Farvel, lille lam

Tåka ligger tett. Det går mot slutten, men du vet det ikke enda. Uanfektet trasker du rundt, spiser litt for så å løpe deg en runde langs gjerdet.  Bakken er rå, men det virker ikke som du bryr deg når du legger deg nedpå og stirrer utover Baklia. Det tomme blikket ditt møter mitt.
Du ble født inn i en rar tid, men våren var varm og fin. Du trådde dine første skritt utendørs mens snøen enda lå hvit på toppen av Prestkjerringa. Kanskje kjente du på følelsen av å være til overs, da de andre lammene  la seg inntil den varme sida til mor di. Det var ikke alltid det var plass til deg.
Ute på beite fikk du kjenne friheten. Mang en gang har du tråkket deg gjennom skog og kratt, over lyng og myr. Ble du noen gang kjei i klauvene dine? Lagrer det seg minner bak den harde panna di…
Nå når det går mot slutten, kan du kjenne på følelsen av å ha levd. Du har lekt med livet, sovende på asfalten i skyggen på kjølen. Bare millimeteren skilte deg og bilen før du kvakk ut i grøfta. Det var nære på flere ganger. Du har brukt opp flaksen. Husker du tilbake på alle de gangene du trodde du hadde gått deg vill, men så kjente du igjen lyden av folk. Folka dine som hele sommeren har passa på slik at du kunne finne tilbake til flokken og saltsteinen.

Husker du alle de gangene himmelen åpnet seg og lykka var å finne seg ei gran med vide greiner å stå under. Ulla krølla seg og kanskje klødde det ekstra på ryggen akkurat da?

Tenkte du noen gang på om det fantes noe mer enn dette? Eller var du fornøyd med å gå fra tue til tue. Det er ikke så lett å tolke blikket ditt, det er mørkt og bunnløst.

Du er lett å glede. Litt kjærlig dikking og en neva med havre. Du nikker fornøyd, kanskje dette er din måte å smile på. Du vil ha mer og følger etter, som om du prøver å si noe nå helt på tampen.

Framtida di er bestemt. Det varer ikke lenge nå før det er over. Alt er klappet og klart. Du er i din  livs beste form. Ulla er tykk og fin, beina er raske og kroppen akkurat passe tung. Sommeren har gjort deg godt.  Alle rundene om Korsåsen har satt smaken.

Det er godt du ikke vet hva som kommer når du tripper innpå. Et øyeblikk snur du deg og blikket ditt fester seg, som om det plutselig går opp for deg at enden er nær. Nå er det ingen annen utvei. Du krummer nakken og ser ikke tåren i øyekroken min.

På ovnen putrer en kjele. Lukten av fårikål fyller kjøkkenet. Forventningfulle går vi til bords, forsyner oss rikelig med kjøtt og kål. Gule småpoteter flyter i en glinsende saus av kraft. Et og annet pepperkorn lurer seg med. Andektige tar vi første biten og minnes deg med glede.

Takk for maten, lille lam!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg