Det har vori slik dag for psykisk helse. En dag i året skal vi ta hensyn ått innan. Vi skal sjå innan, lage plass og høre tel. Ja, det æ en travel dag å få tel alt detta.
Dæ æ nok lurt å fordele det litt uttover på flere dager. I år vart denna dagen feira nedi bakstrommet, med nystekte sveler med bronost og kaffe på termos. Nei, je feira ikke aleine, je gjorde som je støtt gjør- nemlig å be på meg besøk. Dæ æ mye triveligere å væra flere rundt bordet, og dæ passe fint når dæ æ høstferie.
For å ha du gjort i høstferien? Dæ spørsmålet regne je mæ kjem om kun kort tid..Je har alt svart på om je ska bort i ferien, dæ kom for et par vikur sida. Reise bort, messom- når en endelig har mulighet tel å væra heme!? Je har mer en nok å ta bilde tå heme, om ikke anna kan je ta bilde tå meg sjøl. Så er nå begrensa å mye spennende dæ æ i utlandet og’ra. Solnedganger, drinker og gatehjørner som en kan skryte tå at en har vori på. Tru nok at ferien heme har vori hakket mer spennende i år. Du kan ikke sammenligne strandliv og restauranter med den følelsen du får når du går deg bort i tåke og snøvær innpå Gammelhans. Ja, dæ æ et under at je sitt her nå!
På sjølveste fredag den 13., så gikk det gæli. Dæ va så klart og pent vær på mårran, så dæ va en fin dag for å hente turbok på Prestkjærringa. Men inna je var ferdig mæ husarbe, begynte det å skye over. Dæ va bære å sela på, for detta æ nå fort gjort. Som sagt så gjort. Beina gikk lett oppoppover lia, dæ var for gæli å bære ta en slik stutt tur, nei je svarve meg en tur bortått Gammelhans, tenkte je. Inna je var på toppen kom tåka og la seg helt innått. Nå æ jo je rimelig lommekjent, så detta skulle nå ikke væra noe problem. Dæ vart pene bilder, tross dårlig sikt. Like lett tel beins tok je fatt på returen. Problemet var bære dæ at jeg syntes messom at noe ikke stemte. Da det dukka opp et skilt je aldri hadde sett før, skjønte je at je var på feil side. Jeg gikk attende, men vart ikke klokere. Nå hadde det begynt å snø i tillegg. Etter å ha surra att og fram ei stund va’re ikke noe anna å gjøra enn å ringe hematt og melde fra om at middan vart forsinka for kokka hadde tulla seg bort inni fjelli. Så gikk telefonen i svart og følelsen av å væra heilt aleine i verda slo inn. Slik som det gjør ått mange som sitt for seg sjøl og ser på skrytebilder tå andre sine perfekte liv.
Je fant vegen hematt og skjønne enda ikke åssen je gikk feil. Så moralen æ at dæ æ best å holde seg heme, og hvis du går bort- legg nå for all del ut et bilde slik at folk veit hen døm kan begynne å leite. Åsså må en støtt hugse på dæ, at et bilde æ bære en illusjon, og vise kun et lite øyeblikk ta virkeligheta om dæ æ tatt heme ell borti utlandet..