17.mai 2020

I år står veltsalen naken,

uten bungnende bord.

Alle stoler er tomme, ingen rungende ord.

Hvis Nordahl Grieg hadde levd i dag og vært Saksumdøl, ville han kanskje skrevet et dikt som dette. 17.mai 2020 blir en dag som skriver seg inn i historien, som vi kommer til å huske.

For første gang i nyere historie blir 17.mai i år ikke feiret på tradisjonelt vis. Det blir ingen stresset morgenstund med søljer og trange liv. En befrielse, var første tanke, men nå begynner virkeligheten å sige inn. Det blir en nasjonaldag vi aldri har opplevd før. Enda godt vi har noen minner å ta fram i denne rare tida.

17.mai i Saksumdal starter tidlig. Flagget heises før finstasen er på, og på skotøyet kan man finne ut om det er tidlig vår eller ikke. Støvler er å anbefale uansett, slik at du ikke må bytte strømper etter å ha vasset i snøen for å nå fram til flaggstanga. Det er bare unntaksvis at flagget har blitt heist i slippers.

Musikkforeninga er på sin vekkerunde og stopper i enhver oppkjørsel. Gammel Jegermarsj og Gud signe vårt dyre fedreland kan få fram tåren i øyekroken, mens en står der i undertrøya og veiver med flagget. Musikkforeninga får alle saksumdøler til å føle seg som kongefamilien på balkongen der på morgenkvisten, ihvertfall hvis du har stått opp. Har du vært ute på galeien kvelden før, kan stortromma og trompetlyden gi en skikkelig skallebank..

Bygda viser seg fra forhåpentligvis fra sitt beste med sol, flagg og hvitveis. Snøvær og regn forekommer også.  Ofte blir pensko byttet ut med støvler og det er lurt å ta med regnjakke i tilfelle..

Så bærer det i vei til Bygdahuset med matfat, loffskiver med egg eller nybakt kringle. Bygdahuset er pyntet med bjørkeløv og flagg både inne og ute. Musikken spiller opp til flaggheising og nasjonalsang før turen går til kirka. Ivrige unger krangler om hvem som skal bære faner og flagg. I kirka er høytidsstemningen er til å ta og føle på, når alle reiser seg og synger en av Norges nasjonalsanger. Akustikken i kirka er perfekt for 17.mai -blåser også, helst mens presten preker..

Folketoget legger i vei med musikken i front, så følger de på store og små. I Saksheim skoles glansdager kunne toget bli vel så langt, i dag er det barnehagen som holder koken og sørger for stemning. Mange finner fortsatt turen til Bygdahuset for feiring og fest, selv om skolen nå er nedlagt.

Så venter dagens høydepunkt for de voksne; 17.mai talen . Det er alltid spennende hvem som vil dele sine hilsninger og minne oss på hvorfor denne dagen er så viktig. Noen går mer i detalj, og bruker lang tid i sine fortellinger om Eidsvoll, krigen og flagget. Magen rumler og tankene er nok heller på sjokoladekake, rundtykker med egg enn på fransk revolusjon og Grunnlovens grunnverdier. For nå begynner det å bli lenge siden frokost.

Etter talen skal alle  inn døra på Bygdahuset samtidig, for å sikre seg strategiske plasser i forhold til kaffeservering og kakebord. Endelig kan kosen begynne og du kan forsyne deg så mange ganger du vil. Det er en fordel å ha balansen i orden når du må snirkle deg mellom stoler og folk, med kaffen i den ene hånda og en tallerken med bløtkake og snitter i den andre. Trikset er å forsyne seg rikelige av alle slag på første runde for da blir det ikke så mye flyging att og fram.

Lyden av blikkbokser som ramler og bomslag på spiker, unger med capser fra Felleskjøpet og natursti- det er dette som er 17.mai. Gammel og ung på samme lag som tipper på erter i glass og svarer på spørmål om kumager og markblomster. Også blir det is, saftis eller vanilje..

Dagen avsluttes med trekning og premieutdeling. Twist, og kaffeposer og – hvis du er styggheldig, kan du stolt gå hjem med fruktkorga under armen. Hvis du ikke er med i komitéen da, for da er dagen ikke over før alle kaffekopper er vasket opp igjen.

Ha en fin 17.mai!

 

 

 

 

 

Når graset er grønnere på andre sida..

Det er lett å bli overbevist om at det er mye bedre å bo i lavlandet. Asfalterte gangveier og butikk lett tilgjengelig. Klart det er flott å se Mjøsa blinke i soloppgangen, vi skjønner det. Allikevel er vi skeptiske. Hva slags påfunn er dette?
Det er sikkert mange gode grunner, det er bare det at vi er i sjokk! Vi kan ikke forstå at det finnes noen bedre plass å bo enn i Saksumdal.

Ja, det kan være fint å slippe og måke snø store deler av året. Hvis du heller ikke er så opptatt av skigåing og friluftsliv, er det jo greit å slippe å bo slik til. Vi skjønner at det er mer fristende å flytte et sted hvor sesongen for høghæla sko er litt lengre enn her. Det blir også lettere å hente pakker på posten når du slipper å kjøre. For oss som handler mye på nett, så har vi  full forståelse for det.

Det er sikkert mange hyggelige folk der også, som sikkert er morsommere å være med en oss. Vi undres på om alt bare var et spill, når vi nå sitter her som om vi har blitt valgt bort til fordel for noe bedre. Er det vi som ikke har skjønt det? Vi kommer ikke til å lage noe drama, det er ingen Anna Anka blant oss. Litt surmuling, derimot må du tåle..

Graset er grønt i Saksumdal,  men vi skjønner at det kan se finere ut på andre sida. Bare du ikke blir lurt? For det ligger i menneskets natur å innbille seg at forholdene er bedre andre steder enn der en selv befinner seg. Derfor slipper vi deg ikke- vi står her som et sikkerhetsnett og tar imot når hverdagen slår tilbake og glansen av nye omgivelser har bleknet.

Selv om en frue flytter, blir sorg snudd til glede ganske fort- det gir oss en anledning til å ha en heidundrende utflyttingsfest. Det gir oss muligheten til å utvide horisonten og se hvordan det ser ut på andre siden av kjølen også. Kanskje får det ikke så stor praktisk betydning likevel.

Vi er trygge på at årene i Saksumdal har gitt deg ballast til til å takle nye utfordringer. Du har fått innføring i både basar og juletrefest, til og med kongelig bryllup har du vært med på. Låvefester og 2.dags fest- du er godt skolert til å takle det som måtte komme.

Nye eiere av Bergersenhuset må på audition, for litt innflytelse vil vi ha på hvem som skal bli våre nye naboer. Som vi har nevnt før, vil vi ha noe som kan gi litt tilbake til bygda-være aktive og villige. Så hvis du vet om noen aktuelle, ta kontakt! Bare husk å opplyse om at medlemsskap i Helselaget følger huset.

 

 

 

Ungdommen nå til dags!

Surrehuggu og vimsekopp, tåkefyrste eller slamp. Kjært barn har mange navn, men mest av alt fjortis. Hvor ble de av disse pliktoppfyllende søte små? Det gikk så fort og en dag var de byttet ut med en ugjenkjennelig skapning.

Helst vil de sitte på et mørkt rom foran en skjerm og spille. Prate med andre likesinnede fjortiser, glise høgt og slå i bordet så bildene rister. Som “Den lille larven aldri mett”, eter de seg gjennom kjeks og potetgull, drikker seg gjennom bokser av klissete sukkerdrikke mens de snakker et språk som kun fjortiser forstår. Det er Norges framtid, den oppvoksende slekt som skal styre landet og stelle oss når vi blir gamle..Akkurat nå er det ingen betryggende tanke.
Skal si det var andre tider før, spesielt i de harde 90-åra. Hvor vi måtte gå til telefonkiosken for å ringe,( nærmeste var Vingrom eller Vingnes….) helst tulleringe til gamle kjerringer som brukte flere ring for å ta telefonen før vi la på. Vi syklet flere kilometer for å kjøpe oss godteri, og pengene vi brukte måtte vi jobbe for. Nei, det var ikke mye vi fikk gratis annet enn frisk luft og mosjon.

Skjermtid var et fremmed begrep. Fjernsynsapparatet var det de voksne som bestemte over og Dagsrevyen hadde første prioritet. Hvis du så for mye tv, kunne du bli firkanta i auga, og det tok vi ikke sjansen på.

Vi satt med lekser i flere timer om ettermiddagen, det er ihvertfall det vi velger å huske. Glemt er alle timene vi satt krøllet på golvet med telefonrøret trøkka inntil øret. Alle timene foran kasettspilleren, hvor vi istedet for å lese på prøve, skrev ned sangtekster og klipte i ukeblad. På bussen skrev vi jukselapper til prøva, det var suksess hver gang. Mer effektiv studieteknikk skal du lete lenge etter..

For ikke å snakke om alle timene foran speilet, med hårbørsten som mikrofon. De timene  foran speilet kan vi i dag si har vært bortkasta. Karrieren som popstjerne strakk seg over en skoleavslutning og et par høstfester i 4H, det ble med det.

Drømmen om å bli kjendis i dag handler om Youtube. Alle fjortiser lever i trua på at alt som kan streames, er en vei inn i gullgruva. Vi voksne skjønner ikke helt greia med å se på andre folk spiller dataspill, men å se på saktetv som Svalbard minutt for minutt eller juleribba grad for grad- det gjør vi uten å blunke. Det er fin avslapping og god underholdning. Nei, vil man bli rik er det realt arbeid som gjelder.

Det er mye ungdommen i dag ikke skjønner, blant annet det med bilnummer og telefonnummer.  Tenk for en hukommelse vi utviklet, og utifra disse tallene kunne vi finne ut alt. Hvor folk bodde, hele familehistorien og om det personen var noe å satse på. Vi stalket på skikkelig vis. Gikk forbi hus, oppsøkte nærbutikken og fulgte etter i bil. I dag er det stalking på sosiale medier som gjelder. Det sveipes og likes, men du var mer til kar før når du måtte takle et nei ansikt til ansikt. Likegyldighet og manglende respekt er tidens refreng.

Hvordan vil neste generasjon bli? Vi klør oss i huggu! Ungdommen nå til dags har noe å lære, for alt var bedre før- ihvertfall slik vi husker det.

Pottesur

 

Med underlæpan nedpå skoa og sure kommentarer til det meste, er det best å sitte for seg sjøl og surve. Forrige ukes lyse sinn er byttet ut med tunge tanker og en endeløs kamp mot å synke ned i et hull av håpløshet. For stemorsblomstene skulle pyntet krukker og potter på trappa. Slik som i ukebladene, for å få fram den landlige stemningen.
Hagesentre tar ikke høyde for at vi som bor i Saksumdal ikke får plantet før etter siste frostnatta i midten av juni.
Hvert år starter blomstersalget rundt påsketider, og som kjent er det lite som vitner om grønne plener og milde netter i Saksumdal på den tida på året. Det er bare å smøre seg med tålmodighet og håpe at det er igjen et lite brett med utsprungne Margeritter til 17.mai.
Det er bare så stusselig at når vi endelig kan dra fram verandakassa, så er det kun høstlyng og Krystantimum å få kjøpt. For nå har blomster blitt sesongvare, og noen har bestemt at Stemorsblomster og fioler kun kan selges i mars og april. Hvis du er heldig, kan du finne noen overliggere som er ferdig blomstret. Vi som har gått i 4H vet at hvis du klipper de ned og steller de pent, vil de blomstre hele sommeren. Så dette er bare et tullete salgstriks.
Det er diskriminerende at vi som bor i høyden må ta til takke med det som blir igjen når byfolket har fråtset i flere måneder i Georginer, Petunia og Klatreroser.Tiltross for at vi har tilgang på markblomster, bør vi også få mulighet til å nyte Hortensia og Tårer når vi sitter på verandaen i lyse sommerkvelder.
Tilbake i gamledager visste de råd. Det var ikke flust av hageblomster, men noen krokuser, liljer og stauder tittet fram uten særlig stell. Og hvis det lå an til ei frostnatt, fant bæssmor ei rød plastikkbøtte og satte over så ikke planta skulle fryse..
Jeg har tenkt å gjøre det samme, for nå vil jeg ha våren i potter og krukker. Enhver stemorsblomst skal ikke føle seg for trygg.

2.mai er forøvrig World Naked Gardening Day, altså gå nakjin mens du steller i hagen- dagen.. Etter siste snøfallet utgår markeringen av dagen. Det blir for kaldt  å stå krokbøyd over graslauken i dag i blanke messingen.

Som alt annet, er datoen ikke tilpasset våren i Saksumdal.  Vi har vår egen klimasone med 8 måneder vinter, 2 uker med sommer og resten av året med dårlig sledaføre. Det må folk snart begynne å ta hensyn til!

På tide å stusse hekken..

Vårsola skinner, og folk er raske med å finne fram solsenga. Snøen ligger fortsatt i Baklia, men det ser ikke ut til å skremme Saksumdøler fra å kaste stillongsen. Noen er så dristige at de finner fram solliv og shorts. Innerst inni kroken på verandaen,  bikker gradestokken godt over 20 grader og dermed kan vinterhuden få litt etterlengtet sol. Risikoen er høy, som kjent skal man ikke spøke med trekken.

Vårsola og varmen kom brått på forrige uke, noe som den alltid gjør. Uforberedt sto vi der med hårete og bleike legger. Det er det samme hvert år. Blåhvite,tørre stikker med svarte hår rundt anklene. Hard hud på hæla og sprukne negler. Det er en lang vei å gå før legger og føtter er klare for nette sandaler og knebukser.

Etter en vinter med ullstillongs og labber er det grønnsåpe og pimpstein som gjelder, og lange remser med wax strips. Nærmere tortur kommer du ikke, det bør være stabilt shortsvær før man utsetter seg for dette. Leggene er nå en ting. Kantslåtten rundt bikinibuksa er et annet kapittel.

Ikke det at vi er nøye på det, men vil liker å se bra ut når vi sprader ned for et bad i Kinnshaugkinnet. Vi liker ikke at rosebusken synes, derfor må den trimmes før sesongen er i gang. Solbading på plenen med musikk og noe kaldt å drikke, er hverdagsluksus. Fordelen med å sole seg på bygda, er at du kan ligge ganskje så usjenert. Du kan sole deg uten å få skiller, og da er det ekstra flott å være hårfri.

Et lite tips er å ha et teppe for hånden hvis nabobonden skal kjøre silo eller inspisere gjerdet. Pass også på å smøre utsatte kroppsdeler med solkrem for hårløse mus blir fort solbrent!

Dagens linjerydding med helikopter skapte noen assosiasjoner. Til tross for skarp redskap, var det ikke lett å holde linja. Noen trær bøyde seg unna, og der skogen var for tett ble det ei alvorlig tugge. Resultatet ble varierende, ribba på ene sida og skakt på andre. Kvister spredd over alt. Føreren av maskina slet med å komme til på kronglete plasser, og ikke var det lett å få øye på alle strattene før etterpå.

Etter klaging på fjorårets rydding, hadde flere i bygda fått nabovarsel. For det bråker fælt og det er riktig så skummelt med en gedigen sag som dingler rundt. Nei, varsel må til når man driver med livsfarlig hogst. Det er viktig å ta forhåndsregler og ha sikkerhet i fokus. For den minste forstyrrelse kan få fatale følger, spesielt i rosebeddet.

 

 

 

 

Smørsjuk

Maten er ikke slik som før. Den smaker ikke lenger like godt. Hvor blir det av fettet i medisterfarsa og flesket på kotelettene? Vi har merket en endring, fettet i råvarene er erstattet med vann. Det gjelder forsåvidt kjøttdeigen også. Snart mer saltvann i en pakke kjøttdeig enn i Atlanterhavet.

Før påske ble det annonsert tilbud på medisterfarse, og da slo vi til! For hva er vel ikke bedre å ha i frysern enn noen lubne kjøttkaker å nyte både til middag og på lefse. Slukøret leste vi plakaten på butikken om at farsen ikke var å få tak i grunnet mangel på råvarer.
Altså, vi mangler svinekjøtt..hva skjer med matproduksjonen i dette landet? Er det så dårlig stelt med norsk landbruk at vi ikke får kjøpt fersk farse?

Han som er mest ivrig på medisteren begynte å søke på nett etter oppskrift og råvarer. Det er da ingen heksekunst å lage farse så lenge man har gris. Etter litt nærmere undersøkelser viser det seg at noen produsenter har byttet ut deler av svinekjøtt og flesk med oksekjøtt. Det forklarer både at kakene setter seg fast i panna, og at de ikke lenger smaker som før.

