Det er trange tider i bloggverdenen om dagen. Hjemmetilværelsen gjør at det ikke er så mye nytt å skrive om. Det blir dårlig med bilder av flotte reisemål, dyre middager og festligheter. Alt står på vent.
Vi begynner å bli vandt til det nå. Hverdagen har fått en annen form. Det var nok kanskje slik det føltes aprildagene for 80 år siden også. Uforutsigbart og skremmende. Alt ble forandret. Vi har hørt tidligere generasjoner snakke om hvordan livet kunne vært, hadde det ikke vært for krigen. Den ble brukt som forklaring på det meste som gikk skeis. Slik blir nok Koronaviruset vår unnskyldning når vi om ei tid ser tilbake på senvinteren 2020. ( Kaller det senvinteren for i Saksumdal har vi kun et par dager med vår før sommeren slår inn)
Alle planene som gikk i vasken, årsmøtene som ikke ble holdt, konfirmasjon som måtte utsettes og all hurtigslanking for å få knept igjen bunaden har vært forgjeves. Så hva nå? Hvordan vil de neste månedene bli? Livet går videre, men ting blir aldri som før. Slik var det med krigen også, det ble et tidsskille. Under krigen var det tøffe tider, folk åt barkebrød og gikk i sko av fiskeskinn. Folk ble noen hardhauser. Det blir ikke så frakt å fortelle kommende generasjoner at vår største utfordring var stengte frisører og hytteforbud.
Det er i krisetider vi ser hva som bor i folk. Vi må finne nytt fotfeste. Noen finner trygghet i håndsprit, andre i doruller. Dørstokkmila som før var et hinder, har nå blitt redningen. Vi holder oss for oss selv for å hjelpe andre utsatte grupper. Over natta ble gatene tomme, bilene sluttet å kjøre. Så tittet de fram, gråtoppene med rullator, opptil flere sammen på tur. Akkurat som fluggua om våren. Jeg tror ikke det var det Erna mente, da hun ba oss holde oss hjemme- at de som pleier å være hjemme nå kan gå ut?? Tror heller ikke hun sa noe om at det er greit å be inn til et lite lag hvis ingen vet om det, sjøl om det er påske. Vi møter oss sjøl i døra alle og enhver.
Hvor fleksibel og tilpasningsdyktig er vi egentlig når det ikke går i egen favør. Det viser seg at de med mest penger og minst vett er de som er mest trassige.
Alle forandringer fører noe godt med seg. Vi setter mer pris på de enkle tingene. Solskinn og fuglekvitter, og ikke minst tid. Sjelden har vi vært så mye ute som nå, vi har fulgt vårtegnene fra dag til dag.
Midt i april øyner vi håp om forandring. Alt blir bra- sommeren kommer i år også. Så spørs det da, om håndspriten holder myggen unna. Ikke godt å si hva den drar med seg..
