Basarlivet

Basarlivet lever i beste velgående her på vestkanten. Ivrige loddselgere har besøkt kriker og kroker, og dem som tror de kan slippe unna fordi de mangler kontanter- ja de må slukøret ta opp telefonen og vippse. Her har loddselgere tatt teknologien i bruk!

Basarkomitéen har vært i sving lenge, tigget etter gevinster og planlagt pålegg på rundstykker som skal smøres. Å bli valgt inn i basarekomitéen er en tillitsærklæring, og særlig hvis du får oppdraget  å bake kringla. Basarkringla som smelter i munnen..

Trekningen er alltid høydepunktet.Etter å ha gått fra bord til bord og sett på alle gevinstene, tatt nummer på de riktige bøkene sitter vi som tente lys. Hvem stikker av med hovedgevinsten? Spenningen er stor når navnet leses opp. Det summes i forsamlingen. Noen snur seg febrilsk rundt, eller strekker nakken. Ukjente navn gjør at basarkomiteen må ta en kunstpause, lynrask etterretningsarbeid må til før vinneren er lokalisert, og trekningen kan fortsette. 

Med litt vinnerlykke,  kan hver og en gå rakrygget hjem med favnen full av ting en ikke visste at man ønsker seg.

Ses på basar på søndag…

Ut på ski i skog og li…

Vinteren fester grepet. Sjansen for å ta seg en skitur snart er stor. Det er ikke å stikke under en stol at vi er glade i skiløypene våre her i dalen. Her kan man gå i fred innover skogen og over myrene uten å treffe på en levende sjel. Dette er ikke tilfeldig, for her i dalen er det ingen som trener åpentlyst.

Bortsett fra å følge ungene rundt lysløypa på skitrening, er det ikke mange skiløpere å se. Men hvis du sent på kvelden kjører forbi Engstadjordet, kan du skimte skygger og svake lysglimt fare nedover. Ikke lett å få tak på hvem det kan være i farten, for det er ikke refleks på Rinna IL- jakka fra det sene 80-tallet. 

Den viktigste drivkraften for alle disse sene kveldsøktene i tier’n er klubbrennet. I starten av mars går det av stabelen. Fjøsstellet er gjort unna tidlig denne dagen, for nå skal det avgjøres hvem i dalen som er den frakkeste på ski. Taktikkeri med smøring og blikking blant kara hører med. Likeså den gjentagende leksa om hvor lite man har gått på ski i år. 

Kondomdresser og raske briller slår aldri stilen til karen i Rinna IL -jakka, som vinner gang på gang med to forskjellige ski, uten å ha trent.

Vinneren får pokal og bilde i Sax, Saksumdals eget kulørte magasin. Med det som motivasjon, bør fiskebeintakene  gli lett oppover Hovlandsjordet.

Snøføre

Vi er inne i den tida på året hvor vi Saksumdøler opplever stum beundring og stor empati blant våre medmennesker fra sentrale strøk. Tenk å ha slik vei for å komme seg til byen. Skulle nesten tro vi krysset Grønland eller slikt. Vi blir møtt med stor forståelse hvis vi er litt senere ute på morgenen enn vanlig.  Ikke annet å vente med den arbeidsveien. Veien over kjølen snirkler seg nedover lia med den ene svingen etter den andre, gjennom Husesvingen forbi Pålstuen og tilslutt ned Reistadbakken og rundt hårnålssvingen ved Heimtun.

Om vi kjører Vingrom? Nei, det tar for lang tid. Det er da brøyta og strødd må vite- ihvertfall innimellom.  

Vi innfødte har lært oss noen triks som vi holder for å selv. Blant annet å tilpasse byturen slik at vi ikke møter bussen i Korsvoldsvingen.  Dette pleier å gå bra, siden det kun er et par bussavganger om dagen, morgen og ettermiddag. Videre er det greit å ligge midt i veien, slik at man har god klaring til grøfta på begge sider. Det eksisterer bare tre spor over kjølen på vinteren. Problemet oppstår kun ved møtende trafikk, hvor den som har størst bil eller kjører fortest vinner.

Hvis uhellet er ute, så er det bare å ringe en bonde med traktor for å komme seg oppatt på veien. Ulempen er at hele bygda kjapt blir orientert om hendelsen, og da gjerne på Facebook.  Etterpå må samtlige billister kjøre forbi og se på åstedet, og tippe farten.  Så folkens- kjør pent!

Innflytter

Når det er hus til salgs i Saksumdal, følger vi nøye med. Vi passer på å legge spaserturen til tidspunkt for visning, slik at vi kan se an folk litt på avstand. 

Forhåpningsfult ser vi etter om det er ting som tyder på at det er et sporty par med barn i rett alder. Vi vet hva vi vil ha. 

Helst bør innflyttere  være litt praktisk anlagt, så de kan bidra på dugnad eller kunne bake kringle til skirenn og basar. Det er også en fordel at du som ny møter opp på Bygdahuset på alle arrangement, kjøper lodd og går på ski i lysløypa. 

Det tar ei stund før alle i bygda har oversikt over nye naboer. Derfor er det viktig å referere til tidligere eiere av huset du har kjøpt. På den måten er det lettere å huske hvor nye innbyggere hører hjemme. 

Som innflytter er det lurt å holde inngangsparti og gang ryddig, for plutselig har du en ivrig loddselger på besøk som gjerne vil se seg litt om når hun først er innom.

Som innflytter må du smøre deg med tålmodighet, det kan ta tid å bli kjent. Gjennomsnittlig må du bo i bygda i 5 år før du blir bedt bort på kaffe-hvis du ikke blir tatt under vingene til en av fruene..

 

Hverdagsluksus

Det enkle, stillheten, fraværet av pomp,prakt og pengejag – er vår tids luksus

Vel, vel..etter å ha fått en smakebit på livet som influencer må jeg nok innrømme at drømmen om litt pomp og prakt i hverdagen slett ikke har blitt mindre. Vi fruene har solet oss i glansen av positive tilbakemeldinger og har allerede et par ideer til en liten realityserie om livet i Saksumdal.  

Hvorfor reise til sydligere strøk for å lage tv? Tenk for en stemning å flytte Ex on the beach til Kinnshaugkinnet.. Etter årevis med steiner og gjørme har vi fått sandstrand. Hadde vært stas og sett en gammel flamme stige opp av vannet med en vannlilje om halsen. Hadde nok vært greit å ha håndkle klart så ikke myggen rekker å stikke..

Inntill videre nyter vi stillheten, skogen og den klare høstlufta. Stuttreist luksus som vi er heldige å ha mye av her på vestsiden i Sax valley.

 

Frivillig arbeid

Vi fruene driver en del med frivillig arbeid- eller charity som våre søstre i Hollywood ville ha sagt. Dagen i dag er en slik dag.. det skal bakes kaker, organiseres fester for barn på skoler og barnehager. Vi er hands on med grønne fingre, bloddryppende hvite genserer, (les t-skjorta til far) og fortryllende utskjærte gresskar. Bilder florerer på sosiale medier. Heldigvis ser vi ikke alt sølet på kjøkkenet, røde flekker med teaterblod og hvit ansiktsmaske over hele sofaen. 

Vi fruene sørger for at ting skjer, at barna på bygda får føle på byungenes gleder. Ikke alltids så kuult å gå 2 km til nærmeste nabo,ringe på døra og spørre om knask når naboen ikke vet hva Halloween er..  Kanskje får du en mariekjeks og et stikk om at det var bedre før, da folk gikk julebukk..

Så i morgen braker det løs på Bygdahuset, hjertet i bygda! Der kan ungene hyle og skremme hverandre, og fortsatt lure på om det spøker bak scena.. 

God Halloween 

Å lykkes i livet..