All god smak sitter i flesket, og det nytter ikke å dynke kotelettene i paprika og piffikrydder hvis det ikke er noe saftig fleskesvor på kanten. Stemningen blir ikke god rundt bordet av å gnage kjøttbiter så tørre som skosåler, og bruke en skog av tannpirkere etterpå..

Nei, vi må finne fram smørkladden, det nytter ikke med alskens oljer og kliss. Ekte smør som freser i panna gjør susen. Problemet er at det ikke lenger er stuerent å bruke smør, det skal være olje. Kaldpresset og dyr fra sydenland, på fine flasker og kanner.

Førrivæln var smør en delikatesse. Alle som hadde opplevd krigen hungret etter smør, og det vedvarte. Det frakkeste en kunne få var meierismør som flira over nybakt kaku. Den smaken kan ikke erstattes. Nykokt smørgraut med sukker og kanel likeså.

Så i ei tid hvor vi er opptatt av helse og kosthold, er det lett å bli smørsjuk. For smaken av smør og fett bringer fram gode minner fra tida da je og’n bæssfar var småjinter. Da vi satt på hver vår side av kjøkkenbordet og skar meierismør med osthøvel, mens vaffeljernet glødet og livet var fritt for stress og bekymringer.

Ingen rapsolje kan gi samme følelse. For smøret er som sola- vi klarer oss ikke uten..

 

 

 

 

 

Bæ, bæ lille lam-je må ha en dram!

Bæ, bæ lille lam- je må ha en dram!
Vårens vakreste eventyr er i gang, og i fjøsene rundt i bygda høres breking. Innimellom rustene sauemål høres lammenes spede pipestemme. Små nøster ser dagens lys, krøllete og fine.
Sauer er allrighte dyr, og en av fruene har fjøset fullt.
Vi følger spent med fra sidelinja, og innimellom får vi se litt av baksida av lambireklamen. Dere har sikkert sett det blendahvite lammet som leverer dasspapir på døra til en stakkar som ikke har mer tørk igjen. Vel, det er ikke alltid like idyllisk.

For det er mye som skal klaffe. Vedden skal gjøre jobben i forkant. Han skal klive på en del søyer og levere varene. Det kan være hardt å feie over en haug med yre kvinnfolk på kommando, det kan vel alle vedder kjenne seg igjen i..
Så bør ikke lammene komme for tidlig, husk våren kjem seint her på vestsida.
Du kan banne på at det fyrer igang før tida, og at det blir en del kopplam. Kopplam er er koslig, men ikke hvis det blir for mange. Alle som har hatt flaskeunger vet at det går med en del morsmelkserstatning. Ikke alltid er det så lett å få amminga igang heller for ei uerfaren søye.

Jobben som fødselshjelper til 120 som føder som perler på en snor, krever sitt.
Etter flere netter med morkaker, slimposer og sprikende skræv, fikk vi fruene en oppdatering. Et tomt vinglass med melding om at nå var jordmora klar for ei ny natt i fjøset. Ting går lettere med et par glass under fjøsdressen, også er det jo årets høydepunkt. Nesten som russetida, med møkkete kjeldress, døgning og vindrekking.  Verden rundt står helt stille til siste lammet er ute. Alt annet er satt på pause.

Etter barseltida er over må lammene ut i skogen for å leve det gode liv, for så å bli fårikål eller lammestek. Eller lodne skinnfeller, vi kan varme oss på når vi sitter rundt bålpanna.

For bygdeunga er det moro å få komme på besøk i fjøset og få klappe og kose. Kjenne lukta av møkk og kanskje få sleike litt på saltsteinen. Det er viktig å vite hvor maten vi spiser kommer fra, og det er noe eget å ha nærkontakt med middagsmaten.

De fleste barn liker best pizza og taco til middag, men er du sønn av en sauebonde har du sett verdien av å holde deg til norsk tradisjonsmat. Favorittretten er stuttreist fårikål, helst fra eget fjøs.

Så til alle saubøndene som fortiden sørger for at vi på høsten kan samle oss rundt fårikålgryta, Skål! Vi unner dere vinglasset!

 

 

Mårrabrød

Hva er vel bedre en søndag morgen enn et stramt mårrabrød?
Trikset er å starte dagen før, la deigen få godgjøre seg over natta. Det trenger ikke være så avansert. En halvkilo mel, litt vann, salt og surdeigstarter.
Det er utrolig trendy å drive med surdeig, vi føler oss som urmennesker når vi står og træler med vann og mjøl her på bygda på småbruket vårt. Hvis vi åpner opp kjøkkenglaset, hører vi kua som rauter og fjøslukta siver inn. Finnes ikke noe frakkere!

Vi kjenner a bæssmor er med oss i ånden, når vi klisser og dælker, for det er en kunst å få guffa til å virke. Det krever både tålmodighet og nøyaktig slumsing. Det godt å vite at a bæssmor hadde vært stolt når brødene blir gyldne og fine. Skuffelsen er stor når skorpa blir så hard at du kan bruke brødet som drapsvåpen i stedet. Har du dårlige tenner bør du ihvertfall holde deg unna. Selv om det går skeis, prøv igjen! Det hjelper å være litt tarrin, og husk at gjær var en revolusjon for brødbaking da den kom.

Når surdeigstarteren slår til, er der ingen vei tilbake. Følelsen er like avhengighetsskapende som Pepsimax.

Livet blir ikke det samme igjen. Norgesglasset med starter blir nøye passet på. Hvis du skal bort på ferie, må du sørge for at den får stell og mat som et hvilket som helst annet kjæledyr. Noen går tur med bikkja, andre mater surdeig.

Hvis du er av typen som liker å lese interiørblader, vet du at for å være riktig så landlig bør du ha ulljakke, støvler og skaut når du baker surdeigsbrød. Egentlig er det litt upraktisk, siden du blir utrolig svett på beina hvis du går i støvler inne, for ikke å snakke om sjansen for å få lo i deigen av ulljakka.

I bladene er det stort sett damer som baker, men surdeigen har blitt en mannegreie. Hva skjer med menn i slutten av 40-åra som begynner å bake – Har de fått for lite oppmerksomhet i barndommen? Eller er savnet etter bæssmors hjembakst så stor at man må ta saken i egne hender….
Ei langpannekake er ikke bra nok, det skal være noe som skal steikes i steinovn. Blir du urmann av å dælke med mjøl og vatn og svi kakudeig? Mulig det slår an i byen, men vi fra bygda ville nok heller anbefalt å kjøpe traktor, hvis poenget er å imponere mener jeg.

Her i bygda holder de fleste menn seg til grilling og traktor. Bakertrenden har ikke slått helt til enda når det gjelder surdeig. Mårrabrød derimot er det ikke noe å si på, vel og merke hvis du har en traktor.

 

 

 

Drittlei!

Nå er jeg dritlei rabattkoder på barberhøvler og tannbleking. Spiller fader meg ingen rolle om man har litt hår under armene og tennene er litt gule etter alt påskegodtet.! Nei, hvis du baserer livet ditt på å tjene penger på å vise fram armhuler og kviser, da må du finne ut av hvor det glapp. Kanskje du skulle gjort den leksa du droppa i 5.klasse? Mye syting om dagen fra influencere som klager over lave inntekter. Influencere er vel kanskje ikke det som er det vi skal bry oss mest om nå for tida. Er vel en annen influensa som er viktigere…

At visse personer må ta av sparepengene sine for å kunne finansiere forbruket sitt, det er vel ikke akkurat breaking news. Det har vi vanlige folk gjort i alle år. Vi sparer for å ha litt å gå på. Nå som alle restauranter er stengt, og ferieturer avlyst bør det være noen kroner å hente. Eller så kan det være en ide å begynne å jobbe. Det er behov for folk i helsevesenet og i dagligvarebransjen.

Saksumdalsfruer har gjort et bevisst valg på å være en blogg uten spons. Vi har lært at hvis vi skal få til noe må vi jobbe for det. Det finnes ingen snarveier i det virkelige liv.

Vi tjener pengene våre på ærlig vis.
Flere av oss har livsviktige samfunnsoppgaver og står midt i krigssona i kampen mot covid-19. Med livet som innsats går vi på jobb, uten å bekymre oss for hårete legger. Vi sørger for at elever får undervisning og oppfølging hjemme, slik at kommende generasjoner kan bruke evnene sine til andre ting enn å blogge om hva man har på brødskiva og hvilke tv serie du bare måå se på.

Det er hardt å lykkes i bloggverdenen. Folk vil lese om det som er litt på kanten, noe som underholder. Helst om noe personlig så de får litt å sladre om. Beklager,  men på denne bloggen vil vi aldri vise hvordan vi klemmer kviser eller hvordan den nye trusa sitter. Mulig det gjør at folk ikke gidder å lese innleggene, men den sjansen får vi ta.

Vi kommer fortsatt til å bruke tida framover til å oppfordre ungdommen til å gjøre lekser, følge med på nyheter og bidra inn i fellesskapet. Gå i fjøset, ta en joggetur eller hent ved for bestemor. Det er i virkeligheten livet skjer, ikke på YouTube eller Ex on the beach. Selv om det er fornøyelig å se på en episode eller to, skratte litt og riste på hodet, er det godt å vite at lønna kommer uavhengig om en har sex på tv eller ikke.

Siden det er fredag oppfordrer vi til å bjuda på, at alle gir litt rabatt på varene. Kanskje kan det være lurt å legge ei god flaske på kjøling, ta ut av oppvaskmaskinen og slutte å klage. For folk som klager og ikke gjør noe med det- det er vi drittlei!

God helg!

 

 

 

 

Tankespinn..

Det er trange tider i bloggverdenen om dagen. Hjemmetilværelsen gjør at det ikke er så mye nytt å skrive om. Det blir dårlig med bilder av flotte reisemål, dyre middager og festligheter. Alt står på vent.

Vi begynner å bli vandt til det nå. Hverdagen har fått en annen form. Det var nok kanskje slik det føltes aprildagene for 80 år siden også. Uforutsigbart og skremmende. Alt ble forandret. Vi har hørt tidligere generasjoner snakke om hvordan livet kunne vært, hadde det ikke vært for krigen. Den ble brukt som forklaring på det meste som gikk skeis. Slik blir nok Koronaviruset vår unnskyldning når vi om ei tid ser tilbake på senvinteren 2020. ( Kaller det senvinteren for i Saksumdal har vi kun et par dager med vår før sommeren slår inn)

Alle planene som gikk i vasken, årsmøtene som ikke ble holdt, konfirmasjon som måtte utsettes og all hurtigslanking for å få knept igjen bunaden har vært forgjeves. Så hva nå? Hvordan vil de neste månedene bli? Livet går videre, men ting blir aldri som før. Slik var det med krigen også, det ble et tidsskille. Under krigen var det tøffe tider, folk åt barkebrød og gikk i sko av fiskeskinn. Folk ble noen hardhauser. Det blir ikke så frakt å fortelle kommende generasjoner at vår største utfordring var stengte frisører og hytteforbud.

Det er i krisetider vi ser hva som bor i folk. Vi må finne nytt fotfeste. Noen finner trygghet i håndsprit, andre i doruller. Dørstokkmila som før var et hinder, har nå blitt redningen. Vi holder oss for oss selv for å hjelpe andre utsatte grupper. Over natta ble gatene tomme, bilene sluttet å kjøre. Så tittet de fram, gråtoppene med rullator, opptil flere sammen på tur. Akkurat som fluggua om våren. Jeg tror ikke det var det Erna mente, da hun ba oss holde oss hjemme- at de som pleier å være hjemme nå kan gå ut??  Tror heller ikke hun sa noe om at det er greit å be inn til et lite lag hvis ingen vet om det, sjøl om det er påske. Vi møter oss sjøl i døra alle og enhver.

Hvor fleksibel og tilpasningsdyktig er vi egentlig når det ikke går i egen favør. Det viser seg at de med mest penger og minst vett er de som er mest trassige.

Alle forandringer fører noe godt med seg. Vi setter mer pris på de enkle tingene. Solskinn og fuglekvitter, og ikke minst tid. Sjelden har vi vært så mye ute som nå, vi har fulgt vårtegnene fra dag til dag.

Midt i april øyner vi håp om forandring. Alt blir bra- sommeren kommer i år også. Så spørs det da, om håndspriten holder myggen unna. Ikke godt å si hva den drar med seg..