9.mars

Dagen derpå. Tilbake til normalen. Det er greit å la oss damene få en dag i året som vi kan bruke til å veive med knyttneven og late som at det hjelp, når kara har de andre dagene i året. For sannheten er at 2000 år med tradisjoner ikke er snudd på en dag. Tiltross for hissig kjeftbruk og rasling med oppvasken, er det ingenting som tyder på at kvinners rettigheter står i fokus. For ansvaret for å rydde av middagsbordet er knyttet til kjønn, det samme gjelder klesvask. Det er ikke det at det er mangel på teknisk innsikt som er problemet, det er for noen lettere med andre motoriserte kjøretøy. Vaskemaskinene durer men de står på samma flekken. Traktor og motorsag, snøfreser og gravemaskin er lett å få start på. Det både durer og fløtt seg. Vaskemaskina derimot, er tungstarta.

Kan det være noe med det som skal inni? For klær i ulike farger som skal vaskes med forskjellige temperaturer og vaskemidler- blir fort kjerringarbe. Framgangsmåten må inn med teskje. Opp med døra, inn med det som skal vaskes. Så var det vaskemiddel- skal det være kvitt hell farga? Skal det i høyre eller venstre kammer? Hvor mange grader skal det stå på sarru?? Åssen veig skal krana stå??Hadde det vori ved som skulle inn i maskina, så hadde det vori lettere.
Vi bruker tradisjoner og kjønnsroller til vår fordel også. For når snøen laver ned og det er kaldt, da må vi ha hjelp til å ha vekk snø og få henta ved. Kanskje må vi få noen til å starte opp bilen så den er god og varm, for blærekatarr og sure kjerringer er omtrent like ille.

Andre gonger, når vi har kjøpt digre pakker med ting som må skrus ihop, kan det være greit å få hjelp til å bære og skru. I mellomtiden kan vi sjå over duker og servietter som vi fikk raska med oss på samma handleturen. Vi kan telle telys og gjøre klar til å dekorere og organisere i stuggua. Ofte blir montøren lei av trakkinga, spesielt hvis det blir kråking hvis om at monteringa går for sakte i tillegg.

Du må ikke tru at vi på bygda ikke er opptatt av kvinnekamp og likestilling. Det er bare det at vi har et realistisk syn på saken. I hverdagen glir tralten lettest hvis alle har tydelige arbeidsoppgaver tilpasset evner og interesser uavhengig av kjønn. Vi må erkjenne at noen ting ligg lettere for kvinnfolk enn for mannfolk og omvendt. Forskning viser at kvinnfolk er bedre på multitasking enn menn. På ei lita stund har vi stekt kjøttkaker, hengt opp klær, smurt matpakker og fyrt opp i ovnen mens vi har prata i telefonen og har kasta  søpla. I tillegg har vi pønska ut neste års julegaver og sett etter om naboen har henta posten – alt detta imens vi har sendt unga på skolebussen.

Men veltgutten heme, er ikke helt enig i forskningsresultatet. Det kan ikke stemme at karer ikke multitasker. For han har sett med egne auger at n’far kan gjøre flere ting på en gong. Han kan nemlig både kjøre traktor, eta sukkertøy og prate i telefonen samtidig..

#Hyttekosheme

Somme tider kan det væra kjett å ha fri. For å ska’n finne på når den vante tralten har blitt satt på pause ei ukes tid?? Naturligvis kan en jo ligge å dra seg langt utover dagen, men det messom så bortkasta. Det gjeld å komma seg opp slik at en får noe uttur denna ferien. Når sola skinn, er det lettvint- da går alt tå seg sjøl. Humøret er på topp, og fugla kvitrer om vår. Det er bare det at det er alt for tidlig. For vi veit så fryktelig godt at det vil komme mer snø, det gjør støtt det. Sjøl om vi nå går med vindjakka oppe i halsen og lua midt oppå huggu. Når asfalten plirer i sola blir valgets kvaler store. Skal vi prøve joggeskoa fra i fjor eller staka bortover Hølbækkmyra på bakglatte ski? Vi er bortskjemte med nykjørte skiløyper tiltross for mildvær og snøsmelting. Det må bli en tur med hver, men itte I kvæll.

For I kvæll skal vi være ordentlig på hytta- spelle yatzy med seks terninger og eta lakrisbåter. Så får vi sjå om det blir både stor og liten straight, eller streit som å bæssmor pleide å si. Hu var mer glad i Svartper og vri åtter- der var hu reint uslåelig. Det er lurt å ikke la lakrisbåtene få overhånd over terningkastene, da kan det bli fullt hus på dass..

Bålfyring og innrøkte klær i vinterferien hører med. Treng du tips til andre ting å grille enn pølser, kan du laga ei svelerøre. Da har du arbe ei stund både med å vispe i sammen røra og steike. Nei, for på hytta bruker vi ikke motorisert visper, der er det kun handamakt som gjeld. For å lykkes med baksten, bør du ha tålmodighet til å vente til de høgeste flammene har lagt seg. Presisjonsfyring må til, husk sveler skal steike sakte på middels varme. Så ikke driv med detta hvis du ell unga er sultne..

Etter å ha drivi rundt husveggen noen dager og sett på snøen smelte, er det artig å reise bort en tur og sjå noe annet enn Baklia. I år går turen til Svatsum. Etter å ha både hørt og lest om butikken oppi der, ska je nå både få fystehåndsinfo og prøve å handle der sjøl. Tanken på å kunne låse seg inn og handle det man treng når som helst på døgnet, er fascinerende. Det hadde vært noe for oss i Saksumdal.  I stella for å kjøre nedpå Henna, kunne vi ha låst oss inn på Bygdahuset. Der kunne vi ha innreda det gamle fryselageret til butikk. I hyllan kunne det stått tacolefser, sjokoladeplater og potetgull. Fryseren kunne vori fylt med pølser og is. Usunt tenker du? Behovet for butikk melder seg ofte sent på kvelden, når godtesjuken er på det hardeste. Derfor er det ikke behov for rugsprø og magerost.

Nei, det skal bli en opplevelse av de sjeldne. Je bli ikke lenge borte, det er bare en dagstur. Det er best å sove heme i si eiga seng. Er nok hematt før det blir mørkt..

God vinterferie!

 

 

Erre noe liv?

Tåka ligg tett. Det yre uttur skødden. Det er helt stille etter veigen. Bare lysløypa blinker trofast, det er så vidt en kan skimte pærene bortover Hovlandsjordet. Ikke et menneskje å sjå. Det er lite vitner om liv, annet enn vedrøyken som ligg lavt. De fleste velger å sitte inne å fyre, ikke fader om de våger seg ut på blankisen. Akkurat nå om dagen er det større sjans for å finne liv på Mars enn i Saksumdal.
Ganske så fantastisk i grunn at med hjelp av norskproduserte roboter, skal dem karve i grusen for å sjå om det er tegn til liv på Mars. Mars er lenger unna enn Saksumdal, i hvertfal hvis du måler ifra Sigrid Undsets plass. Likevel er det penger å hente for å græva i gjørma etter livstegn fra grønne marsboere i en inntørka innsjø. Alle veit at har du liggi på botten tå Rukkinnet, så er det stor sjans for at du kan bli forvekslet med en marsboer. Det er en del grønske på botten.
Det kunne vært spennende for kommunen å prøvd det samma oppi her. De kunne putta noen penger inni et prosjekt og forska litt på disse organismene som lever ubemerket på vestsida, godt omringa tå snø.

