For nøyaktig et år siden ble det første blogginnlegget publisert. Konseptet var klart, vi skulle skrive om bygdelivets gleder. Sette ord på hvordan det er å bo i Saksumdal, og gi utenforstående innblikk i tradisjoner og levesett. I starten var vi litt bluge, og livredde for at folk skulle synes vi var for frampå til å være Saksumsdøl. Vi smurte tjukt på, tok pulsen på basarkultur, bygdahus og klubbrenn- ja til og med 2.dagsfesten har fått gjennomgå.
Interessen for bloggen vokste utover bygdas grenser, og da vi kastet oss inn i debatten om kroppspress og silikon tok det skikkelig av. Telefonen begynte å ringe og plutselig var saksumdalsfruer både i lokalavisa og i radioen. Over natta ble vi kollegaer med de store bloggerne som vi ser på tv, og den dag i dag er vi blant de 100 mest leste bloggene i Norge.
Det artigste var å bli intervjuet av KK, med proff fotosession en kald dag i mai. Hjerte slo ekstra hardt da vi fant oss i bladhylla på butikken. Nei, det er ikke til å tru.
Mange har lurt på om vi har blitt rike, men vi har valgt å stå imot presset om spons. Det har ikke manglet på tilbud, men vi har nøyet oss med godord og skryt fra ei solid gruppe trofaste følgere.
Hele tida har det vært viktig å være et motstykke til alle som vil skrive for å hevde seg eller promotere for å tjene penger.
Bygdeinfluencere er mer opptatt av tynne lefser enn silikon og acryl. Vi har tulla med nyheter og skjønnhetsidealer, vi har vært ute med pekefingeren og satt skapet på plass. Innimellom har vi blitt brukt som referanse i nyhetsinnlegg både på tv og radio, spesielt når det er glatt i Reistadbakkene eller ved lynnedslag.

I en tid hvor bloggere gir seg for å bruke mer tid på Instagram eller få barn, eller begge deler, har vi holdt koken på alle platformer. Instagram går så det suser uten at vi trenger å kjøpe oss følgere, noe som flere kjendiser gjør. Flere enslige karer i fengsel eller damer som vil selge oss forskjellige tjenester, det er det en del av. Men du vet, det skal mer til for en skeptisk saksumsdøl- vi er ikke så lettlurte. Etter årevis aprilspøk om bjønn på jordet, har vi lært å være på vakt.

Vi har ingen umiddelbare planer om å gi oss enda. Tv-serie er noe vi fortsatt prater om, men noen av fruene har innsett at det blir for kleint og flaut. Det var nå litt i overkant med bilde i KK også, sjøl om vi så bra ut tross minimalt med filter og styling. Alle bloggere gir ut bok på et tidspunkt, hvem vet – kanskje skriver vi våre memoarer etterhvert.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sleivkjeft og bobler, det var det det startet som. Dette viser at hvis timingen er riktig, kan sjøl damer fra bygda slå seg opp som influencere. Uten løsvipper og reklame, men med noe enda frakkere- nemlig stakk og skaut!

Takk !

Høstmørket siger innpå. Det er tida for å være inne på eftan. I huggu surrer det med alt som skulle vori gjort unna før snøen kom deisanes her om dagen. Kjøkkenglasa skulle vori pussa, og den siste Hortensian som står att fra i sommer skulle vori redda. Det for væra til en anna gong for nå skal frua kose seg med blad. For i mellom reklamer og brev, låg det et av høstens nye pornoblad.

Det er bare å rigge seg til, skru opp belysningen på fult slik at en får sjå ordentlig det som er på bildene. Så vel forsikret om at huslyden er ute og måka snø, kan frua ta bladet på fanget. Framsida er glatt og innbydende. Det er jaggu meg julenummeret! Ja, for det går nå fort dit for oss som har litt å fara med før kirkeklokka ringer jula inn.

Det går varmt nedover ryggen når frua begynner å bla. Alt det flotte utstyret. Blanke staker for talglys og  små runde kuler med telys. Til og med lange bjøller til å henge på treet er det bilde av. Lysten på å bla videre er ikke til å motstå.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Om det er varmen fra vedovnen eller om det er synet av all redskapen som gjør frua varm i kjåkån er ikke godt å vite. Flaue raude roser strekker seg helt opp til hårfestet. Enn om en kunne ha fått ei slik til jul? Ei skikkelig sleiv med langt skaft til å røre i kålkjelen med. For å røre i kålkjelen på andre dagen, kan være ei skikkelig styrkeøkt. Da er det godt å ha et stødig grep så ikke det glepp.

Frua tar seg god tid, studerer nøye priser og spesifikasjoner. Sandkakeformer i forskjellige størrelser er ikke å få tak i, bare de runde med tagger. Tagger som ofte knekker, så resultatet blir tannlause kaker. Bæssmor hadde noen ovale med pent mønster i bånn, men det har de  ikke i denna katalogen.

Fra redskaper og skaft, blar frua seg videre til kniver og bestikk. Det er ikke noe å dvele ved for fruemannen sliper knivene like ofte som bladet på kappsaga. De er så skarpe at til og med skrukkete tomater må sleppe skinnet.

Vinglass og krystallboller det har vi ikke så mye bruk for. På bygda drekk vi rett av flaska eller så smaka boblevinen like godt i mjølkeglass. Vi er heller ikke så fine på det at vi treng krystallboller til potetgullet. Den gamle kvite plastikkbollen gjør samma nytta.

Et kvarters nytelse er over. Var det så fort gjort? Frua stirrer uti lufta, og tenker at det var omtrent like spennende som i fjor. Det begynte bra, men piffen gikk ut før bladet var ferdig. For det hjelper ikke med rosa slikkepotter og turkise bakeboller hvis du ikke får til søt røre og løvtynne skrull.

Nei, takke seg til det man har. Nytt utstyr er noe herk for det må smøres og herdes for at resultatet skal bli bra, men for all del- det er lov å sjå over utvalget!

Vi har ventet på det. Det har vært et stadig gjentagende samtaleemne. Hvor lenge går det før det er kroken på døra for barnehagen? Vet du om det er noe småfolk på vei? I de siste åra har det vært lite tilvekst.

Det er ikke så lett å stå imot lenger. Ingen unger i sikte, derfor sitt dem nå med kalkulatoren sin nedi gågata og trykker. Slår inn tall og skriver på datamaskina. Legger i hop og trekker ifra slik det passer. Vi har sett det før. Summer og røde tall, og ei manglende utregning.

Så nå har dem funni på at dem skal sammenligne barnehagen i bygda med en barnehage nedi sentrum. Det blir som å sammenligne Saksumdalsfruer med Spice girls! Regnestøkket viser at barnehagen nedi byen er mye billigere enn den oppi her. Ja, det var bombe! Det hadde vært et under hvis svaret ble noe annet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi som har både framhaldskola og har sitti i basarkomite’n, skjønner at dessa i kalkulatorsjåføra lager seg den dokumentasjonen som de som styrer og bestemmer  vil ha. Såmmå å vi si og gjør, døm vri på tall og siffer. Det er det som betyr noe. Bygdeunger er enheter. Enheter som kan fløttes og byttes på, og sammenlignet med byunger er dyrere i drift.

Assimileringspolitikken mot bygdene på vestsida er ei gammal vise. Lær unga å kjøre buss, snakke pent og late som de egentlig bor i et lite rekkehus på andre sida ta Mjøsa så tidlig som mulig. La dem få kjenne asfalt under støvla og leke på lekeplassen. La de første ordene de lærer å si være “litteraturfestival” og “birkebeiner”.

