Ganske så fantastisk i grunn at med hjelp av norskproduserte roboter, skal dem karve i grusen for å sjå om det er tegn til liv på Mars. Mars er lenger unna enn Saksumdal, i hvertfal hvis du måler ifra Sigrid Undsets plass. Likevel er det penger å hente for å græva i gjørma etter livstegn fra grønne marsboere i en inntørka innsjø. Alle veit at har du liggi på botten tå Rukkinnet, så er det stor sjans for at du kan bli forvekslet med en marsboer. Det er en del grønske på botten.
Det kunne vært spennende for kommunen å prøvd det samma oppi her. De kunne putta noen penger inni et prosjekt og forska litt på disse organismene som lever ubemerket på vestsida, godt omringa tå snø.
Ja, for nå holder vi oss inne. Mildværet har vekket angsten i oss- angsten for taksnøen. For det er bare et tidsspørsmål før den kjem, ja du kan banne på at neste gong du står i døra inn til vedskålen så kjem det. Flere tonn med tung snø som legg seg foran døra, så en blir værfast inni skålen. Ingen kjem til å merke det. Siden postmannen ikke kommer hver dag, kan der jo gå et par-tre dager før noen merker at en er borte.
Utenforstående kan lure på hva vi driver med oppi her, faktisk kan vi innfødte sjøl begynne å lure på det samme. For som sagt, det er ikke et menneskje å sjå. Det er stor sjans for at Saksumdøler sitt på Facebook og lure på åssen føre er over kjølen, og om bakkan er strødd. Det er stort sett innfløtteran som skriv. Vi som har kjørt denna veigen før det vart gruppe på Facebook, himler med auga. Det er vel kun en gong de siste 100 årene vi ikke har kommi helskinna ned bakkan. Den seansen er nøye omtalt både i lokalavisa og i Sax. Den hendelsen har spikra seg fast til hukommelsen. Det var ekstremt.
Forskjellen på Mars og Saksumdal er at det finnes mye dokumentasjon på liv her i dalen. Det har vært et yrende liv i bygda, med unger og vaksne som har etterlatt seg spor. Det finnes bøker og tidsskrifter som rommer historie fra svunnen tid. Det er bare det at livet begynner å ebbe ut. Om hundre år er det sannsynlig at forskere leter etter livstegn. Kanskje finner de igjen rester fra noen lenestoler som ble kjørt på røysa, eller en komfyr som endte sin siste reis bak låven? Om lysløypa vil blinke er det ingen som vet. Vi må satse på at de finner noen hardføre skapninger på Mars så vi kan få noen avkom. Det er nok lettere enn å få bosatt noen småbarnsfamilier, sjøl om vi har ledig kapasitet i barnehagen…
En sjeldent treffsikker og humoristisk beskrivelse av hvordan det er å leve på Mars 👍🏻😊
Fantastisk moro å læsa og med en slik snert av ironi og sannheter.
Mye å tenke over.
Takk 🤗😊 – je æ så stolt tå å væra Saksumsdøl.