Sjølberging er ikke noe nytt fenomen, og en rask kompetansekartlegging tilsier at vi kan klare å ta hånd om akutte situasjoner i liten skala. Med sykepleiere, leger, veterinær, slakter og noen habile jegere, burde mye kunne løses med en kvass kniv og litt bjønntråd. Vi kan dokterere litt kløvverk, og ei hissig isjiasnerve, men når tarmene slår krøll på seg blir det mer prekært. Ei god skje med motorolje og noen runder med lett jogging på tunet får som regel fart på sakene, men ikke støtt. Innimellom treng også vi hjelp fra andre.
Akutt sykdom må planlegges i god tid, for uansett hvor fort ambulansen kjører er det mye som skal klaffe hvis den skal bruke under kvarteret oppover bakkene. Nei, det er bare å kaste seg i bilen og møte opp på legevakta sjøl. Flausa blir stor om tilstanden tilsier at det går over. Vi vil da ikke bli sett på som hypokondere!
I mange tilfeller er det lettere å konferere med dyrlegen.Siden mennesket og grisen er rimelig like på innsiden, kan helseplager og diagnoser ha en overføringsverdi. Det er verre med etikken. Grisen møter ofte slaktmaska ved reisens slutt, det er heldigvis litt andre retningslinjer når det gjelder folk.Stusselig hvis nødslakt blir eneste utvei for oss i utkanten. Når penger og geografi skal avgjøre om vi får hjelp i tide, blir vi stående sist i køen med lua i handa.
Den beste løsningen for oss hadde vært å bygd et lite påbygg på Bygdahuset-fått vårt eget sykehus.Responstida hadde blitt betydelig mindre med så sentral beliggenhet. For ikke å snakke om kort avstand til kirkegården ved livets slutt. Med litt dugnadsinnsats og basarinntekter bør dette kunne ferdigstilles innen årsskiftet.
