Ugift ungkar utta kvinnfolk

Det har i det siste gått en følgetong i lokalavisa angående enslige ungkarer i bygde-Norge. Saken har vorti belyst på flere måter. Først leste vi Intervju med ungkar som vil ha kjerring, men som ikke finn noen som vil. Så leste vi om en ungkar som ikke vil ha kjerring. Det er nå en ærlig sak. Til slutt har noen slike forståsegpåere som meine at kvinnfolka har vorti kresne og ungkaran har vorti for kravstore , fått sagt sitt. Konklusjonen for flere er at dagens kvinnfolk har fått for mye makt til å velge.

Nei, det var bedre før da n’ far såg i gardsboka og fant passende kjerringemne ått odelsguten. Alt ble ordna, både bryllup og hus. Eneste brudgommen trengte å gjøre, var å møte opp. Kanskje fikk han til og med utvida jordveigen og, hvis det passa seg slik. Bruda sto blug og venta, og så levde de lykkelig alle sine dager. I mange tilfeller vitne gardsboka om at det ikke alltid gikk så lett føritida hell..
Støtt vi fruene møtes, er bygdas ungkarer oppe til diskusjon. Vi tar en opptelling i nabolaget og går igjennom adresselister og facebookprofiler på fruenes enslige kvinnebekjentskaper. Kanskje veit vi om noen som kunne kobles sammen og sørga for at fødselsrata i bygda fikk en liten oppsving. Vi har ikke lykkes, for vi slit med å finne noen som kunne passe.

Vi kjenner oss att i mange av argumentene fra avisa . Det er stritt å være ungkar på bygda når alle jentan vil ut i verda og oppleve fræmenn mat og kultur. Jentan vil realisere seg sjøl, få kunnskap om anna enn husstell og fjøs.Dagens kvinnfolk har ikke tid til å skrelle potit og koke kjøtt, slik som før. Døm ska fylle brudekista med andre ting enn linduker og sølvtøy.

Ungkarene på bygda må opp i ringa, det nytter ikke lenger å tenke at hadde en funni ei jente som a bæssmor, ville alt bli bra. Ei som var oppe fyst om mårran og som hadde kaffen og kakuskiva klar. Ei som aldri klaga på at husbonden var for mye borte, og som skjønte at det som er i fjøset og på jordet må ha fysteprioritert.

På en annen side, syns vi det er rart at det å være odelsgutt ikke lenger er sjekketriks i seg sjøl. Før i tida, da frua var ung, var årets høydepunkt å reise på sommerstevne i bygdeungdomslaget. Vi pakket med oss telt og hembrent, og litt hembakt flatbrød. I bilen utover øvde vi inn hva vi skulle si hvis vi vart bydd opp til dans.

Vi skulle spørre om skog og mjølkekvote, dyrka mark og maskinpark. Hvis det ble en rolig dans, skulle vi be gutten inn i teltet på hembakt flatbrød og spekepølse. Det var moro ei lita stund. For odelsgutter på flatbygdene var opplært til å passe seg for  jenter som var interessert i gard og grunn, spesielt de som kom fra småbruk i grisgrendte strøk.

Det burde være håp for de fleste ungkarer I dag, og det mangler ikke på tips og inspirasjon på fjernsynet. Her møtes folk både med og uten klær, på restaurant eller heme på garden. Sett programmet på opptak, så kan du sjå på det etter fjøstid. Husk å ta notater, slik at du er forberedt hvis ei med skaut og ermforkle banke på døra.

 

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Jeg tror neimen ikke det er noe enklere for odelsjenter om dagen. Jeg er odelsjente, og er vel glad for at farmin driver på med kønnet sitt enda. For noe bondeemne har ikke kommen rekanes til meg. Det er trist at alle skal være så urbane disse dager. Takke meg til livet på landet!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg