Farvel, lille lam

Tåka ligger tett. Det går mot slutten, men du vet det ikke enda. Uanfektet trasker du rundt, spiser litt for så å løpe deg en runde langs gjerdet.  Bakken er rå, men det virker ikke som du bryr deg når du legger deg nedpå og stirrer utover Baklia. Det tomme blikket ditt møter mitt.
Du ble født inn i en rar tid, men våren var varm og fin. Du trådde dine første skritt utendørs mens snøen enda lå hvit på toppen av Prestkjerringa. Kanskje kjente du på følelsen av å være til overs, da de andre lammene  la seg inntil den varme sida til mor di. Det var ikke alltid det var plass til deg.
Ute på beite fikk du kjenne friheten. Mang en gang har du tråkket deg gjennom skog og kratt, over lyng og myr. Ble du noen gang kjei i klauvene dine? Lagrer det seg minner bak den harde panna di…
Nå når det går mot slutten, kan du kjenne på følelsen av å ha levd. Du har lekt med livet, sovende på asfalten i skyggen på kjølen. Bare millimeteren skilte deg og bilen før du kvakk ut i grøfta. Det var nære på flere ganger. Du har brukt opp flaksen. Husker du tilbake på alle de gangene du trodde du hadde gått deg vill, men så kjente du igjen lyden av folk. Folka dine som hele sommeren har passa på slik at du kunne finne tilbake til flokken og saltsteinen.

Husker du alle de gangene himmelen åpnet seg og lykka var å finne seg ei gran med vide greiner å stå under. Ulla krølla seg og kanskje klødde det ekstra på ryggen akkurat da?

Tenkte du noen gang på om det fantes noe mer enn dette? Eller var du fornøyd med å gå fra tue til tue. Det er ikke så lett å tolke blikket ditt, det er mørkt og bunnløst.

Du er lett å glede. Litt kjærlig dikking og en neva med havre. Du nikker fornøyd, kanskje dette er din måte å smile på. Du vil ha mer og følger etter, som om du prøver å si noe nå helt på tampen.

Framtida di er bestemt. Det varer ikke lenge nå før det er over. Alt er klappet og klart. Du er i din  livs beste form. Ulla er tykk og fin, beina er raske og kroppen akkurat passe tung. Sommeren har gjort deg godt.  Alle rundene om Korsåsen har satt smaken.

Det er godt du ikke vet hva som kommer når du tripper innpå. Et øyeblikk snur du deg og blikket ditt fester seg, som om det plutselig går opp for deg at enden er nær. Nå er det ingen annen utvei. Du krummer nakken og ser ikke tåren i øyekroken min.

På ovnen putrer en kjele. Lukten av fårikål fyller kjøkkenet. Forventningfulle går vi til bords, forsyner oss rikelig med kjøtt og kål. Gule småpoteter flyter i en glinsende saus av kraft. Et og annet pepperkorn lurer seg med. Andektige tar vi første biten og minnes deg med glede.

Takk for maten, lille lam!

Podcast fra Sax valley

Podcast er tingen. Det er den nye bloggen hvor du virkelig kan blottlegge både skinn og sjel. Kjendisgjester og infuencere snakker om slikt og ingenting, eller allting. Noen prater om sex, andre om det å være foreldre. Flere par bruker podcasten til å sprite opp samlivet ved å la andre folk høre på relativt personlige samtaler. Fordelen med podcast er at du slipper å finne på noe nytt å skŕive om hele tida. Samtidig som nysgjerrigheten  til folk er god butikk, for alle synes vi det er spennende å være fluggu på veggen når andre prater og slipper oss inn på soverommet.

Frua foreslo for fruemannen en dag ved middagsbordet at siden det er labert med blogg om dagen, må vi tenke nytt. Hva med å lage hørespill? Ja, slik som det var på lørdagsbarnetimen førivæln. Det hadde vært moro! Eller om vi skulle lage podcast?? Vi kunne prate om hverdagslivet på bygda. Litt slarv og sleivprat.Kanskje kunne vi invitert noen gjester og  gitt dem en knert så det hadde blitt god stemning. Spørsmålet vart hengende i lufta over eimen av kjøttkake med bron saus.