Ja, for nå holder vi oss inne. Mildværet har vekket angsten i oss- angsten for taksnøen. For det er bare et tidsspørsmål før den kjem, ja du kan banne på at neste gong du står i døra inn til vedskålen så kjem det. Flere tonn med tung snø som legg seg foran døra, så en blir værfast inni skålen. Ingen kjem til å merke det. Siden postmannen ikke kommer hver dag, kan der jo gå et par-tre dager før noen merker at en er borte.

Utenforstående kan lure på hva vi driver med oppi her, faktisk kan vi innfødte sjøl begynne å lure på det samme. For som sagt, det er ikke et menneskje å sjå. Det er stor sjans for at Saksumdøler sitt på Facebook og lure på åssen føre er over kjølen, og om bakkan er strødd. Det er stort sett innfløtteran som skriv. Vi som har kjørt denna veigen før det vart gruppe på Facebook, himler med auga. Det er vel kun en gong de siste 100 årene vi ikke har kommi helskinna ned bakkan. Den seansen er nøye omtalt både i lokalavisa og i Sax. Den hendelsen har spikra seg fast til hukommelsen. Det var ekstremt.

Forskjellen på Mars og Saksumdal er at det finnes mye dokumentasjon på liv her i dalen. Det har vært et yrende liv i bygda, med unger og vaksne som har etterlatt seg spor. Det finnes bøker og tidsskrifter som rommer historie fra svunnen tid. Det er bare det at livet begynner å ebbe ut. Om hundre år er det sannsynlig at forskere leter etter livstegn. Kanskje finner de igjen rester fra noen lenestoler som ble kjørt på røysa, eller en komfyr som endte sin siste reis bak låven? Om lysløypa vil blinke er det ingen som vet. Vi må satse på at de finner noen hardføre skapninger på Mars så vi kan få noen avkom. Det er nok lettere enn å få bosatt noen småbarnsfamilier, sjøl om vi har ledig kapasitet i barnehagen…

 

 

Raud dag

Snakk om å få alt på samma dagen! Morsdag, fastelaven og Valentin’s- i prioritert rekkefølge. Som nevnt før, er det mye spenning knyttet til denne søndagen i året. Blir det frokost på senga, blomsterkvast og perlekjede slik som i Love actually? Til tross for hint og tips jevnt utover den siste uka, er det lite som vitner om storslått feiring. Men det kan jo hende at det slår til likevel..
Så hva er gjevest, å bli hyllet som mor eller kjærest? Det har litt lett for at unga får mest fokus. N’ far har mer enn nok med å huske på ei gave i året, så det blir mye å holde styr på denne helga her. Unga tegner kort og skriver så godt de kan, ihvertfall så lenge de er små. For denna sjarmerende alderen går over på et punkt. Disse artige korta avtar omtrent når skostørrelsen passerer 40.
N’ far har lett for å blande korta når det kjem til mor og kjærest. For ofte kan kjæresten bli mor for n’ far og. Slik som når han ska gå bort og ikke veit å’n ska ha på seg. Eller når ullabban er borte og hele sokkeskuffa er tømt utover golvet uten at døm dukke opp. N’ far rope så høgt han kan for å få hjelp til å leite.

Vi mødre er ikke alltid så gode på å være kjærest vi heller. For innimellom unger, potetkoking og klesvask er vi ikke alltid i humør for innbydende blikk og lure smil. Vi har rett og slett mer behov for at noen kan gi stugguteppet ei runde med støvsugern i stella for å henge over skuldra og masa. Kanskje skulle vi tatt’n på ordet og latt stugguteppe vente?

Nå er det jo i tiden at det ikke er ting, men opplevelser som er det store på gavefronten. Måneskinnstur, det liker vi fruene godt. Vi er raske til å trekke på oss refleks og topplue, så lenge det ikke er glatt. For da kommer behovet for piggsko, eller brodder. Det blir ikke noen måneskinnstur på blankisen før det vanker et par nye piggsko. Så hvis det er måneskinnstur som er overraskelsen i år, er det et hett tips å få tak i piggsko på forhånd.

