Sjølveste fruemannen..

Vi har hatt det travelt med dødsfall og jording den siste vikua. Som en litt over snittet royalist, har det vori mye å følgje mæ på, det har vori skriverier i ukeblad og reportasjer på fjernsynet. Forrige lørdag måtte middagen utsettes på ubestemt tid for frua satt bratt i ryggen ytterst på sofaen. Hu var direkte inne fra Windsor,  pent pynta med helgestakk og nykjemma hår.

Klart det kom ikke som noe sjokk. For i ukebladet har dom skrivi om at han ha vorti dårligere utover vintern. Vi har sett det på bildene i bladet. Nei, nå har sjølveste fruemannen tapt seg. Det kom ikke akkurat som noe overraskelse, han som nærmet seg 100 år.
Men jammen har han vori trofast!  Han har vori rett bak sjølveste Dronninga i styggmange år. Alltid klar til å holde veska, ja han har fått vori med på mye artig og sikkert mye kjett.
Sjøl om Dronninga har vori opptatt med arbe, har han hatt tid til å drive med egne ting. Han har gått på jakt og på fest, ja for han har sluppi å koke potiter og brette klesvask.  Nei, det er nå ikke rart at døm bli gamle når døm slepp å sitta i tidsklemma.
Døm har nok hatt sine feider på kammerset dessa og, for døm er nå som folk flest tiltross for krone og slott.
Det var nå pynta så pent i kørkja, blommer og flagg. Alle medaljene hans var stilt ut, og sjefslua fikk plassen på kista. Det var korsang og trompetspill, ikke ulikt kjørkja nedi her når det er jording. Stilfullt var det, sjøl om det var stusselig at døm hadde satt att gamla ytterst på en benkerad for seg sjøl. Krumbøgd satt a der med veska på fanget. Hu æ vel som kjerringer flest, stri på å klare seg sjøl.

Midt oppi alt er det dessa barnebarna som krangle.Det har vori mye skriverier om guttungan. Vi som feira bryllupp og trodde detta skulle bli stas, og så har det vorti et sirkus uten like. Denna amerikanske skuespillerinna ser ut til å sette alldeles griller i huggu på prinsegutten. Det hadde vori likere tru vi om han hadde gått for ei kjerring med erfaring fra 4H, som kan kjevle og jågå sau. Ja, vi var skjønt enige om det den dagen dom gifta seg og vi! Vi håper det ordner seg nå som begge æ heme ått a bæssmor. Hu har vel ratt siste ordet når alt kjem til alt.

Egentlig hadde vi tenkt å følge sjølveste fruemannen på storskjerm, men det passa seg messom ikke å kose seg med bobler og snacks attåt denne anledningen. Vi får vente å sjå om det blir noe mer bryllup.

Inntil videre får vi sjå over sølvtøy og medaljer. For plutselig kjem det en anledning som må markeres. Vi klør i fingra etter å brette servietter, rulle duker og klakke rundt på høge hæler. Der spørs om det blir ei stund til, hvis ikke denna forheksa sjamanen får vilja si.. Det er fruemannen sin det tenkje je…

 

 

 

 

 

 

 

Ha tå rei på beina!

For ei tid vi er inni i nå! Solskinn og godvær- ja våren er fin her på bygda. Hestehoven lyser gult i veikanten, og i skråningen ved Saksum har blåveisen slått ut i full blomst. Blåveisen er liksom nasjonalblommen i Saksumdal. Det er ekstra gode vekstforhold her, siden det er mye kalk i jorda.

Kalk er det  i vatnet vi har også. Det er ikke likeså frakt når vindusglasa skal pusses etter vinteren. Det blir så sjåmete, kvite renner nedover glaset. Nylonvask og salo, avispapir og jif, ja ingen husmortriks er uprøvd. Suksessoppskriften er å hente vatten på Bygdahuset eller i utekrana på kjørkja. Vindusglasa blir ekstra blanke i kjørkjevatten, mulig det er en litt høgere opp som har en finger med i spillet..

En lyt pusse oppatt litt etter vinteren, både inne og ute. Sjøl om vi hadde en alvorlig sjau til jul, så blir det mye støv og brask etter vedfyring og ulllabber. Når sola skinn inn gjennom nypussa vindusglas, synes støvet ekstra godt. Støv og lodotter er ikke det verste. Det er lett å koste opp, det er verre med denna helsikas grusen. Den snik seg inn overalt.

En livsviktig leveregel er at når en har vori ute så gjeld det å ha tå seg på beina, ikke trakke rundt i gangen. På våren, når gardsplassen er som en potitåker, skal fottøy tas av på trappa. Møkkete støvler skal parkeres ute, sjøl om man bare skal inn og hente noe.. Denne regelen gjelder både unger og vaksne.

Golvet i gangen tyder på at det må arrangerers et todelt innføringskurs med enkel teori og praktiske øvelser. Her har folk mye å lære både når det gjelder valg av skotøy, og åssen man tørke tå seg. Støvler er det eneste som dug, men når vi skal over til byen, så er vi såpass jålete at vi går i småsko. Vi er nå litt nøye på åssen vi går tel ute blant folk. Med svikt i knea, balansere vi på snøkanten for å unngå å få møkk på skoa før vi kjem oss inni bilen. Helst lik vi best å ha på oss kvite småsko. Et tips er å ha ei pakke med våtservietter i bilen, slik at du kan tørke av de verste møkka før du går inn på butikken.

Tilbake til grusen i gangen. Grusen i gangen som har en tendens til å forflytte seg rundt inn under kjøkkenbordet, inn på badet og oppi sofaen. En mårra frua vakna med grus mellom tærne var begeret fullt. Heretter fikk folk ha tå seg ute eller så fikk de ei runde med golvfilla, i verstefall måtte de bøte med livet! Hu stramma skautet og vaska golvet med bestemte bevegelser. Sko og støvler ble satt ut på trappa, ikke et gruskorn var å spore. Grønnsåplufta spredte seg i rommet. Den gjør noe med humøret- duften av husmorlykke..

Men som du veit, det er ingen regel uten unntak. For hvis frua driv ute og må inn på kjøkkenet for å sjå etter kakudeig og potetkjel, kan hu fint gå inn med støvla på sjøl om golvet er nyvaska- så lenge hu går på tå…

 

 

 

 

 

Gammalt nytt

På nyhetan driv døm fortsatt med korronan, og nå har døm jaggu fått engasjert noen forskerer til å finne ut det som vi alle veit fra før. Ja, detta var unødvendig bruk av tid og ressurser. Døm kunne har ringt og spurt, så skulle døm fått svar helt vederlagsfritt. Med få ord skulle døm fått sannheten dokumenert, at vi på bygda kjem bedre ut enn byfolka. Altså at vi takle korronan lettere enn folk som sitt inne i leiligheta si og stire i veggen. Vi treng da ingen forskere til å fortelle oss det, det er da en grunn til at vi bor på bygda!

Her treng vi ikke væra redd for å gå ut, eller bekymre oss for at vi må sitte tett på trikken. For det er ikke mye påvist smitte oppi gamleveigen, ikke er det fult med folk på Kvalstoget hell.. Framtida ser lys ut, Svarttrosten  har kommi. I frykt for fugleinfluensa blir vi frarådet å drive altfor mye borte ved fuglebrettet. Vi får nøye oss med å stå i kjøkkenglaset , og hold for all del høna inne!

Utover det så kan avisa fortelle oss av korronan har gjort oss godtesjuke og feite. Salget av ostepop har økt sammen med salget av brus. Her vil vi understreke at dette ikke gjelder oss på bygda. Vi har i flere år gjennomført Helselagets sukker og salt- skole, lest brosjyrer og svart på spørmål- de samme hvert år, så detta veit vi å holde oss unna! Når det gjelder lettbrus, så har vi lest at den er å regne som vatten. Du veit at vannkvaliteten er så som så oppi her, ja det er det vi skylder på når det er tilbud på åttepakning på butikken. Dessuten har vi da ikke tid til å sitte og eta ostepop vi som har både gardsplass og uthus..

