Verden ruller videre, og konklusjonen er at det meste var bedre før. Nyheter om alt elende uti verden tvinger seg på. En kjapp sveip innom internettet er nok til å kjenne mistro og bekymring feste taket i nakkeskinnet.
Siste måneden har vi lest om ukjente virus som stadig kommer nærmere kommunegrensa. Ser ut til at hverken hostesaft eller varme grøtomslag hjelper mot denne styggdommen. Folk må slutte å ete flaggermus, det er helt sikkert. Nei, det var bedre før da man kunne dra på seg en lett magesyke etter ei runde med for mye kål.
Trusselbildet endrer seg stadig. Vi skal trues og skremmes til å holde oss hjemme. Vi må se oss over skuldra hvor hen vi går, folk i Saksumdal har til og med begynt å låse døra. Nei, det var bedre før. Ting fikk stå i fred og kun kjennsfolk gikk etter veien. Nå er fremmede folk og biler stadig å se, til stor interesse for oss innfødte. Vi er skeptiske til det motsatte er bevist.
Heldigvis finnes det håp. Årets lengste måned er på hell. Nylig kom en ny forskningsrapport om klima, oppløftende nyheter for oss i dalen. Kumøkk viser seg å ha stor effekt som karbonfanger. Det betyr at lufta i Saksumdal blir fri for forurensning om noen måneder når naboen setter opp møkkjellerdøra.
Inntil videre holder vi oss ved husene slik som før.
I bloggens verden er det mange som letter hjertet for personlige problemer av ulike slag. Enten er livet kjett, vekta for tung eller hverdagen for grå. Saksumdalsfruer er som døler flest, vi holder det private for oss sjøl. Vi er best på hverdagsprat, og nå om dagen er det et samtaleemne som gjelder – nemlig vær og føre.
For denne vinteren har vært utenom det vanlige. I høst var det mye rognebær, og som ordtaket spår, vil det bli lite snø. Oktober tok oss på senga med tidlig vinter og snømengder til glede for de som lever av brøyting. Skiføre i november var topp. Ordtaket om rognebæra har vært gjenstand for diskusjon og undring ut i de små timer og gamle vædagbøker nøye lest.
Og så, ble det glatt og jaggu kom det regn midt i sjølveste vintermåneden. Nei, takke seg til en meter med snø enn blankis. I redsel for lårhalsen er der best å la posten ligge i kassa. Savnet over snømåking og ubrøtte veier er sårt. Dette regnet skulle vi hatt i sommer da det var så tørt..
All erfaring tilsier at vinteren kommer tilbake, og sjøl med sen påske blir det nok skiføre opp til Prestkjerringa i år også. Uansett beholder vi stillongsen på til det er bart i Baklia rundt St.Hans. Jara, gitt så dæ…vi prates!
Roma har Colosseum, Paris har Louvre og i Saksumdal har vi Bygdahuset. Bygdas signaturbygg, reist på dugnad av sterke karer. Historien forteller at det var litt av en prosess som krevde både hardt arbeid og diplomatiske evner. På starten av 60-tallet ble huset innviet, og har gledet saksumdøler siden.
Det å bli valgt som leder i Bygdahuset kan sammenlignes med å bli statsminister. Det finnes ikke større tillitsverv med tilsvarende ansvar i Saksumdal. Ofte har vervet gått i arv fra far til sønn, nærmere adel kommer man ikke her omkring.
Bygdahuset har mange rom. Tenker enhver interiørkonsulent hadde fått litt av hvert å tenke på etter toalettbesøk. Syrinfargen på veggene maner fram minner fra 80-tallets tentreff. I veltsalen har generasjoner gått inn den ene døra og ut den andre med saftglass og kaker, og videre inn Storsalen, selve hjertet i huset. Her har bygdefolket knyttet bånd og delt store og små begivenheter. Vi håper at det vil fortsette i årene framover også.
Bekymringen var stor da skolen ble lagt ned. Hvordan skulle det gå med Bygdahuset? Bekymringen ligger der fortsatt i forhold til fiansiering. Kultursjefen i kommunen har varslet at han kommer på studietur til Saksumdal. Vi håper han har med seg sjekkheftet, hvis ikke får vi ta egne grep.
På samme måte som åpent Slott har blitt en stor turistattraksjon i Oslo, tenker vi å gjøre det samme med Bygdahuset. Når Sonja kan vise fram historiske gjenstander, kan vi også. Vi har mye å ta av, for her har vi konservert, møbler, dekketøy og pokaler siden krigen.
Skolebussen har vært en stor del av unge saksumdølers hverdag til alle tider. Bussene har blitt bedre, men selve opplevelsen er den samme på godt og vondt.