Oppi alt dette kjem også Fastelaven i år. Denne bollen med krem i, som ser så fin ut men som etter ei stund legger seg som en murstein nederste i magen. For all del ta bare en, for sjøl om du har lyst på mer vil du angre. A mor har baka boller og lagt i fryseren.  Hu har også handlet inn kjøttpålegg og egg, i tilfelle noen plutselig får en lys ide på å overraske med hotellfrokost på søndan.

Alt ligger til rette for at søndagen skal bli vellykket. Blomstervasen er satt fram klar til bruk, huset er vasket og klesvasken er bretta. Husmorlykka er komplett når unga er i seng og n’far er ferdig med å støvsuge stugguteppet….

Til lykke med morsdag, Valentinsdag og Fastelaven!

 

 

 

 

Jakten er over

Et usikkert hjerte har falt til ro- forhåpentligvis.. Det er ikke støtt så lett å finne den rette, og åssen kan en være sikker på at valget er riktig?
For å finne noen som kan sjekke ut alle punkter på ønskelista, det er urealistisk- det vet alle som har jakta etter den store kjærligheten.
Fruemannen har brukt lang tid. Han har sett på bilder, lest om egenskaper og sammenlignet. Han har swipet til høyre og venstre. Noen har vært pene og sjå på, men alt for dyre i pris. Andre har ikke hatt utseende med seg, men har hatt mange andre gode kvaliteter. Så hvem skal valget falle på?
For det er ikke bare enkelt å bytte ut en følgesvenn etter 15 år. Det har vært mange fine stunder. Fruemannen husker godt første gangen han smøg seg inni og tok styringa. Han var så stolt. Endelig var han en av gjengen. Det er ikke lett å bo på bygda uten, og når du attpå til er bygutt- ja, da er det en nødvendighet.

Ferdighetene har blitt bedre gjennom tida, og han har lært seg å bruke både vinsj og fres. Men én ting har fruemannen savnet alle disse åra, nemlig frontlaster. Tenk så lettvint det er på våren, å skyve skuffa inni snøkanten og måke unna de verste haugene på gårdsplassen så grasbakken tørker opp til 17.mai. For ikke å snakke om hvor lettvint det skal bli å få orden på vedsekker, alt blir bedre med nytt utstyr.

For det har vært noen skjer i sjøen. Batteri som ikke har ladet, gear som har vorti borte- ja det har vært utfordringer. Tilslutt kjente fruemannen på at han  ikke orket mer. Støtt han skulle gjøre noe, så ble det træl. Så mye træl at han ikke lenger ønsker å satse videre. Han har vært fortvilet og lei, gått mange runder med seg sjøl.

Det finnes mange fisker i havet sier dem, men ikke alle er til å stole på. Flere ganger i løpet av den siste tida har han vært så nære. Fruemannen har vært impulsiv etter mye betenkningstid. Han har telt på knappene og lagt inn bud. Forventningsfull og ivrig har han sett for seg hvordan den nye ville passe under låvebrua, og hvordan det ville være å ta på seg brøyting for andre. Han har snakka med fagfolk og hørt på råd, øvd på å si ” jeg kjøper denna”, for så å være akkurat for sent ute.

Fruemannen hadde nesten gitt opp håpet. Men som med kjærligheten, så dukker den opp når du minst venter det. Plutselig faller alt på plass. Pris og utstyr, og ikke minst er det mye tryggere å handle med kjennsfolk! Lykken er komplett. Med roser i kinnene og lette bein skal han i dag hente doningen hjem.

Frua er glad jakta er over, selv om hun ikke er enig med valget. Ikke det at hun er noen ekspert, men det er som med vesker – merket har alt å si…

 

Bygdeliv til salgs

Byfolka sliter. Måneder med mye påtvunget hjemmekos begynner å tære på. For når det ikke er stuerent å dingle rundt i gågata, for så å sette seg til på en vinglete barstol slik at folk kan sjå, og drekke en jålekaffe- ja da er det ikke lett å vite hva en skal finne på. Det er tøft å ikke kunne reise rundt på kuule plasser for å sjekke inn på Facebook, i nye dyre boblejakker. Sjølbildet kan få seg en støkk, når woweffekten uteblir. Ingen synes det er spennende å se bilder av vinglass på stuggubordet, hemlaga jålemat og den samma sofakroken kveld etter kveld. De søker etter ny inspirasjon, leter etter nye måter å bygge image på. De vil back to the roots, til det råe og ekstreme- til gamledager og bygdeliv.

De vil begynne å fyre i ovnen igjen, med bjørkeved. Tenk om de til og med kunne få prøve å kløyve vedkubber med øks- det er rått! Men hvordan tenner man opp i en vedovn? Det er det ingen som husker, selv om det viser seg at bestemor kom fra bygda. Fyring i peisen er digg, enda frakkere er det med bål. Sitte ute i mørket og kjenne røyken bore seg inn i dunjakka og den dyre topplua.Det blir så fine bilder, og det mangler ikke på hjerter på Instagram. Som skogeier er det bare å fyre på, bokstavelig talt. For ved er cash for oss bygdefolk.Du spør aldri en vedentusiast hvor mange sekker han har gjømt innpå låven, det er som med samer og rein. Vi langer vedsekker i mørke bakgater på kveldstid. Eller skinnfeller for den del.

For rundt bålpanna må jo folk ha noe å sitte på, slik at man ikke blir kald der bak. Skinn er god butikk, tjukke spælsaufeller som har levd sine gode dager innpå Skålenga og Korsåsen. Det er så ekstremt stilig at man kan kjøpe seg en skinnfell fra en sau som faktisk har levd. Frua kan salgstriksa og forteller levende om sauehold mens hun trekker den ene fellen etter den andre opp av svartsekken. Penga sitter løst, for bålkos er big business..

For oss er dette eksotiske en del av hverdagen. Før tok vi det for gitt, men nå har vi innsett at byfolka har fått auga opp for livsstilen vår. Derfor smører vi på, sprer bilder av det gode bygdelivet. Nybakte brød, høge snøplogkanter og glødende bålpanner i måneskinn. Vi lever på kanten til det ekstreme med strømbrudd, ubrøyta veier og lang veg til butikken. På toppen av alt, den stadige bekymringen om manglende bussforbindelse- hvordan klarer vi å overleve?

En gong i blant tenker vi at det kunne vori fint å bo i by’n og.. Tatt en drink i parken på seine sommerkvelder og rusla hematt, men det sier vi ikke ått noen. Vi sier heller ikke ått noen at somme tider hadde det vori godt å sloppi å klyppe gras og måka snø, eller leite etter sau..

Tanken på bylivet varer ikke lenge om gongen. For vi veit at skaut og saumøkk får mer oppmerksomhet på Facebook og Instagram enn vinglass og restaurantbesøk.

Følg oss gjerne på Facebook og Instagram! Der finner du mange nyttige tips til ting å dele…

 

 

 

Sjå på hu,ra..

Egentlig er det ganske fint å være slik sjølutnevnt bygdeinfluencer. Vi slepp så billig unna med tanke på dessa som er avhengig av å vise seg fram i bikini eller annet undertøy for å få det til å gå rundt. For når gradestokken kryp seg nedover mot minus 20, da er det ikke så mye å stå etter å ligge lett henslengt på divanen med bell mellom Hadeland og Toten for å si det slik.. ( altså det betyr at det er sprik mellom bukselinninga og blusa, for dekk som ikke er innfødt..)
Det er nå litt forståelig og, hvis du har investert i et nytt sykkelstativ( les: rompe) er det viktig at folk får sjå. Det bli omtrent som å ha ny traktor som bare står inne. Det er bortkasta penger. Klart det at bloggere må få reise til syden å få tatt noen pene bilder og få brona seg litt der brunkremen ikke kjem tel. Korrona eller ikke- det må vi da skjønne! Å få vise seg fram går foran smittevern.
Og her sitt vi, inne i hver vår stuggu og stunde på å møtes. Stunde på å gå bort med helgestakk, perlekjede og ei lita flaske i veska. For vi skulle så gjerne visst oss fram att litt vi og. Svingt oss rundt og skratta høgt. Men vi vente.
Bygdeinfluencere er fornuftige folk. Sjøl om det om dagen herjer et vanvittig kroppspress i bygda. Nå er det trening og kilo det går i. Alle skal ned, bli raskere og fastere. Til og med de under 40 år har blitt bergtatt. Det durer i pulsklokker og blinker i huggulykter sjøl om gradestokken viser styggkaldt.
Her er det ingen lette løsninger. Så hva skjedde med frodige former og tynne lefser? Har vi gått bort fra konseptet?  For å si det slik, det forplikter å sitte høgt oppi det i Helselaget. Vi er forbilder og derfor må vi  sette verdigrunnlaget ut i praksis. Folkehelse er viktig. Trim og høg puls er bra for hjerte.

Vi har tatt oss i å få høg puls av å sjå oss sjøl på bilder. Ofte har vi fått hjertebank over dobbelthaker, bilringer og at blusa spriker. Så vi har tatt grep, slik at vi oftere kan tørre og stå fram med ansikt. For det er tydeligvis det folk vil ha, bilder av folk og ikke bare natur. Solnedganger, skog og stein. Mye stein.

Så når en av fruene til sommeren skal inn i brudestasen, skal vi løfte haka og se rett inn i kameraet uten å tvile. Vi skal skyte puppa fram og knekke litt i hofta for å framheve silhuetten. Vi treng ikke reise til Dubai som andre influencere for å ta bilder, det finnes mange fine plasser langs kulturstien gjennom bygda. Fordelen med å ta bilder i nærheten av heme, er at vi ikke trenger å kaste bort tid på å sitte i karantene.  For du vet, det er travelt mellom våronn og slåttonn- særlig hvis vi skal bli solbrune på andre steder enn på armene. Spørs om Helselaget sponser oss med bronkrem hvis vi har bikini med hjerte på…

Nytt år

Ei ulykke kjem sjelden aleine- det har dessa dagan på slutten av året vist oss. Vi har sitti flere kvelder i stupmørten, famla febrilsk etter fyrstikker og talglys. Og du kan banne på at akkurat når du har fått tent alle telyskrukker og tinnstaker, da pip det i mikrobølgeovnen og strømmen er tilbake. Ihvertfall for et minutt, før det blir mørkt lenge. Det går til et punkt der det bli en vane å sitte med huggulykta på slik i tilfelle..
Flaks at det har vori kaldt, så ikke all kjøttpålegget har vorti surt og kakua tina opp. Inntil fruemannen i god tru skulle neri og hente seg en boks med jordbær.
For vanligvis er bæra hard som stein, men nå rant syltetøyet nedover strikkagensern. Han åpna døra til kjøleskapet ved sida tå og kunne konstatere at 5 liter med kål hadde fått samma sjebnen. Kålsuppa hadde vakna til liv og ville ut i verda. Konklusjonen var klar, dessa hyppige strømbrudda hadde gitt kjøleskapa nådestøtet. Det var bare å redde de siste pakkene med lefse. Brennevinet er heldigvis ikke så var på temperatur.

Trasige greier, men det er bare småtterier- det finnes folk som ikke har noe annet enn det de står og går i. Vi skal ikke klage.

