for at frua var ute tidlig, var det kø på butikken. Fryktelig å folk stresse, spesielt utålmodige blir døm når frua nærme seg kassa. Det er ikke bære trillebårlassa som er høge- handlevogna like så.

Observante fruer melder om kø uttafor polet. Nei, dit skal vi ihvertfall ikke. Det æ ikke nødvendig. Vi får sjå inni kråskapet på stuggua om det står att litt på flaska sida jul. Hvis ikke får vi nedattover og få tak i gjær, for sukker,  det har vi visst.

Alt er snart klappet og klart. Sjøl om det ikke blir så mye feiring må vi ut og sjå på musikken. Det blir nok støvler attått stakken og paraply. Godt at noe er slik det pleier.

Hurra for 17.mai!

Heia bønda!

Det lir mot helg. Fredagsloffen står til heving, og helgas biff kvile på benken. Ja, når helga kjem er det lov å kose seg med litt ekstra god mat. Om noen timer kan vi legge bort byklæan, trekke på oss møkkbuksa og støvlan- og ta fatt på alt som må gjøres etter vinteren. Kanskje vil gradestokken tillate at skjøre stemorsblomster kan plantes ut..Ja, for vi stunde på varmen. Lukta av vår, den er god å trekke inn.
En liten rusletur bak låven ei eftasstund setter tankene i sving. For hva om vi bygde om dette gamle fjøset og fikk inn noen dyr? Kanskje geit eller noen sauer, eller ku- så kunne vi lage vår egen biff.
Fjøset står og kviske om gamledager, om lamming og grisunger. Lukta sitt fortsatt att. Talle og høy, møkk.. Arbe seint og tidlig, om det er helg ell ørk.Et øyeblikks nostalgi blir fort innhenta av fornuften som snik seg inn i tankerekka. Nei, det er for dyrt, for mye arbe, for lite å tjene. Dessuten har vi for lite jord, det vil ikke bli noe anna enn en dyr hobby.

Hadde lottokupongen gått inn så, skulle vi ha vurdert. Men akkurat nå, er det ikke liv laga for småbruket. Plen og plass har vi mye av, og når sola går ned bak låven kan vi leve på at vi har det fint her på bygda.

På varme sommerdager kan vi fyre opp bålpanna og legge på noen burgere. Vi lik å laga maten sjøl, men når kjøttdeigen er laget av tyske kuer- nei da blir det ikke det samme. Biff og bacon like så. Der går grensa.  Vi sitt ikke oppi bygda og et utenlandskprodusert mat.

Dette handle om mer enn lønn og billige matvarer. Folk som produserer mat og som forvalter jorda slik at vi kan fortsette å ha rene produkter og sunne dyr, må bli verdsatt.

Hvis du rusle en tur nedover bygda, så ser du gamle bruk og tomme hus. Falleferdig og forlatt, bare gardsboka vitner om at det her engang har vært liv. At folk har gitt opp, for så å leite etter lykke en annen stand.

Folk er opptatt av stuttreist mat, hembakst og tradisjon. Aldri har folk sådd mer tomater og bakt mer kaku. Vi vil lage maten slik a Bæssmor gjorde. Alle vil ha fårikålkjøtt som har levd et rikt liv,  ikke vil vi ha lapskauskjøtt fylt med antibiotika heller. Nå er tida for å vise bonden støtte.

Så vi vil benytte anledningen til å takke alle dekk som lufte fjøs så vi andre kan kose oss med god norsk mat. Takk til dekk som satse på framtida, som bygge nye fjøs i små bortglømte bygder.  I mellomtida får vi andre dyrke tomater i kjøkkenglaset mens vi vente på at lottokupongen slår inn.

 

 

 

 

Alt er som det pleier, i år som i fjor..

En kjapp oppdatering i bloggens verden gir en god pekepinn på om vi er på rett spor. Folk skriv om det som opptar seg, det går i slanking, kropp og hverdagslige problemer. Det som opptar oss på toppen av verda, er faktisk det samme som i fjor. Ja, akkurat på datoen! – vi er sterkt opptatt av været. For nå har snøen vori lenge nok, den er seig der den ligg. Kalde aprilnetter hjelper lite mot den kvite kladden som tar store deler av gardsplassen, for ikke å snakke om alle nedsnøga turstier som ligger og venter.
Vi har dokumentert snøsmelting fra flere år tilbake, og vi ser at i år som i fjor blir det sein vår. Skaraføret er fortsatt fint, treng ikke truger for å sjå over skog og jorder nå om dagen. Du kan gå på lette bein, skræva over gjerder og nysje rundt der du ikke kjem tel ellers i året. For en frihet!