I Saksumdal finnes det kun et offisielt buss-skur. Et urbant innslag plassert nede i krysset ved bygdahuset. Vi har vært så heldig og arvet det fra Gjøvik gård. Så her må både sjåfører og passasjerer være våkne, så de ikke ser skrått på tidtabell og holdeplasser. Konsekvensene kan bli fatale for begge parter hvis de tar holdeplassnavnet på alvor.
De ungene som ikke bor sentralt nede ved bygdahuset, står tillitsfullt og venter langs grøftekanten. Noen har fått laget seg egne små ramper, slik at de står nogenlunde trygt for melkebilen.
På bussen blir barna møtt av ulike sjåfører, noen er blide og hilser, mens andre knapt stopper og lar ungene få sitte på. Akkurat som i gamledager, varierer det fra sjåfør til sjåfør om reisen over kjølen blir av det hyggelige slaget. Den ene spanderer tyggis, den andre er raus med kjeft og bannskap. Ungene blir gode menneskekjennere av å kjøre buss, det er sikkert!
Sikkerhet står i fokus, og sjåførens kjepphest er setebeltet. Det gjelder å være rask på plass med beltet på. Når det kommer til å ha på kjetting, er det annerledes. Det haster ikke før halve bussen ligger i grøfta. Kalkulert risiko i følge busselskapet..
Vi gikk inn i 2020 med fokus på psykisk helse og hjerterom for alle. Fra alle kanaler blir vi oppfordret til å leve mens vi kan, ta vare på hverandre og ha døra på gløtt. Vi må bli flinkere til å se hverandre i hverdagen, både med og uten filter. Selv om vi så gjerne vil, er det ikke alltid så lett å være spontan og sosial. Dette er noe vi fruene erfarer stadig vekk.
Nå må vi forholde oss til barnefri, turnus, kjærestetur, lamming og våronn. Treffpunkt må avtales 2 måneder i forkant. Vi må være nydusja og freshe, helst ikledd ei ny bluse. Det skal serveres fancy mat fra byen som ingen egentlig liker. Dørstokkmila blir ofte så høy at vi må melde avbud i siste liten, og vertinna står slukøret tilbake.
Nei, det var bedre før da vi kunne henge litt rundt. Sykle bortpå ferista eller ned på krysset for å se om det var noen som var ute i samme ærend. Vi kunne sitte på rampa og dingle med beina mens vi spiste rabarbra med sukker på i timesvis. Folk stakk innom for å skravle og for å bli oppdatert på det som skjedde i bygda.
Vi er alle enige i at vi må møtes oftere, gjøre noe sammen og finne tid. I år skal bli året da vi skal leve livet. Slik det ligger an nå, blir første mulighet andre helga i mars..
Ingenmannsland, eller kjølen, strekker seg fra Snøplogen og fram til ferista ved Stugulykja . Den litt over 3 km lange strekningen føles som en evighet for de som kommer utenfra. Det eneste tegn på sivilisasjon er høyspentledningene og noen telefonstolper som prøver å holde seg oppreist etter møte med lokale sjåfører.
Et annet tegn på sivilisasjon er brune papirposer, røde pappbeger og en ølboks i ny og ned som ligger henslengt i grøftekanten sommer som vinter. Fruene vurderer å sette Greta Thunberg på saken, denne forsøplingen i nærmiljøet begynner å gå for langt.
Tenk på sauen på Oddland og kua på Engstad, som skal ut på beite. Vi har alle sett bilder av fisk fulle av plast. Fruene er bekymret for hvordan det blir med fårikålkjøttet hvis sauen spiser opp pommesfrites og papp fra McDonalds. For ikke å snakke om biffen, etter at kua har satt til livs en halv boks med øl. Vil resultatet bli stuttreist mat med smak av fjortisfyll og dagen derpå?
Dagens pekefinger går til deg som er glad i junk mens du kjører over kjølen, ta med deg søpla hjem! Hvis du skrur ned lyden, kan det hende du får med deg et par miljøstasjoner du kan svinge innom. Legg på en brei en så slipper du til og med å gå ut av bilen!
Før i tida, var det butikk i Saksumdal. Hvis du hadde manko på melk og poteter, kunne du svinge deg en tur nedom Svilosen. Der var det flust av varer, og vi som var barn på 80-tallet husker spesielt godt døla-is disken og den lille hylla bakerst i kroken med leker. Tidene har forandret seg, og kanskje til det bedre. Nå kan Saksumdøler handle melk og brød på nett og få varene levert rett hemmat.
Fruene har kastet seg på trenden. Ukas handling blir gjort i godstolen mens lett underholdning på fjernsynet surrer i bakgrunnen. Handleturen går rolig for seg, uten ungemas og surmuling fra den mannlige delen av husholdningen. Til og med tomgodset tar de med seg, til fruenes begeistring.
Den som ikke er så begeistret er sjåføren av varebilen. Han må skli seg ned kronglete gårdsveier og spinne seg rundt på trange gårdsplasser. Til tross for at han blir møtt av sprudlende fruer, klarer han å lire av seg kommentaren: ” Går det virkelig an å bo oppi her?” Det blir nok ikke siste turen, og som alle vet, veien virker kortere når man har kjørt den noen turer..