Vi er godt vandt. Det er en selvfølge at vatnet i dusjen er varmt. Det blir iallefall ubehagelig når varmtvannet takke for seg før frua får skjula såpa uttur luggen. Skulle nesten tru at det var vatten rett fra bekken som kom i krana. Noen steder i indre Afrika, kan det nok være plasser som har bedre vannkvalitet enn oss i Saksumdal. Vi plages med slam og kalk, mangan og andre mineraler som tar knekken på rør og blandebatteri. Så det kjem ikke som noe overraskelse om det runerer varmtvannsberedern og. Heldigvis for denna gangen var det bare sikringa som slo ut. Men tro ikke at vi bytter blandebatteri fordi vi er jålete- nei det er for at de ryk på ekte.

Ja, er det ikke strømmen, så er det vatne. Eller bilen. Den pleier å krangle litt i kulda, og helst slik etter jul når det er kaldt å stå og vente på skyss fordi elektronikken har fått det for seg at bilen mangler både luft og olje. Skal ha litt pleie og stell den og da vettu, får væra måte på klokka sju om mårran når frua ska på arbe.

Det er nå messom greit å få reparert ting som går sunn, det er verre med folk eller ekteskap. Starten på året har på nytt satt oss på prøve, med alt som skjer uti verden. Vi får med oss litt igjennom fjernsynet, og vi prise oss lykkelige for å bo på fjell og stein som ligg rolig slik at husa ikke seile nedi brattjordet. Så når vi sitt i mørten med huggulykta på og tenne lys, så tenker vi på de som ikke lenger har alle sine.  På nattehimmelen blinker stjernene over snødekt vinterlandskap, og vi håper at det snart går troll i ord- at alt blir bra!

Godt Nyttår!

 

 

Juleønsker

Å ru ønske deg tel jul i år, du ra?
Tankefult ser frua utti lufta, mens fruemannen slafse og et. Det er middagstid og de store spørsmåla skal drøftes over et par svinekoteletter. Ideelt sett, er dette noe fruemannen skal finne svara på sjøl. Men klok av skade etter flere bomkjøp, går han nå for taktikken at frua peker ut det hu vil ha. Det sparer fruemannen for bytting av presang 3.dag jul, og ikke minst dårlig stemning attått kaffe og julekaker på den triveligste kvelden i året.
Å ønske seg ting på kommando, det er ikke så lett, ihvertfall ikke når en innerst inne skulle tenke seg at fruemannen var så klarsynt at han skjønte hva frua ønska seg uten at hun trengte å hinte med kataloger og ukeblader.
Smykkeskrinet er fullt, kjøkkenskapa likeså. Flere klesskap er fulle til randen, så nei dette spørsmålet er ikke lett å svare på.
For denne jula handler om andre ting enn nye grytekluter og badesalt. Jula i år skal inn i historien uten at vi har starta førjulstida med julebasar. Ikke har vi fått sunget inn jula og gått rundt juletreet på Bygdahuset heller. Denne jula blir det ikke knekte hæler og hølete strømpebukser under stakken 2.dag. Ingen sparktur på knitrende føre, med litt for mye likør innabords i hundre og hælvete forbi Engstadrampa.
Kanskje neste jul? Vi håper på det..
Nei, det har vært et rart år, også så fort som det har gått!

Takk og pris for at vi bor i Saksumdal! For her har vi ihvertfall julestemningen lett tilgjengelig. Snø og granbar, småfugler og stjernehimmel. Til og med ekornet stikker innom rett som det er. Juleroen senker seg tiltross for julestri.

Så hva kan en ønske seg til jul? Da vi var små, hendte det seg vi spurte a Bæssmor om det samme. Svaret vi alltid fikk var at hu ønska seg snille unger, og at hu fikk være fresk og ha helsa. Veldig rart svar syntes vi da, men nå er vi snart der i livet sjøl at det som betyr noe er nettopp det å ha snille unger og være fresk. For det har dette året lært oss, verdien av å kunne stå opp hver dag og sette pris på hverdagslige ting.