Det sier seg sjøl at etter måneder med hjemmekontor, ostepop og joggebukse, kan en bli rund i kjåkan. Nå som det er så mye møter på skjerm, kan sjølbildet få seg en trøkk. Flere enn før, ønsker å fikse på utseende etter korronan. Panneløft og injeksjoner for å sjå yngre ut, og kanskje skulle det vært justert litt slik kløfta kjem litt høgere opp i bildet.

Vi har skrive om det før, at vi ikke er så opptatt av slikt. Det er hvor god du er til å kjevle som er viktig. Håret gjømmer vi under skautet, og med munnbindet forskriftsmessig på, er det ikke mye som vises ta ansiktet når vi er på butikken. Hvis vi knyt ermforkle stramt, får vi løftet opp og klemt inn der det trengs. Nei, det er mer fornuftig å bruke penger på noen nye gummistøvler enn plastikkirurgi.

 

Så nestegong det skal forskes på noe nytt, bør det sendes ei prosjektskisse til høring slik at  sentrale lag og foreninger i bygda kan komme med innspill. Vi har svar på det meste, og vi har  god oversikt over gammalt nytt vi veit fra før. Det vil spare forskere for unødigvendig arbeid. Prosjektmidlene kan fordeles på lagene i bygda som tapt basarfortjeneste.

God påske!

 

 

 

 

Regler uten unntak

Siden i fjor har det vært mye regler å lære seg. Først var det ikke lov å ta mer enn ei pakke med dassruller på butikken. Fruene var bekymra for at Bygdahuset skulle bli robbet for papir, for der sto rullene utstilt i vinduene. Så fikk vi beskjed om å ikke gå bort ått folk, og det var forsåvidt ikke det verste. For vi lik å være litt for oss sjøl, det er fordelen med å bo langt fra folk. Vi klare å forholde oss til enkle, tydelige regler. Reglene må ikke gi rom for tolkning og skjønn- for da blir det krøll. Ja, sjøl Erna slit med å holde styr på antall fræmenn på besøk. Derfor kjem vi nå med regler som vi er helt sikre på, som ikke kan bli misforstått.

Regel nr 1.
Det blir bært i år og. Sjøl om brøytekantan er høge og skiføret er inntakt i slutten av mars, vil godværet og våren komme. Den gjør alltid det! Fylkesvegen gjennom bygda er nå snøfri, kun noen skyggepartier på kjølen som kan være litt glatte. Ingen grunn til å stresse med sommårsdekk eller kvite joggesko enda lell, vent tel over 17.mai.

Regel nr. 2

Det er brukelig å bruke ringeklokke sjøl i Saksumdal. Hvis du ikke finner noen knapp og trykke på, kan du knakke forsiktig på og vente på svar. I verste fall hvis utgangsdøra er åpen, noe den ofte er,  kan du rope forsiktig HALLO inni gangen.. Ivrige loddselgere kan glømme seg og gå rett inn. Men som oftest er ikke detta noe problem, stort sett får vi med oss om det kjem en fræmmen bil på gard’n.

Regel nr 3.

Ha att grinda etter deg og ikke kliv på gjerdet. Barnelærdom tenke du, men for oss som bor langs trafikkerte turstier med innmark som nærmeste nabo, opplever vi stadig at det skjer. Slakk topptråd og dyr på villspor kan forstyrre helgefreden for flere. Tenk på det neste gang du tar en snarvei over et jorde.

Regel nr 4

Ingen trener i Saksumdal.  Alle saksumdøler er naturlig spreke. Det må være høyden som gjør det, at vi får større opptak av oksygen. Men hvis du kikker etter, så ser du det lyser i huggulykter utti tier’n. Spesielt  i uka før klubbrennet. Kanskje møter du noen som er ute og går tur, men det er nok lettere restitusjon etter harde kliv i traseen til “Saksumdal Opp” dagen før. De eneste som innrømmer at  de trimmer, er de som møter opp på husmortrimmen til Helselaget. Uansett er det viktig å ha et grunnlag så en ikke blir altfor kjei, så ikke det kjem ut på bygda at en er i laber form.

Reglene må ikke bli for mange, for noe som er sikkert er at vi Saksumsdøler lik å gjøre litt som vi vil. Kjøre midt i vegen, klyppe graser seint på kvelden sjøl om det er helg, og tråkke rundt på gamle stier for å sjekke at alt er slik som det støtt ha vori.

En ting  som er helt sikkert er at det hadde vært lettere om a Erna hadde feira gebursdagen sin på Bygdahuset. For vi er kyndige på arrangement med smittevernstiltak. Ingen journalister hadde fått nyss om det hell, for ingen står i kø for å skrive om det som skjer i Saksumdal. Det er en regel uten unntak.

 

 

9.mars

Dagen derpå. Tilbake til normalen. Det er greit å la oss damene få en dag i året som vi kan bruke til å veive med knyttneven og late som at det hjelp, når kara har de andre dagene i året. For sannheten er at 2000 år med tradisjoner ikke er snudd på en dag. Tiltross for hissig kjeftbruk og rasling med oppvasken, er det ingenting som tyder på at kvinners rettigheter står i fokus. For ansvaret for å rydde av middagsbordet er knyttet til kjønn, det samme gjelder klesvask. Det er ikke det at det er mangel på teknisk innsikt som er problemet, det er for noen lettere med andre motoriserte kjøretøy. Vaskemaskinene durer men de står på samma flekken. Traktor og motorsag, snøfreser og gravemaskin er lett å få start på. Det både durer og fløtt seg. Vaskemaskina derimot, er tungstarta.

Kan det være noe med det som skal inni? For klær i ulike farger som skal vaskes med forskjellige temperaturer og vaskemidler- blir fort kjerringarbe. Framgangsmåten må inn med teskje. Opp med døra, inn med det som skal vaskes. Så var det vaskemiddel- skal det være kvitt hell farga? Skal det i høyre eller venstre kammer? Hvor mange grader skal det stå på sarru?? Åssen veig skal krana stå??Hadde det vori ved som skulle inn i maskina, så hadde det vori lettere.
Vi bruker tradisjoner og kjønnsroller til vår fordel også. For når snøen laver ned og det er kaldt, da må vi ha hjelp til å ha vekk snø og få henta ved. Kanskje må vi få noen til å starte opp bilen så den er god og varm, for blærekatarr og sure kjerringer er omtrent like ille.

Andre gonger, når vi har kjøpt digre pakker med ting som må skrus ihop, kan det være greit å få hjelp til å bære og skru. I mellomtiden kan vi sjå over duker og servietter som vi fikk raska med oss på samma handleturen. Vi kan telle telys og gjøre klar til å dekorere og organisere i stuggua. Ofte blir montøren lei av trakkinga, spesielt hvis det blir kråking hvis om at monteringa går for sakte i tillegg.

Du må ikke tru at vi på bygda ikke er opptatt av kvinnekamp og likestilling. Det er bare det at vi har et realistisk syn på saken. I hverdagen glir tralten lettest hvis alle har tydelige arbeidsoppgaver tilpasset evner og interesser uavhengig av kjønn. Vi må erkjenne at noen ting ligg lettere for kvinnfolk enn for mannfolk og omvendt. Forskning viser at kvinnfolk er bedre på multitasking enn menn. På ei lita stund har vi stekt kjøttkaker, hengt opp klær, smurt matpakker og fyrt opp i ovnen mens vi har prata i telefonen og har kasta  søpla. I tillegg har vi pønska ut neste års julegaver og sett etter om naboen har henta posten – alt detta imens vi har sendt unga på skolebussen.

Men veltgutten heme, er ikke helt enig i forskningsresultatet. Det kan ikke stemme at karer ikke multitasker. For han har sett med egne auger at n’far kan gjøre flere ting på en gong. Han kan nemlig både kjøre traktor, eta sukkertøy og prate i telefonen samtidig..

#Hyttekosheme

Somme tider kan det væra kjett å ha fri. For å ska’n finne på når den vante tralten har blitt satt på pause ei ukes tid?? Naturligvis kan en jo ligge å dra seg langt utover dagen, men det messom så bortkasta. Det gjeld å komma seg opp slik at en får noe uttur denna ferien. Når sola skinn, er det lettvint- da går alt tå seg sjøl. Humøret er på topp, og fugla kvitrer om vår. Det er bare det at det er alt for tidlig. For vi veit så fryktelig godt at det vil komme mer snø, det gjør støtt det. Sjøl om vi nå går med vindjakka oppe i halsen og lua midt oppå huggu. Når asfalten plirer i sola blir valgets kvaler store. Skal vi prøve joggeskoa fra i fjor eller staka bortover Hølbækkmyra på bakglatte ski? Vi er bortskjemte med nykjørte skiløyper tiltross for mildvær og snøsmelting. Det må bli en tur med hver, men itte I kvæll.

For I kvæll skal vi være ordentlig på hytta- spelle yatzy med seks terninger og eta lakrisbåter. Så får vi sjå om det blir både stor og liten straight, eller streit som å bæssmor pleide å si. Hu var mer glad i Svartper og vri åtter- der var hu reint uslåelig. Det er lurt å ikke la lakrisbåtene få overhånd over terningkastene, da kan det bli fullt hus på dass..

Bålfyring og innrøkte klær i vinterferien hører med. Treng du tips til andre ting å grille enn pølser, kan du laga ei svelerøre. Da har du arbe ei stund både med å vispe i sammen røra og steike. Nei, for på hytta bruker vi ikke motorisert visper, der er det kun handamakt som gjeld. For å lykkes med baksten, bør du ha tålmodighet til å vente til de høgeste flammene har lagt seg. Presisjonsfyring må til, husk sveler skal steike sakte på middels varme. Så ikke driv med detta hvis du ell unga er sultne..

Etter å ha drivi rundt husveggen noen dager og sett på snøen smelte, er det artig å reise bort en tur og sjå noe annet enn Baklia. I år går turen til Svatsum. Etter å ha både hørt og lest om butikken oppi der, ska je nå både få fystehåndsinfo og prøve å handle der sjøl. Tanken på å kunne låse seg inn og handle det man treng når som helst på døgnet, er fascinerende. Det hadde vært noe for oss i Saksumdal.  I stella for å kjøre nedpå Henna, kunne vi ha låst oss inn på Bygdahuset. Der kunne vi ha innreda det gamle fryselageret til butikk. I hyllan kunne det stått tacolefser, sjokoladeplater og potetgull. Fryseren kunne vori fylt med pølser og is. Usunt tenker du? Behovet for butikk melder seg ofte sent på kvelden, når godtesjuken er på det hardeste. Derfor er det ikke behov for rugsprø og magerost.

Nei, det skal bli en opplevelse av de sjeldne. Je bli ikke lenge borte, det er bare en dagstur. Det er best å sove heme i si eiga seng. Er nok hematt før det blir mørkt..

God vinterferie!

 

 

Erre noe liv?

Tåka ligg tett. Det yre uttur skødden. Det er helt stille etter veigen. Bare lysløypa blinker trofast, det er så vidt en kan skimte pærene bortover Hovlandsjordet. Ikke et menneskje å sjå. Det er lite vitner om liv, annet enn vedrøyken som ligg lavt. De fleste velger å sitte inne å fyre, ikke fader om de våger seg ut på blankisen. Akkurat nå om dagen er det større sjans for å finne liv på Mars enn i Saksumdal.
Ganske så fantastisk i grunn at med hjelp av norskproduserte roboter, skal dem karve i grusen for å sjå om det er tegn til liv på Mars. Mars er lenger unna enn Saksumdal, i hvertfal hvis du måler ifra Sigrid Undsets plass. Likevel er det penger å hente for å græva i gjørma etter livstegn fra grønne marsboere i en inntørka innsjø. Alle veit at har du liggi på botten tå Rukkinnet, så er det stor sjans for at du kan bli forvekslet med en marsboer. Det er en del grønske på botten.
Det kunne vært spennende for kommunen å prøvd det samma oppi her. De kunne putta noen penger inni et prosjekt og forska litt på disse organismene som lever ubemerket på vestsida, godt omringa tå snø.

Ja, for nå holder vi oss inne. Mildværet har vekket angsten i oss- angsten for taksnøen. For det er bare et tidsspørsmål før den kjem, ja du kan banne på at neste gong du står i døra inn til vedskålen så kjem det. Flere tonn med tung snø som legg seg foran døra, så en blir værfast inni skålen. Ingen kjem til å merke det. Siden postmannen ikke kommer hver dag, kan der jo gå et par-tre dager før noen merker at en er borte.

Utenforstående kan lure på hva vi driver med oppi her, faktisk kan vi innfødte sjøl begynne å lure på det samme. For som sagt, det er ikke et menneskje å sjå. Det er stor sjans for at Saksumdøler sitt på Facebook og lure på åssen føre er over kjølen, og om bakkan er strødd. Det er stort sett innfløtteran som skriv. Vi som har kjørt denna veigen før det vart gruppe på Facebook, himler med auga. Det er vel kun en gong de siste 100 årene vi ikke har kommi helskinna ned bakkan. Den seansen er nøye omtalt både i lokalavisa og i Sax. Den hendelsen har spikra seg fast til hukommelsen. Det var ekstremt.

Forskjellen på Mars og Saksumdal er at det finnes mye dokumentasjon på liv her i dalen. Det har vært et yrende liv i bygda, med unger og vaksne som har etterlatt seg spor. Det finnes bøker og tidsskrifter som rommer historie fra svunnen tid. Det er bare det at livet begynner å ebbe ut. Om hundre år er det sannsynlig at forskere leter etter livstegn. Kanskje finner de igjen rester fra noen lenestoler som ble kjørt på røysa, eller en komfyr som endte sin siste reis bak låven? Om lysløypa vil blinke er det ingen som vet. Vi må satse på at de finner noen hardføre skapninger på Mars så vi kan få noen avkom. Det er nok lettere enn å få bosatt noen småbarnsfamilier, sjøl om vi har ledig kapasitet i barnehagen…

 

 

Raud dag

Snakk om å få alt på samma dagen! Morsdag, fastelaven og Valentin’s- i prioritert rekkefølge. Som nevnt før, er det mye spenning knyttet til denne søndagen i året. Blir det frokost på senga, blomsterkvast og perlekjede slik som i Love actually? Til tross for hint og tips jevnt utover den siste uka, er det lite som vitner om storslått feiring. Men det kan jo hende at det slår til likevel..
Så hva er gjevest, å bli hyllet som mor eller kjærest? Det har litt lett for at unga får mest fokus. N’ far har mer enn nok med å huske på ei gave i året, så det blir mye å holde styr på denne helga her. Unga tegner kort og skriver så godt de kan, ihvertfall så lenge de er små. For denna sjarmerende alderen går over på et punkt. Disse artige korta avtar omtrent når skostørrelsen passerer 40.
N’ far har lett for å blande korta når det kjem til mor og kjærest. For ofte kan kjæresten bli mor for n’ far og. Slik som når han ska gå bort og ikke veit å’n ska ha på seg. Eller når ullabban er borte og hele sokkeskuffa er tømt utover golvet uten at døm dukke opp. N’ far rope så høgt han kan for å få hjelp til å leite.

