Vinteren fester grepet. Sjansen for å ta seg en skitur snart er stor. Det er ikke å stikke under en stol at vi er glade i skiløypene våre her i dalen. Her kan man gå i fred innover skogen og over myrene uten å treffe på en levende sjel. Dette er ikke tilfeldig, for her i dalen er det ingen som trener åpentlyst.
Bortsett fra å følge ungene rundt lysløypa på skitrening, er det ikke mange skiløpere å se. Men hvis du sent på kvelden kjører forbi Engstadjordet, kan du skimte skygger og svake lysglimt fare nedover. Ikke lett å få tak på hvem det kan være i farten, for det er ikke refleks på Rinna IL- jakka fra det sene 80-tallet.
Den viktigste drivkraften for alle disse sene kveldsøktene i tier’n er klubbrennet. I starten av mars går det av stabelen. Fjøsstellet er gjort unna tidlig denne dagen, for nå skal det avgjøres hvem i dalen som er den frakkeste på ski. Taktikkeri med smøring og blikking blant kara hører med. Likeså den gjentagende leksa om hvor lite man har gått på ski i år.
Kondomdresser og raske briller slår aldri stilen til karen i Rinna IL -jakka, som vinner gang på gang med to forskjellige ski, uten å ha trent.
Vinneren får pokal og bilde i Sax, Saksumdals eget kulørte magasin. Med det som motivasjon, bør fiskebeintakene gli lett oppover Hovlandsjordet.