Fruemannen rydder av bordet uten å ha fått svar på spørsmålet sitt. Ikke at det ser ut til å plage han at frua fortsatt sitter i egne tanker og drøvtygger på en kjøttbit. Han fortsetter med sitt, prater videre om traktoren han ønsker seg. Hvis han får napp på den som ligger ute til salgs kan jo det være julegave til alle.

Ønskelista til fruemannen er lang, og det er ikke småtterier han drømmer om. Hver jul leter han under treet etter flere pakker, i håp om at det ligger igjen ei gave som ikke er sokker og stillongs.

Frua lar spørsmålet få henge i lufta, men så begynner det å demre. For i bakken ogga Nysætra ble hu i vinter lovet nye skihansker, for makan til mas om kalde fingre-det orket ikke fruemannen å høre på. Den turen skal han jaggu bli minnet på, så spørs det om han tar hintet…

 

Påkobla

Det er nå slik det har vorti, at vi er påkobla og innlogga. Huggu fylles av passord som må husses på. Ja, det er ikke lett å få med alle tegn, tall og bokstaver. Tiltross for at vi på bygda hevder at vi kobler ut og av, så er det en sannhet med modifikasjoner.
Vi er som andre moderne og urbane menneskjer, nemlig appstyrt. Søndagsmorgen måtte frua gå et par runder med seg sjøl på kammerset. Dagens agenda var spikret i stein. Fyst en times joggetur og så skulle det bli lefsebaking. Det var bare det at telefonen tok sitt siste åndedrag. Etter oppdateringa gikk den helt i svart. Ingen respons på hverken omstart eller strøm. Etter noen minutter med livreddende førstehjelp var det bare å konstatere at en trofast følgesvenn gjennom  fem år hadde sendt sin siste snap.

Plutselig gikk det opp for frua hvor mye som sto på spill. Bilder, snapper, instaoppdateringer og Facebook-livet passerte i revy. Åssen skulle hu nå få gratulert folk med geburs, og få lagt ut bilder av gjøremål? Det aller verste var logginga av joggeturen. For folk med trimklokke, er det  lett å skjønne- det er halve moro å få dokumentert både motbakker, puls og blodsmak. Frua ble motlaus, det var nå messom bortkasta tid å flyge rundt etter vegen utta klokke. Med ei klokke som varsler at nå har du vori lat og liggi alt for mye på sofaen, gjør ikke saken noe lettere.

Heldigvis visste fruemannen råd. For han vet at når frua blir raud i toppen og ukvemsorda hagler rundt øra, da lyt en væra løsningsorientert.

Lydløs finner han fram en erstatter. Ikke siste mote, men den har både 4G og apper. Han får satt i støpsler så batteriet fylles med strøm og med nemsomme fingre får han lirket ut simkortet fra den avdøde og byttet det over. Frua koker innvendig, men gjør sitt ytterste for å holde maska. Det siste hu treng i denne stund er slengbemerkninger på at hu er helt avhengig. Sjøl om det er akkurat det som er sanninga.

Det vart joggetur, men tidsskjema sprakk. For innlogging og pålogging tok tid, for du må ikke tru at alle passord gikk igjennom på første forsøk. Treningsturen ble registrert med litt ekstra høg puls, om det var på grunn av teknologi eller bygdas freske vinterluft er ikke godt å si. Fruemannen var mest opptatt av at frua var tilgjengelig på telefon siden det var så glatt. Hadde vært ille om hu hadde vorti liggen med knekt lårhals nedi vegen.

Det som er sikkert er at for å få kobla ut og stressa ned, må teknologien virke slik den pleier. Når ting først begynner å ryke, så er det i gang. Telefon er en ting, men det som kan føre til både hjerteinfarkt og skilsmisse er hvis stekeovnen tar kvelden mitt under steking av kransekakeringer og sirupsnipper. Apper og WiFi kjem til kort, for stekeovnen er sjølve livsnerva i saksumdalsfrua nå før jul. Så husk, hvis det skjer- ring 113!