Vi mødre er ikke alltid så gode på å være kjærest vi heller. For innimellom unger, potetkoking og klesvask er vi ikke alltid i humør for innbydende blikk og lure smil. Vi har rett og slett mer behov for at noen kan gi stugguteppet ei runde med støvsugern i stella for å henge over skuldra og masa. Kanskje skulle vi tatt’n på ordet og latt stugguteppe vente?

Nå er det jo i tiden at det ikke er ting, men opplevelser som er det store på gavefronten. Måneskinnstur, det liker vi fruene godt. Vi er raske til å trekke på oss refleks og topplue, så lenge det ikke er glatt. For da kommer behovet for piggsko, eller brodder. Det blir ikke noen måneskinnstur på blankisen før det vanker et par nye piggsko. Så hvis det er måneskinnstur som er overraskelsen i år, er det et hett tips å få tak i piggsko på forhånd.

Oppi alt dette kjem også Fastelaven i år. Denne bollen med krem i, som ser så fin ut men som etter ei stund legger seg som en murstein nederste i magen. For all del ta bare en, for sjøl om du har lyst på mer vil du angre. A mor har baka boller og lagt i fryseren.  Hu har også handlet inn kjøttpålegg og egg, i tilfelle noen plutselig får en lys ide på å overraske med hotellfrokost på søndan.

Alt ligger til rette for at søndagen skal bli vellykket. Blomstervasen er satt fram klar til bruk, huset er vasket og klesvasken er bretta. Husmorlykka er komplett når unga er i seng og n’far er ferdig med å støvsuge stugguteppet….

Til lykke med morsdag, Valentinsdag og Fastelaven!

 

 

 

 

Jakten er over

Et usikkert hjerte har falt til ro- forhåpentligvis.. Det er ikke støtt så lett å finne den rette, og åssen kan en være sikker på at valget er riktig?
For å finne noen som kan sjekke ut alle punkter på ønskelista, det er urealistisk- det vet alle som har jakta etter den store kjærligheten.
Fruemannen har brukt lang tid. Han har sett på bilder, lest om egenskaper og sammenlignet. Han har swipet til høyre og venstre. Noen har vært pene og sjå på, men alt for dyre i pris. Andre har ikke hatt utseende med seg, men har hatt mange andre gode kvaliteter. Så hvem skal valget falle på?
For det er ikke bare enkelt å bytte ut en følgesvenn etter 15 år. Det har vært mange fine stunder. Fruemannen husker godt første gangen han smøg seg inni og tok styringa. Han var så stolt. Endelig var han en av gjengen. Det er ikke lett å bo på bygda uten, og når du attpå til er bygutt- ja, da er det en nødvendighet.

Ferdighetene har blitt bedre gjennom tida, og han har lært seg å bruke både vinsj og fres. Men én ting har fruemannen savnet alle disse åra, nemlig frontlaster. Tenk så lettvint det er på våren, å skyve skuffa inni snøkanten og måke unna de verste haugene på gårdsplassen så grasbakken tørker opp til 17.mai. For ikke å snakke om hvor lettvint det skal bli å få orden på vedsekker, alt blir bedre med nytt utstyr.

For det har vært noen skjer i sjøen. Batteri som ikke har ladet, gear som har vorti borte- ja det har vært utfordringer. Tilslutt kjente fruemannen på at han  ikke orket mer. Støtt han skulle gjøre noe, så ble det træl. Så mye træl at han ikke lenger ønsker å satse videre. Han har vært fortvilet og lei, gått mange runder med seg sjøl.

Det finnes mange fisker i havet sier dem, men ikke alle er til å stole på. Flere ganger i løpet av den siste tida har han vært så nære. Fruemannen har vært impulsiv etter mye betenkningstid. Han har telt på knappene og lagt inn bud. Forventningsfull og ivrig har han sett for seg hvordan den nye ville passe under låvebrua, og hvordan det ville være å ta på seg brøyting for andre. Han har snakka med fagfolk og hørt på råd, øvd på å si ” jeg kjøper denna”, for så å være akkurat for sent ute.

