Vi æ uttafor, ihvertfall med tanke på bygrensa. Sjøl om vi sitt i uttkanten, så læs vi avisa- opptil flere gonger for dagen. I det siste har vi fulgt nøye med på debatten om det å være innafor ell uttafor i Lillehammer. Etter å ha lest noen innlegg æ konklusjonen at detta har vi skrivi om før. Vi har vori både i ukeblad og på radio for å prate om åssen det er å væra uttafor. Ja, for vi bygdeunga som kom med bussen over kjølen kom aldri innafor. Vi slengte oss nå med og skjønte ikke helt alt som skjedde nedi byen. Ikke det at det plaget oss i hverdagen, vi hadde våre egne greier. Kanskje vart vi kalt både gøss og bonde, men vi visste jo at gøss kom fra Gausdal, og det gjorde ikke vi, så vi satte det på kontoen for dårlige kunnskaper i lokal geografi. Det er ikke noe enestående tilfelle, og det skjedde for lenge sida. Sammenlignet med det som skjer blant ungdommen på sosiale medier i dag, er det ikke så mye å rippe oppatt i. Vi har klart oss bra med juletrefester og basar på CV’n. Vi fant fort ut at det var mer stas å henge på ferista enn på Lilletorget, for vi var ikke så opptatt at folk måtte sjå alt vi dreiv med. Vi har hatt den samma debatten i eiga bygd. For hvis det er vanskelig å komme innafor i byen, så er det enda vanskeligere på bygda.Her er det snakk om ihvertfall 5 generasjoner.. Så kan en spørre seg om det er slik det skal være, eller skal vi bryte med gamle mønstre? Vi kan skylde på at det er slik det har vori alle år, og at bygdedyret (som også nå operere i by’n) holder oss nede. Eller vi kan gjøre det motsatte- rette ryggen og stramme skautet. Vi på vestsida har i mange tilfeller følt oss krenka tå kommunen. Døm tok skolen, veigen æ dårlig, rett som det er vil døm ta både Bygdahuset og barnehagen. Ja, vi kunne ha lagt oss ned og greti, men som døm si i reklamen- vi jobber på. Vi gir oss ikke, for det æ liv laga! Så kan vi jo spørre åffer dæ æ så viktig å være innafor i det gode selskap? Vi gikk sikkert glipp ta mye i vår ungdom som ikke vanket i de finere familiene søa sportsplassen. På skolefester på ungdomsskolen var nettopp disse barna opptatt med å smugdrikke årgangsvin, mens vi Saksumsdøler styrte kiosken og rydda oppatt når festen var ferdig. Flaks for oss at vi ikke vart med, det sparte oss for mye styr. Så er det slik det er, det er forskjell på folk både i bygd og by, men om en ikke får være med i gjengen er det ikke livets undergang. Fortsatt blir vi tulla med og sett rart på, og det har vi etterhvert lært oss å bruke til vår  fordel. Det bevarer mystikken om oss fra bygda, vi æ uforutsigbare som har en fot i flere leire. Vi står fortsatt i kiosken, melder oss på og stiller opp når ting skal ordnes i stand nedi by’n, sjøl om vi vart kalt for gøss i ungdommen. Nei, en får sjå litt stort på det..

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår