Han Alf Prøysen sa det så fint:” En skulle vøri fire år i Romjul’n”.. Da vi sang denne strofa av full hals mens vi satt i ring på veltsalen før jul, skjønte vi ikke helt betydningen. Men alle kunne vi sjå for oss bæssmorfang og julebukk, og vi følte at han Alf, han sang om oss. Glade og forventningsfulle snudde vi arket og fortsatte å synge om Dompapen.  “..det snør og det snør og det snør nesten ned”..

Som unger i Saksumdal, har vi vokst opp med Prøysen, snø og Dompap på fuglebrettet. Det er sjølve kjernen i julesjela. Vi vassa i snø, hoppa i grøfta da snøplogen kom, og med skrekkblandet fryd fikk vi nakken full av snø. Vi var aldri bekymra for hverken sparkføre eller skiføre.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Den største bekymringen vi hadde i romjula var om julenissen dukket opp på juletrefesten på Bygdahuset 4.dag jul. Etter bevertningen sang vi “På låven sitter nissen med sin julegrøt”, og vi trampa og ropte. Til slutt kom nissen. Bygdahusnissen bodde på scena,  bak kulissene. Den som våget seg bak der, lekte med livet. Fremdeles kikker vi oss over skuldra når vi går ned trappa til damegarderoben, og sekundene vi leter etter lysbryteren er ekstra lange. Bygdahusnissen har satt sine spor.

Tilbake til Romjulsdrømmen. Meningen bak orda hass Alf står tydelig fram nå når vi har blitt vaksne. Følelsen av å væra 4 år i Romjul’n- det er den vi leter etter hvert år. Vi prøver å mane den fram, med smak og lukt. Pepperkaker og smultringer, grønnsåpe og sølvpuss, ja for ikke å snakke om lukta av granbar. Glimtvis klarer vi å få det til, men ofte kjem det ting i vegen.

For juleroen er ikke lenger den samme, tida går fortere nå. Det blir langt imellom gangene man ligger  i akebakken og fanger snøkrystaller med tunga. Eller ser på månen og lurer på hvordan den ser ut på baksida. Unga himler med auga når a mor foreslår å gå julebukk, nei så gammaldags! Spenningen om prinsen finner Askepott har også avtatt med åra. Det ble ikke akkurat noe bedre da vi skjønte at Askepott ikke lenger er ei ungjente, men ei gammal kjerring. Logisk nok gjelder det samme for prinsen også…

Jula i år er spesiell. De sosiale samlingspunktene uteblir for store og små. For akkurat i dag skulle forventningsfulle unger i blankpussa sko, trampa i golvet og ropt på nissen. Han far skulle passa på lodda mens han diskuterer snøfallet med naboen, og a mor skulle uffa seg over at det blir altfor mye godteri så seint på kvelden. Julelysene skulle blinke litt ekstra på Bygdahuset i kveld, for 4- åringer i alle aldre.

Romjulsdrømmen lever videre, og gleden av å kjenne ei som en gong va nesten 5 er forsatt like stor. For på sparktur ute i mørket når snøen laver ned, da er det som i gamledager. Og det eneste som gjelder er å holde balansen og hoppe i grøfta når snøplogen kjem.

Vi har vært høge på oss sjøl noen dager. Snøtunge grantrær og knakende godt sparkføre har gjort at vi har følt oss på topp. Det er noe eget over ei snødekt bygd i blåtimen rett før jul. Vi har messom egen julestemning her, finnes ikke makan over kjølen. Da sola kikka fram over åsen tidligere i uka, måtte frua prøve nyoppkjørte løyper tiltross for upreppa ski. Nydelig vinterlandskap, knakende føre og raude roser i kjakan -altså det er bare i Saksumdal du kan oppleve ei slik lykke! Omtrent alle bygdefolk med respekt for seg sjøl hadde posta bilde på internettet, alle med samme budskap. Vi håper at denne bygdepropagandaen hjelper på folketallet.

Men medaljen har ei bakside. For nå som Tour de Jul går mot slutten,  kjem kakelinna.  Mildvær og regn i lufta, glatte veier og tunge trær. Varmen fra gorojønn og takker har gitt utslag på klimaet. Det hører med i førjulstida,  men vi blir like forundra hvert år.  Med mildværet kjem også strømbruddet, og helst når det passe dårligst. Som i dag tidlig, da frua på Solbakken skulle steike krumkaker. Med varmt jønn og arbeidslyst, var det godt å få unna seg litt. Denna krumkakesteikinga er hard ått fingertuppa, og en må væra kjapp til å rulle før kaka blir bron. Det må til noen prøverunder, før en kan si seg fornøyd. Halveis i røra blir det mørkt og det blir mørkt lenge. Det er bare å finne talglyset og smøre seg med tålmodighet.  For strømverket må tråle skogen opp og ned for å finne treet som har bikka innpå linja.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Å væra strømlaus er ikke krise slik i utgangspunktet,  men for oss uten kommunalt vatn er strømlaus det samme som vasslaus. Alt blir hakket mer trælsamt når man må skræva seg borti bekken for å få vaska seg, eller gått på dass for den del.

Heldigvis har fruemannen sett på åssen folk bor borti Alaska på fjernsynet. I timesvis har han latt seg fascinere av beverjakt, tømmerhogst og overlevelse i snøværet langt fra folk. Han kunne godt tenkt seg å levd slik sier han. Strømlaus og vasslaus med snø oppunder takskjegget

Denna uka har han hatt flere muligheter til å leve ut drømmen. Det er artig en times tid, helt til han finn på at han må ut med bilen. Det blir ikke helt som på tv’n. For i Alaska har de ikke bil, heller ikke garasjeport som er avhengig av strøm for å åpne.

Frua skulle nå ha hatt dusja og unga skulle hatt Internett, nei livet i Saksumdal kan ikke sammenlignes med livet i Alaska. (Sjøl om mange byfolk fortsatt tror vi lever i ei lita koie uten vatn og strøm). Strømselskapet er  flinke til å beklage seg på hyggelige sms. Det hjelp så lite når poteten ikke blir ferdig kokt og fiskebollene er kalde inni.

Vi får håpe kakelinna gir seg til julekvelden,så vi får stekt ribba i stekeovnen. Men om så uhellet er ute, og stømmen går på julekvelden så har vi bålpanna i backup. For rådville- det blir vi ikke, hverken i Alaska eller i Saksumdal!

Vi ønsker alle ei riktig God Jul og et Godt Nyttår!

Kredittkortet går varmt om dagen. Frua handler julegaver og alskens tilbehør med beina høgt etter huslyden har lagt seg. Jara, vi veit at vi er oppfordra til å handle lokalt. Det er bare det at slik i hverdagen er det et tiltak å komme seg oppi by’n.
For det første er det glatt nedover bakkan, også er det mørkt. Og ikke nok med det- det har nå vori mye tåke over kjølen i det siste. Vær og føre er for oss Saksumdøler gyldig grunn for å slippe å handle i byen.
Klart det er avhengig av hva som er ærende, for hvis frua må innom polet da kan det væra både tordenvær og djupsnø. Som Roald Amundsen la i veg til sydpolen på treski, pakker frua på seg jakka og  fyrer opp bilen. Målrettet legger hun seg midt i veigen og myser over kjølen med livet som innsats.
Vel framme, så er det å få parkert. Utfordringen er å få betalt, rettere sagt få logget seg på riktig app og sone. Nei, det var lettere før med parkometer.
Nok om det, vi handler på nett. Her om dagen sa det stopp. Transaksjonen gikk ikke igjennom, handlekurven ville ikke lukke seg. Lettere frustrert sendte frua en hissig epost til kundeservice om at denne nettsida ikke fungerte optimalt. Kraftuttrykkene hagla. Nå tenker du sikkert at dette ikke hadde skjedd om frua hadde handlet lokalt. Men det er nå engang slik at med så utsøkt og jålete smak er det ikke å få tak i slikt hverken på Strandtorget ell i by’n.
Midt i desperasjonen ringer ei blid dame og forteller at kredittkortet er sperret. For det har akkurat blitt brukt i et parkeringshus i Amerika.
Det var mye bedre før, med kontanter og pe’eng! Sedler i lommeboka og mynter i bukselomma. Nå kan jo hvem som helst hacke seg innpå og renske bankkontoen med et tastetrykk.
Saksumdal har også blitt kontantløst. Nå kan du betale loddselgere på vipps, og hvis du vil kjøpe pølse og kaffe på skirenn- ja da erre bare å tæppe. Kioskvakta går lettere når en slepp å bekymre seg for at en gir tilbake for mye vekslepe’eng. Selv drevne medlemmer i basarkomiteen blir svette under arma når køa er lang, og folk betaler med store sedler. Ratt må kasserer’n komme og regne over slik at det ikke blir krøll i regnskapet. Gleden av å telle over basarbeholdningen- den er ikke lenger den samme når det ikke er sedler og mynt å stable utover bordet..

Det beste hadde vært å slippe å reise til by’n. For det er ofte for mye folk på en gang  Løsningen på dette må bli at vi får etablert et lokalt kjøpesenter med eksklusive varer, hvor vi kan betale med kontanter uten å ha folk som snik seg foran i køen. På den måten kan vi handle lokalt uten å bli hacka. Nå som vi har fått så bra belysning på parkeringsplassen ved Bygdahuset, bør det ikke være noe problem å finne ledig parkeringsplass. Nei, alt var lettere før! Da var det bare å ta sparken og kjøre innom butikken hennes Gudrun med sekk på ryggen. Det var før Louis Vuitton

Trivelig julehandel!

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Å ru ønske deg tel jul i år, du ra?
Tankefult ser frua utti lufta, mens fruemannen slafse og et. Det er middagstid og de store spørsmåla skal drøftes over et par svinekoteletter. Ideelt sett, er dette noe fruemannen skal finne svara på sjøl. Men klok av skade etter flere bomkjøp, går han nå for taktikken at frua peker ut det hu vil ha. Det sparer fruemannen for bytting av presang 3.dag jul, og ikke minst dårlig stemning attått kaffe og julekaker på den triveligste kvelden i året.
Å ønske seg ting på kommando, det er ikke så lett, ihvertfall ikke når en innerst inne skulle tenke seg at fruemannen var så klarsynt at han skjønte hva frua ønska seg uten at hun trengte å hinte med kataloger og ukeblader.
Smykkeskrinet er fullt, kjøkkenskapa likeså. Flere klesskap er fulle til randen, så nei dette spørsmålet er ikke lett å svare på.
For denne jula handler om andre ting enn nye grytekluter og badesalt. Jula i år skal inn i historien uten at vi har starta førjulstida med julebasar. Ikke har vi fått sunget inn jula og gått rundt juletreet på Bygdahuset heller. Denne jula blir det ikke knekte hæler og hølete strømpebukser under stakken 2.dag. Ingen sparktur på knitrende føre, med litt for mye likør innabords i hundre og hælvete forbi Engstadrampa.
Kanskje neste jul? Vi håper på det..
Nei, det har vært et rart år, også så fort som det har gått!

Takk og pris for at vi bor i Saksumdal! For her har vi ihvertfall julestemningen lett tilgjengelig. Snø og granbar, småfugler og stjernehimmel. Til og med ekornet stikker innom rett som det er. Juleroen senker seg tiltross for julestri.

Så hva kan en ønske seg til jul? Da vi var små, hendte det seg vi spurte a Bæssmor om det samme. Svaret vi alltid fikk var at hu ønska seg snille unger, og at hu fikk være fresk og ha helsa. Veldig rart svar syntes vi da, men nå er vi snart der i livet sjøl at det som betyr noe er nettopp det å ha snille unger og være fresk. For det har dette året lært oss, verdien av å kunne stå opp hver dag og sette pris på hverdagslige ting.

Fruemannen rydder av bordet uten å ha fått svar på spørsmålet sitt. Ikke at det ser ut til å plage han at frua fortsatt sitter i egne tanker og drøvtygger på en kjøttbit. Han fortsetter med sitt, prater videre om traktoren han ønsker seg. Hvis han får napp på den som ligger ute til salgs kan jo det være julegave til alle.

Ønskelista til fruemannen er lang, og det er ikke småtterier han drømmer om. Hver jul leter han under treet etter flere pakker, i håp om at det ligger igjen ei gave som ikke er sokker og stillongs.

Frua lar spørsmålet få henge i lufta, men så begynner det å demre. For i bakken ogga Nysætra ble hu i vinter lovet nye skihansker, for makan til mas om kalde fingre-det orket ikke fruemannen å høre på. Den turen skal han jaggu bli minnet på, så spørs det om han tar hintet…