Fruemannen hadde nesten gitt opp håpet. Men som med kjærligheten, så dukker den opp når du minst venter det. Plutselig faller alt på plass. Pris og utstyr, og ikke minst er det mye tryggere å handle med kjennsfolk! Lykken er komplett. Med roser i kinnene og lette bein skal han i dag hente doningen hjem.

Frua er glad jakta er over, selv om hun ikke er enig med valget. Ikke det at hun er noen ekspert, men det er som med vesker – merket har alt å si…

 

Bygdeliv til salgs

Byfolka sliter. Måneder med mye påtvunget hjemmekos begynner å tære på. For når det ikke er stuerent å dingle rundt i gågata, for så å sette seg til på en vinglete barstol slik at folk kan sjå, og drekke en jålekaffe- ja da er det ikke lett å vite hva en skal finne på. Det er tøft å ikke kunne reise rundt på kuule plasser for å sjekke inn på Facebook, i nye dyre boblejakker. Sjølbildet kan få seg en støkk, når woweffekten uteblir. Ingen synes det er spennende å se bilder av vinglass på stuggubordet, hemlaga jålemat og den samma sofakroken kveld etter kveld. De søker etter ny inspirasjon, leter etter nye måter å bygge image på. De vil back to the roots, til det råe og ekstreme- til gamledager og bygdeliv.

De vil begynne å fyre i ovnen igjen, med bjørkeved. Tenk om de til og med kunne få prøve å kløyve vedkubber med øks- det er rått! Men hvordan tenner man opp i en vedovn? Det er det ingen som husker, selv om det viser seg at bestemor kom fra bygda. Fyring i peisen er digg, enda frakkere er det med bål. Sitte ute i mørket og kjenne røyken bore seg inn i dunjakka og den dyre topplua.Det blir så fine bilder, og det mangler ikke på hjerter på Instagram. Som skogeier er det bare å fyre på, bokstavelig talt. For ved er cash for oss bygdefolk.Du spør aldri en vedentusiast hvor mange sekker han har gjømt innpå låven, det er som med samer og rein. Vi langer vedsekker i mørke bakgater på kveldstid. Eller skinnfeller for den del.

For rundt bålpanna må jo folk ha noe å sitte på, slik at man ikke blir kald der bak. Skinn er god butikk, tjukke spælsaufeller som har levd sine gode dager innpå Skålenga og Korsåsen. Det er så ekstremt stilig at man kan kjøpe seg en skinnfell fra en sau som faktisk har levd. Frua kan salgstriksa og forteller levende om sauehold mens hun trekker den ene fellen etter den andre opp av svartsekken. Penga sitter løst, for bålkos er big business..

For oss er dette eksotiske en del av hverdagen. Før tok vi det for gitt, men nå har vi innsett at byfolka har fått auga opp for livsstilen vår. Derfor smører vi på, sprer bilder av det gode bygdelivet. Nybakte brød, høge snøplogkanter og glødende bålpanner i måneskinn. Vi lever på kanten til det ekstreme med strømbrudd, ubrøyta veier og lang veg til butikken. På toppen av alt, den stadige bekymringen om manglende bussforbindelse- hvordan klarer vi å overleve?

En gong i blant tenker vi at det kunne vori fint å bo i by’n og.. Tatt en drink i parken på seine sommerkvelder og rusla hematt, men det sier vi ikke ått noen. Vi sier heller ikke ått noen at somme tider hadde det vori godt å sloppi å klyppe gras og måka snø, eller leite etter sau..

Tanken på bylivet varer ikke lenge om gongen. For vi veit at skaut og saumøkk får mer oppmerksomhet på Facebook og Instagram enn vinglass og restaurantbesøk.

Følg oss gjerne på Facebook og Instagram! Der finner du mange nyttige tips til ting å dele…