Sjøl om hestehoven og blåveisen var tidligere ute i fjor, kom det et skikkelig snødætt på samma tid. Det lå snø på veigen langt nedi bakkan. Finværet i april i fjor var kompensasjon til hemekos og stengte dører. 2019 derimot var det godvær. Da kom varmen og snøen måtte gi tapt i midten av april. Bilder av turglade damer i stuttarma genser og knebukse viser at 28.april i 2019 var en varm dag. Vi var mange i følgje, blide og fornøyde. Lite viste vi at framtida ville bli annerledes.  Vi tok både samværet og våren for gitt denne sorgløse dagen for to år sida. I år som i fjor blir vi opprørte over å bli eksponert av stemorsblomster på butikken, vel vitende om at det ihvertfall er en måned til vi kan prøve å plante litt. Det kjem helt sikkert ei frostnatt rundt pinse, i år som åra før.

Det er en trygghet i å vite at alt er som det pleier. Rundt oss hører vi de faste lydene. Traktordur, bikkjer som bjeffer og ku som rauter. Innimellom hører du kanskje ei motorsag eller biler som kjører litt for fort over ferista. Piggdekkene som klorer i asfalten. I mårra tidlig blir det nok helt stille. For hvis det fortsetter å snø i natt, blir det kvitt og lydløst mårrarush over kjølen.

I motsetning til de som skriver om hvilke flotte ting de har kjøpt, eller viser fram dyre gaver og middager- gjør vi som vi alltid har gjort. Vi leiter rundt for å finne gamle skatter fra før i tida. I fjor dukka kålkjelen hennes bæssmor opp under noe brask nedi møkkjelleren. Den fikk nytt liv som blomsterpotte. Årets funn ble gjort i går. For under snøen på røysa, lå det noe og blinket. Det så mest ut som en stein, men etter litt krafsing i snøen åpenbarte det seg et mjølkespann.  Naturlig patinert etter årevis med vær og vind, like helt og desto mer stas. Mjølkespannet skal fylles med blommer og få hedersplassen uttafor fjøsinngangen. Men det blir nok ei stund til, for vi pleier ikke å plante før det er bært I Baklia. I år som I fjor, blir det nok ikke før utti juni.

Sjølveste fruemannen..

Vi har hatt det travelt med dødsfall og jording den siste vikua. Som en litt over snittet royalist, har det vori mye å følgje mæ på, det har vori skriverier i ukeblad og reportasjer på fjernsynet. Forrige lørdag måtte middagen utsettes på ubestemt tid for frua satt bratt i ryggen ytterst på sofaen. Hu var direkte inne fra Windsor,  pent pynta med helgestakk og nykjemma hår.

Klart det kom ikke som noe sjokk. For i ukebladet har dom skrivi om at han ha vorti dårligere utover vintern. Vi har sett det på bildene i bladet. Nei, nå har sjølveste fruemannen tapt seg. Det kom ikke akkurat som noe overraskelse, han som nærmet seg 100 år.
Men jammen har han vori trofast!  Han har vori rett bak sjølveste Dronninga i styggmange år. Alltid klar til å holde veska, ja han har fått vori med på mye artig og sikkert mye kjett.
Sjøl om Dronninga har vori opptatt med arbe, har han hatt tid til å drive med egne ting. Han har gått på jakt og på fest, ja for han har sluppi å koke potiter og brette klesvask.  Nei, det er nå ikke rart at døm bli gamle når døm slepp å sitta i tidsklemma.
Døm har nok hatt sine feider på kammerset dessa og, for døm er nå som folk flest tiltross for krone og slott.
Det var nå pynta så pent i kørkja, blommer og flagg. Alle medaljene hans var stilt ut, og sjefslua fikk plassen på kista. Det var korsang og trompetspill, ikke ulikt kjørkja nedi her når det er jording. Stilfullt var det, sjøl om det var stusselig at døm hadde satt att gamla ytterst på en benkerad for seg sjøl. Krumbøgd satt a der med veska på fanget. Hu æ vel som kjerringer flest, stri på å klare seg sjøl.

