I det siste har det vorti en del turer på råk og sti. Helst litt attgrodde og gamle, innerst innpå kjøla. Vi har leita oppatt bortgjømte staur og merker som vitner om da skiløypa kun var et scooterspor som snirkla seg mellom grantrær og over åsrygger, og hardingene skræva seg oppover Korsåsen mot Ruka. Det var tider! Bare et trangt spor og skogen tett på.
Så kan du lure på å detta har med julekvelden å gjøre, men je kjem snart til saken. Du merka deg kanskje hvilket område je driv å fortelle om? Ja, nå fikk du kanskje litt for mye informasjon..
For skogens gull, er det mange som leiter etter. Det er som regel ikke gull alt som glimrer, ihvertfall ikke det du finner på Saksumdalskjølen. Stein og saumøkk er det mye tå, og i år er blåbæra skikkelig diger. Nesten like diger som den du kjøper på butikken. Blåbæra i Saksumdal er sjølvsagt mye søtere og næringsrik, og ikke bleik inni som denna butikkbæra. Blåbæra er liksom ikke så vanskelig å finna, den finn bærplukkera lell.
Men altså, tilbake til gamle stier og råk. Midt oppå kjøla, innimellom stubber og stein, saumøkk og måså- der sto det ei tue og blinka. Denna diamanten av ei bær, gyllenbrun i fargen. Flere var raude og stramme, og ikke klare til å slippe tak. Døm ska få stå i fred litt til. Frua var helt forundra der hu gikk og vabba med råe sko og nye myggstikk.
-Også alt nå, så tidlig – nei har du sett! Tenk å skræva borti ei slik tue!
Scenarioet som ruller fram i huggu gir frua gåsehud nedover arma, tiltross for gode fireogtjuge pluss. Tenk for et øyeblikk når juleribba er fortært sammen med medister, hembåkå lefse og akevitt, og frua finn fram desserten i år- multekrem med sjølplukka multer i frå Kjølen. Det er noe å skrøyte tå i lunsjen ått byfolka som har sett det på både fjesboka og insta. Hvis en attpå tel har med bilder tå skrull og kakefat er det poeng å hente. Rettere sagt stum beundring, for en Saksumdøl er å regne som urnorsk og verneverdig, som fortsatt driv i gamledager med takkebakst og krumkakejønn.
Frua drømmer seg bort, men kjem på at det var nå fryktelig dumt at frua ikke hadde med noe å plukke ti. Fruemannen er lenger fram i terrenget, han peke og sikte- og vandre videre innover. Flere tuer dukker fram, ja her er det bær til en skikkelig porsjon. Vi kan eta multkrem langt utover i romjula slik det ser ut nå. Der blir ingen tid til å dvele med gullfunnet, for Fruemannen har funnet en staur med et rødt merke på. Bæra får vente til en anna dag.
Mellom oss så er det egentlig ikke så farlig, for det er nok fløyta, sukkeret og akevitten som gjør multa god. Eksklusive varer smaker ofte ikke så godt som en skulle ønske, men det tar seg utrolig godt ut på bilder og opprettholder mystikken rundt livet på bygda.
Jeg var på fjellet i helga, der var det ikke noen som kunne kalles modne ennå, så jeg må drøye noen uker. Men da skal jeg plukke, i alle fall rett i munnen.