Vi som har vokst opp på bygda har det i blodet. Vi kjenner det begynner å krible i starten av desember, når juletrelysa blinker. Ingen ting kan måle seg med synet av det store juletreet som gikk helt oppi taket på bygdahuset. De blanke kulene som vi kunne speile oss i, for ikke snakke om englehåret som klødde hvis vi fikk det på hendene. Barndommens magi. 

Lite visste vi om at denne sammennkomsten skulle lære oss hva som skal til for å lykkes senere i livet. Det være seg å følge takten rundt treet, vente på tur og forsyne seg med måte. 

På bygdahuset blir maten servert i veslesalen.  Køen går inn den ene døra, og ut den andre.  Nåde den som går inn feil dør, eller sniker. Da rykker man automatisk tilbake i køen, etterfulgt av tapt ære og bygdedyrets summende bisverm.

Loddsalg er obligatorisk. Kveldens høydepunkt er hvem som vinner fruktkorga. Det er helt stille i salen under trekningen. Eneste lyden som høres er lyden av trekkemaskina. Heldig er den som for lov å trykke på knappen, det er ikke for alle. Tallet ropes opp, det går et gisp gjennom salen. Vinneren trer fram og kan hovmodig bære fruktkorga med sjokolade, pærer og bananer ned trappa, etterfulgt av misunnelige blikk. Akkurat da betyr fruktkorga ære og berømmelse, smaken av lykke!

Som i livet ellers må man følge takta, ikke gå mot strømmen. Hvis du vil bli berømt, må du satse alt du har på fruktkorga, eller oppfører deg slik at du får starte trekkemaskina. Det lønner seg i det lange løp. 

Frue på 40..

Endelig er tida for hemmelighetskremmeri snart over…i morgen braker det løs. Hanne blir 40 år!! Vi fruer er glade i å gjøre stas på hverandre, derfor har vi jobbet på spreng for å gjøre stas på den frakkeste dama vi kjenner. Hanne er av hel ved..Hun stiller opp for alle, blid og raus. Ingen skratter så høyt som henne, latteren hennes er smittsom. Aller best liker Hanne å le av seg selv og sine flauser. Dem har det etterhvert blitt mange av og hun deler dem gjerne. Hanne er gardkjerring, det finnes ingen ting hun ikke får til. Vi er stumme av beundring der du bytter skuffe på sjovel, kjører rundballer og dytter rundt på kyr…

I morgen skal vi feire deg med bobler, god mat og trivelige folk.. Vi gleder oss og håper du tar glansnummeret ditt, nemlig Främling med Carola. Ingen ting kan måle seg med stjernene i øynene dine da! Gratulerer med dagen!!

Saksumdalsfruene setter Saksumdal på kartet!

Ideen kom til oss over en sparkling afternoon tea. Vi burde få oss en blogg, siden vi lever livets glade dager på vestsida av Mjøsas bredder. Uten sammenligning forøvrig med andre kjente fruer i Hollywood. 

Saksumdal er ei bygd med lange tradisjoner helt tilbake til vikingene. Jordbruk og skogbruk har vært livsgrunnlaget for generasjoner før oss, men vi fruene har ambisjoner om å få mer glamour inn i hverdagen. 

Tre av oss er født og oppvokst her, med alt det fører med seg av taus kunnskap om basarer og juletrefester. Ei har blitt boende og funnet nye måter å bruke låven på. Bygdelivet har senere blitt erstattet med bylivet for et par av fruene, men båndene til bygda er fortsatt inntakt. Ei frue fant kjærligheten i en av bygdas  gardbrukere, mens resten av fruene valgte å flytte til naturskjønne omgivelser.

Livet på bygda følger årstidene med gjøremål og aktiviteter. Noen aktiviteter er obligatoriske, som klubbrenn og basar, juletrefest og traktortreff. For ikke å glemme jakten på turmålene og låvefester i ny og ne.. Innimellom alt dette, treffes fruene og drømmer stort. Denne bloggen er et resultat av det.