Roma har Colosseum, Paris har Louvre og i Saksumdal har vi Bygdahuset. Bygdas signaturbygg, reist på dugnad av sterke karer. Historien forteller at det var litt av en prosess som krevde både hardt arbeid og diplomatiske evner. På starten av 60-tallet ble huset innviet, og har gledet saksumdøler siden. 

Det å bli valgt som leder i Bygdahuset kan sammenlignes med å bli statsminister. Det finnes ikke større tillitsverv med tilsvarende ansvar i Saksumdal. Ofte har vervet gått i arv fra far til sønn, nærmere adel kommer man ikke her omkring.  

Bygdahuset har mange rom. Tenker enhver interiørkonsulent hadde fått litt av hvert å tenke på etter toalettbesøk. Syrinfargen på veggene maner fram minner fra 80-tallets tentreff. I veltsalen har generasjoner gått inn den ene døra og ut den andre med saftglass og kaker, og videre inn Storsalen, selve hjertet i huset. Her har bygdefolket knyttet bånd og delt store og små begivenheter. Vi håper at det vil fortsette i årene framover også.

Bekymringen var stor da skolen ble lagt ned. Hvordan skulle det gå med Bygdahuset? Bekymringen ligger der fortsatt i forhold til fiansiering. Kultursjefen i kommunen har varslet at han kommer på studietur til Saksumdal. Vi håper han har med seg sjekkheftet, hvis ikke får vi ta egne grep. 

På samme måte som åpent Slott har blitt en stor turistattraksjon i Oslo, tenker vi å gjøre det samme med Bygdahuset.  Når Sonja kan vise fram historiske gjenstander, kan vi også. Vi har mye å ta av, for her har vi konservert, møbler, dekketøy og pokaler siden krigen.