Midt oppi alt er det dessa barnebarna som krangle.Det har vori mye skriverier om guttungan. Vi som feira bryllupp og trodde detta skulle bli stas, og så har det vorti et sirkus uten like. Denna amerikanske skuespillerinna ser ut til å sette alldeles griller i huggu på prinsegutten. Det hadde vori likere tru vi om han hadde gått for ei kjerring med erfaring fra 4H, som kan kjevle og jågå sau. Ja, vi var skjønt enige om det den dagen dom gifta seg og vi! Vi håper det ordner seg nå som begge æ heme ått a bæssmor. Hu har vel ratt siste ordet når alt kjem til alt.

Egentlig hadde vi tenkt å følge sjølveste fruemannen på storskjerm, men det passa seg messom ikke å kose seg med bobler og snacks attåt denne anledningen. Vi får vente å sjå om det blir noe mer bryllup.

Inntil videre får vi sjå over sølvtøy og medaljer. For plutselig kjem det en anledning som må markeres. Vi klør i fingra etter å brette servietter, rulle duker og klakke rundt på høge hæler. Der spørs om det blir ei stund til, hvis ikke denna forheksa sjamanen får vilja si.. Det er fruemannen sin det tenkje je…

 

 

 

 

 

 

 

Ha tå rei på beina!

For ei tid vi er inni i nå! Solskinn og godvær- ja våren er fin her på bygda. Hestehoven lyser gult i veikanten, og i skråningen ved Saksum har blåveisen slått ut i full blomst. Blåveisen er liksom nasjonalblommen i Saksumdal. Det er ekstra gode vekstforhold her, siden det er mye kalk i jorda.

Kalk er det  i vatnet vi har også. Det er ikke likeså frakt når vindusglasa skal pusses etter vinteren. Det blir så sjåmete, kvite renner nedover glaset. Nylonvask og salo, avispapir og jif, ja ingen husmortriks er uprøvd. Suksessoppskriften er å hente vatten på Bygdahuset eller i utekrana på kjørkja. Vindusglasa blir ekstra blanke i kjørkjevatten, mulig det er en litt høgere opp som har en finger med i spillet..

En lyt pusse oppatt litt etter vinteren, både inne og ute. Sjøl om vi hadde en alvorlig sjau til jul, så blir det mye støv og brask etter vedfyring og ulllabber. Når sola skinn inn gjennom nypussa vindusglas, synes støvet ekstra godt. Støv og lodotter er ikke det verste. Det er lett å koste opp, det er verre med denna helsikas grusen. Den snik seg inn overalt.

En livsviktig leveregel er at når en har vori ute så gjeld det å ha tå seg på beina, ikke trakke rundt i gangen. På våren, når gardsplassen er som en potitåker, skal fottøy tas av på trappa. Møkkete støvler skal parkeres ute, sjøl om man bare skal inn og hente noe.. Denne regelen gjelder både unger og vaksne.

Golvet i gangen tyder på at det må arrangerers et todelt innføringskurs med enkel teori og praktiske øvelser. Her har folk mye å lære både når det gjelder valg av skotøy, og åssen man tørke tå seg. Støvler er det eneste som dug, men når vi skal over til byen, så er vi såpass jålete at vi går i småsko. Vi er nå litt nøye på åssen vi går tel ute blant folk. Med svikt i knea, balansere vi på snøkanten for å unngå å få møkk på skoa før vi kjem oss inni bilen. Helst lik vi best å ha på oss kvite småsko. Et tips er å ha ei pakke med våtservietter i bilen, slik at du kan tørke av de verste møkka før du går inn på butikken.

Tilbake til grusen i gangen. Grusen i gangen som har en tendens til å forflytte seg rundt inn under kjøkkenbordet, inn på badet og oppi sofaen. En mårra frua vakna med grus mellom tærne var begeret fullt. Heretter fikk folk ha tå seg ute eller så fikk de ei runde med golvfilla, i verstefall måtte de bøte med livet! Hu stramma skautet og vaska golvet med bestemte bevegelser. Sko og støvler ble satt ut på trappa, ikke et gruskorn var å spore. Grønnsåplufta spredte seg i rommet. Den gjør noe med humøret- duften av husmorlykke..

Men som du veit, det er ingen regel uten unntak. For hvis frua driv ute og må inn på kjøkkenet for å sjå etter kakudeig og potetkjel, kan hu fint gå inn med støvla på sjøl om golvet er nyvaska- så lenge hu går på tå…