Ferske krokodiller og polkagriser, brett på brett med brusbokser, og bacon- flere meter med bacon. Det er aldri en ferie uten en tur over grensa, men i år står vi over. Tiltross for at det nå er fylt på ekstra med brusbrett, punsjknapper og nonstop, lakrispiper og kjempeposer med ostepop. Vi tar ikke sjansen, det er ikke verdt å risikere liv og helse for klokkesjokolade og flesk sjøl om Erna sier det er greit.
Hvis vi vil på handletur uttaskjærs i år, blir det en tur til handelsforeninga i Forset. Der har dem karameller, nesten som de vi får kjøpt i Sverige. Ikke like billige, men de smaker omtrent det samme. Bilturen blir riktignok ikke så lang, men følelsen av å krysse grensa til et fræment land er tilstede, når vi passerer skiltet i Auggedalen.
Språket er annerledes, så mye rare ord, det er ikke godt å skjønne mannen i kassa. Triogførr? Flaks at det er samme valuta og at summen står på terminalen så vi får gjort opp for oss.
“Nei, någgå så stæære tel bråk da,gut…” Uttafor handelsforeninga stimler det sammen guttunger som kjører ombygde sitteklippere til butikken, omtrent som Epatraktor. En og annen gammel rånebil er også å skimte, blårøyken ligger tett ved Brua samvirkelag- ikke ulikt Charlottenberg. Vi lurer oss innatt i bilen, for en ting har vi lært – vi kødde ikke med gøssen, for kødde ru med en-kødde ru mæ ælle!
Fordelen med å ta harryhandelen lokalt, er at det blir mindre med hematt. For feriebudsjettet strekker seg ikke lenger enn til ei tyggispakke, en mjølkerull og en is. Det er heller ikke så lang kø i kassa, og ingen kontroll ved grensa. Det beste av alt er at det er mye mindre sjans å få med seg viruset på varene. Sjøl om vegen er humpete så en kan bli litt kvalm av svingene, er det absolutt verdt turen helt uten munnbind og gummihansker. Etterpå kan man kose seg med godteriet uten å kjenne på handleskammen. Isedet har vi støttet lokalt næringsliv og sørget for verdiskaping i nabobygda. Helt ærlig, så et vi ikke så mye bacon at vi må ha liggende metervis i fryseren. For sommerkroppen skal ikke bli ødelagt av flesk og løsgodis, den kan vi faktisk takke karantenetida for.
Så får vi sjå hvem som klarer å styre søtsuget, og sørge for at vi kan gå høsten i møte uten å måtte koble oppatt datamaskina for å sjå folk. For det er ikke sikkert vi tåler ei runde tel med hamstring, isolasjon og dorullkrig, folk er gærne nok som de er.
Regnvær og ferie er utløsende årsaker til at det rykker i koffert og bikini. Hete netter med sangria og bongomusikk, det får vente til en annen gang. Heldigvis rakk vi et par bad i Kinnshaugkinnet i juni. Det skulle vært flere, og det skulle vært varmere men vi overlever. Vi har da ved, det er bare å kaste inni nok så det smell i vegga, smøre seg med litt gylden skokrem og skjenke oppi en klunk med vin. Virusfri sydentur heme er å anbefale, jaggu slepp du at kofferten blir borte på turen og..
Nei, vi får vise styrke og karakter, og holde oss heme. Ikke at det er noe problem, for vi kan laga polkagriser og blåbærlikør uten å skamme oss hvis det knip på…