Det nærmer seg Kjøldilten, Saksumdals svar på Marcialonga. Kongen over alle turrenn arrangeres i bygda siste helga i januar. Løypa svinger seg gjennom skog og over myrer, opp de bratteste bakkene før løypa finner veien tilbake over Engstadjordet og ned til bygdahuset. Anorakk og nikkers er byttet ut med kondomdress og raske briller. Flagget er heist til topps og over høytaleranlegget høres slagere fra svunnen tid, en kassett arvet fra speakerbua i Holmenkollen en gang på 80-tallet.
Arrangementet er som alltid en dugnad av frivillige og mindre frivillige, som tilsammen gjør dette til en festdag.
Alle bygdas viktige arrangement har sine egne kjøreplaner sirlig skrevet ned i en kladdebok, men likevel må man kunne lese mellom linjene. Derfor er det bra å ha med gamle travere i komiteen som husker hvor mange kaffeposer som faktisk går med, og hvor mange pølser som ble solgt i fjor og for fem år tilbake.
Forslag om å redigere kladdeboka og gjøre den digital, regnes som regelbrudd. Det samme gjelder vareutvalget i kiosken. Kringle, pølse og kaffe er det folk vil ha. Vi holder oss til boka, det er best at vi gjør det slik som det alltid ha blitt gjort. Det er tradisjon. Den kunnskapen kan man ikke lese seg til, den må læres gjennom erfaring og overføres til neste generasjon.
Vi som har hatt unger på Saksheim skole vet godt hva bokstavene FAU står for. Flere av oss har hatt perioder som både leder, formann og sekretær. Disse vervene sikret oss også automatisk plass i 17.mai -komité, og god arrangementerfaring både sommer og vinter. Flere av oss har fått master i kaffekoking og fagbrev på dampoppvaskemaskin etter disse årene. I tillegg har rektors telefonnummer vært lagret som favoritt på samtlige mobiler i bygda.
I 2016 ble Saksheim skole nedlagt og vi som hadde sittet i styre og stell bestemte oss for at på ny skole, der skulle vi ligge lavt. Vi skulle ikke koke en kaffekopp, ikke vaske opp ei skål. Fire av oss mødrene hadde unger i samme klasse, og på første foreldremøte smøg vi oss inn, i håp om å gå i ett med inventaret. Møtet startet og vi vekslet blikk, tvinnet tommeltotter og kloret oss fast til stolen. Det holdt i et kvarter. Enden på visa ble at Saksumdølene fikk en representant inn i FAU, og tok ansvar for sommeravslutningen på trinnet alene.
Saksumdølene har infiltrert på ny skole, både i FAU, som klassekontakter og havnet i trafikksikkerhetsutvalg. Rektors nummer er fortsatt flittig i bruk. Det gir en trygghet og se kjensfolk i sving under arrangementer. Saksumsdølene blir ivaretatt. Når vi hører kjente stemmer over høytalere under loddtrekningen 17.mai, vet vi at det går riktig for seg. Det er stor sjans for at våre unger får litt ekstra saft i koppen også….
2608 er postnummeret, hvis du lurer på hvor vi holder til. Hvis du legger inn Saksumdalsveien på Google maps så finner du garanter fram, i hvertfall der det er mobildekning. Grunnen til tittelen er at postnummeret er et synlig bevis på at vi tilhører allmenheten i Lillehammer kommune.
Her om dagen måtte vi slå i bordet med postnummeret til en av byens nyoppstartede nettavis. Jovialt skrev de at de ønsket tips til freshe nyheter, og en av fruene var kjapt på. Svaret vi fikk var avskjed på grått papir. Vi var ikke i dekningsområdet. De skulle ha fokus på sentrum, altså gågata. Ja, der skjer det mye spennende midt i uka..
Flaks for oss er at vi har Sax, bygdas svar på Se og Hør. Rett som det er, kommer det kulørte bilder av overfylte søppelkasser, resultater fra skirenn, eller den heldige vinneren av fruktkorga. Til og med et kongelig bryllup blir grundig dekket. Avisa er tettpakket av stoff fra lag og foreninger. Alt du trenger å vite finner du i Sax, og i hvert nummer kan du lese om gamledager. Nye saksumdøler får kunnskap om kraftkarer og kvinner som brøytet vegen før oss. Dette er identitetsbygging på sitt beste.
Det finnes ikke et arrangement som går redaktøren hus forbi. Ingen sak er for liten. Tenker sentrumsavisa bør løfte blikket over åsen og få litt opplæring. Sax har også nettutgave, men ingenting slår det å sette seg i godstolen og bla seg gjennom ei avis som treffer leserne i hjertet hver gang. Nei, sånt no’ hakke dem i by’n!