For unger som  krabber rundt i skogen, høgg ved og går på ski bak Bygdahuset- det er for dyrt. Freske unger som utforsker naturen og blir trygge på seg sjøl og andre i sitt eget nærmiljø. Røtter og tilhørighet er viktig, like viktig som å spare penger. Gleden av å kunne gå hjem eller kjøre spark om vinteren, det skal ikke unga i Saksumdal få oppleve. Tidlig skal de få lære at de bor så langt unna at det er ikke sikkert bussen orker å kjøre hele veien. Det handler om å få høre til, være en del av et nærmiljø. Ingen småbarnsfamilier orker å bosette seg på bygda, for så å kjøre unger til byen.

Klart vi kan takke oss sjøl! Tiltross for hemekontor og kvalitetstid har det ikke blitt avlsrekord.  Vi er nede i ei dump på fødselsraten, omtrent som på slutten av 60-tallet. Ei stor mobilisering gjorde at folk bygde hus og fylte opp med unger. Så mange unger at skolen ble tatt tilbake, men tida har blitt en annen. Det er ikke mer å dvele ved.

Vi skjønner jo at regnestykket ikke alltid går opp, og at det er lett å tenke at det ikke får så store konsekvenser å legge ned tilbudet i Saksumdal. Det blir som å tråkke på folk som alt ligg nede, det er rødt kort. Men vi skal ikke klage, vi har tross alt fått busskur med benk. Og nye blanke lyktestolper som lyser opp parkeringsplassen til barnehagen. Det er kraftsamling det tenker jeg..

Nå går det for vidt! Etter flere dager i karantene, begynner det å tære på både tålmodighet og matvarer. Tidligere i år var vi stolte over å kunne skryte av å få levert kolonialvarer på døra i fra byen. På sene kvelder etter både barn og mann var lagt, kunne frua kose seg med digital handletur uten surv og mas. I travle tider har det vært redningen å få fylt opp spisskammerset uten å ta turen over kjølen.

Under saulæmming og slåttonn, for ikke å glømme sausanking og jakt. Det har gjort at flaskepant og matpakker har vært på et anstendig nivå, og at han far har fått fri tilgang på mariekjeks til kaffen. Vi har benyttet oss av tilbudet og kjent oss likeverdige med de som kan skræva seg over veigen ått butikken for ei kaku og litt servelat. Nå er det de kundene som blir prioritert, ikke vi som bruker tid på å produsere mat. Det heng ikke på greip!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Nå er det slutt! Aktører i markedet har sluttet å kjøre varer til Saksumdal. Ingen begrunnelse, bare avskjed på grått papir. Som en dårlig Tinderdate blir vi ditcha på det groveste. Nok en gang blir vi på bygda nedprioritert- penga våre er ikke verdt bryet. Vi som leverer råvarer som mjølk og kjøtt- får ikke lenger varer tilbake. For som alltid, er det lenger å kjøre oppover enn nedover. Dette idiotiske påfunnet finner vi oss ikke i. Er det noe vi bygdefolk er gode på så er det å skrive sinte brev og være strenge i telefonen, og vi er ganske så tarrine på å drive på til vi får det som vi vil.

Useriøse leverandører klarer vi oss uten, vi har vår egen kooperativ. Ordningen om at den som skal over til byen handler for flere, lever i beste velgående. For ikke å snakke om et mye brukt velassosiert spisskammers rett før ferista, som har reddet bollebakst, og bursdagsselskap og som iblant også låner ut både klær og peeng- med gratis utkjøring når som helst på døgnet! Den er det ikke lett å konkurrere med.

Vi er ikke sjokkerte, dette  føyer seg inn i rekken av alle gangene vi blir valgt bort fordi vegen er bratt i oppoverbakkene. For ei mil er mye kortere på østsida av mjøsa, spesielt der det er flatt og flere hus. Faktumet er at hvis det ikke hadde vært for oss matprodusenter på vestsida, så ville det ikke vært mjølk å få kjøpt på butikken nedi byen. Tenk en fredag uten ost  og kjøttdeig til tacoen. Så kjett det hadde det vært å sitte der med en varebil uten varer å kjøre ut…

Det er forventet at vi ute på bygda bidrar til fellesskapet uten å få noe særlig igjen. Vi trenger ikke busstilbud, nærskoler eller mat. TVsignal og mobildekning kan variere, og internettet det har vi på bygda ikke bruk for. Ihvertfall er det den oppfatningen vi sitter igjen med når vi for ørtene gang ringer kundeservice når alt er svart.

Men, du så flott det er å bo så landlig til, få klappe sau og ri på hest! Når byfolka får slå seg løs med kål og hembakst, da er det stas. At vi klarer oss her oppe er beundringsverdig!

Ja, for når det knip på med varer fra butikken nedi byen  et vi pizza. Pizza som er laget av mjøl importert fra ei lita mølle nedi Italia som leverer varer på døra øverst i Saksumdal. Lettvint, ikke sant?

Fredag er den beste dagen i uka, det er kongen av alle ukedager. Ukas gjøremål er unnagjort- trening, handling og husvask, ja nå er det bare å kose seg! Spesielt denne fredagen, for nå er det høstferie.
Vi har rigga til bålpanna, gjort klart for stuttreist feriekos. Selv om ferieværet ikke ser ut som å bli det helt store, er det fult mulig å nyte utelivet med bålkos og kakao- vi har da klær som tåler både regn og kald trekk. Akkurat denne høsten er det ekstra viktig å nyte stuttreiste turer og holde seg i nærheten av kjennsfolk.
Apropo klær- vi fruene er opptatt av å pynte oss. Både i freske farger, lette allværsjakker og hemstrikk slik til hverdags. Når helga kjem, bytter vi antrekk.

Vi har innført fredagsskaut. Fredagsskautet brukes for å markere at det er helg. Det er fritt for fjøslukt, og av glatt og skinnende stoff. Skautet i seg sjøl er et symbol på arbeid og tradisjon, vi prøver ikke å jåle oss til. Det er en måte å vise at vi er stolte av våre røtter som hardtarbeidende småbrukere, som på finurlig vis klarte å overleve på begrensede ressurser. Skautet minner oss om evnen til å klare seg sjøl og finne løsninger når gode råd er dyre.

Så når arbeidsuka går mot slutten, strammer vi skautet og retter ryggen. For dere må ikke tru det er for at vi skal legge oss på sofaen, nei for helga den brukes til hjemmlige puslerier inne og ute. Hver årstid har sine aktiviteter, ja vi har skrevet om det før. Det er noe eget å stå opp om morgenen til en diger brøddeig, fyre opp i ovnen og kose seg med bakst. Eller svippe på seg støvla og sjå etter om buskapen har det bra, klappe litt på gampen og slå av en prat med Bolla.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dag blir det både stakk og skaut! Alle fruer med respekt for seg selv, har en pen stakk i skapet. Den svarte er mest anvendlig og går aldri av moten. Har du i tillegg ei pen bluse, kan du matche hvem det skulle være i hvilke som helst sammengheng.

Stakken i dag er svart, med blomstrer og rysjer. Den er passe lang og laget av et lett bomullsstoff. For å slippe å fryse, er det best å ta ei trøye under og underskjørt selvfølgelig. Flate sko er mest praktisk, så høge hæler sparer vi til basar og jul. Er vi riktig så vågale, så finner vi fram lebestiften og gir truten en fresk rødfarge.

Så nå går vi helga i møte med stakk og skaut, vel vitende om at neste ukas ferieaktiviteter er noe vi gjør for kosens skyld, ikke av nødvendighet. Livet på landet er mer behagelig nå som vi slepp å træle for å overleve. Nå træler vi fordi vi synes det er artig å gjøre ting på gamlemåten og føre tradisjoner videre. Sjøl om baksten smaker best heme, blir det nok en tur på kafé nedi byen med skaut selvfølgelig..

God helg!