Fruemannen var langt inni YouTubens verden, for vedmaskina hadde slått seg vrang. Det er ingen hemmelighet at fruemannen er mot sosiale medier og slikt tull, men Youtube og Finn er innafor også mens han et. Unga derimot får ikke ha telefon ved talliken, men for’n far er det andre regler. Han er vaksin. For når man må reparere ting som går sunn, så er det alltids noen på YouTube som kan ha noen tips på åssen det skal gjøres, og detta må han ha greie på mens han setter til livs dagens måltid.
Frua pratet for døve ører om at hun kunne tenkt seg nye akrylnegler til jul. Ikke slike lange og spisse, men slike hverdagsnegler med litt rosa skimmer. Men det er kanskje lurt å vente til husvasken er ferdig så ikke neglene blir stygge av grønnsåpe og klorin, å ru tru??

Fortsatt null respons fra han over bordet. Hadde dette vært en podcast, hadde det passet bra med et musikkinnslag akkurat nå. Fruemannen lurer i stedet på om frua tror han klarer å lage seg et slikt håndtak sjøl, som kan justere vedkløyvern opp og ned i forhold til størrelsen på kubben.
Det er lite gehør for manikyr, samtala dreier seg videre over på sveising, elektroder og flatjern. Frua rydder bort middagsmaten og skjønner at her er det bare å dra på seg arbeidsbuksa. Oppvasken får vente, julegaveønsker likeså,  for  vedmaskina har første prioritet. Veden må inn-snart kjem kulda og snøen.

Som nevnt før, så er det ikke kjøpkrøller og silikoninnlegg som holder kjærligheten  varm på bygda. Det som gjør susen er når  frua bikker ned visiret og sveiser på ny triangel på snøfreseren, eller fungerer som mekanisk motivator og sparringspartner når fruemannen må reparere slitent landbruksredskap. Slikt kan det bli podcast av, for da går skravla i ett kjør.

Da sitter godorda løst og engasjementet er på topp. Klart det skal bli både rettetang og negler. Selvsagt er det fint at frua pønter seg, men det kan være lurt til å vente til julebaksten er ferdig.For serinakakedeigen er kjei å få under negla, og det er jo ikke sikkert de tåler sandkakestapping heller.For julebaksten og vedmaskina har samme prioritet, det ble vi enige om over vedkløyvern.

I neste ukes podcast skal vi snakke om restaurering av møkkjeller mens vi monterer ny garasjeport,  også får vi besøk av naboen som skal snakke litt om nedforing av sau slik at fårikålkjøttet ikke blir for fett. Men det blir etter at fruemannen har lakket neglene på Saksumdalsfrua!

 

 

 

 

 

 

Fattig trøst mot tungsinn

Høsten er her for fullt. Mørket siger seg på om eftan, det er huskaldt og rett som det er – litt stusselig! Ikke et levandes menneskje å sjå etter vegen. Det virker som at folk har gått i hi. Trygt plassert i godstolen foran ovnen med telefonen i handa, kan en ensom sjel finne trøst. Det er bare å begynne å scrolle.
For hva er vel bedre enn å få noen livsstilstips fra folk som er litt mer på høgget, som har suksess og framgang enn oss slitere..
“Endelig mandag!”, er det en liten kvikkas som sier. Det er hverdagen- striskjorta og havrelefsa som er livet. Vel, det er lett å si så lenge du har både vaskehjelp, sjåfør, høg huggupute og pen, ung kjærest. Ja, for vi har lest om døm i Se og Hør. Fryktelig svært var det, så det er ikke så lett å finne noe felles med denna karen når du må henge i stroppen både seint og tidlig for i hele tatt å ha råd til å legge deg inn på et av hans hotell ei helg du har fri. Nei, vi har mer trua på slagordet å bite tenna sammen og bryte seg på. Er det kjett, så er det bare å arbe mer.
Livsstilcoaching er god butikk.. Vi blir lurt av pene damer og fine bilder på instagram som sier at nøkkelen til lykke er å være raus og takknemlig.  Skriv ned i ei bok hva du vil takke for hver dag. Klart vi har mye å takke for oppi her. Takk for fresk luft, granbar og stein. Vi vil også rette en stor takk til bussjåfører som slapp oss forbi på tur over kjølen i dag tidlig. Du reddet både humøret og blodtrykket!

I tillegg til å være takknemlig og raus, skal vi tru godt om oss sjøl. Vær din egen bestevenn,er en god regel. Er det noe vi har god trening på vi som er født og oppvokst i Saksumdal, så er det vel nettopp det. I mangel på jevnaldrende har vi god trening i å underholde oss sjøl, og ha en horde med fantasivenner. Det er faktisk å anbefale, for døm pleier å være greie å ha med å gjøre. Det kan være riktig så artig å holde tritt med alle karakterene. Som voksen er det kanskje ikke så vanlig med fantasivenner, men å prate mye med seg sjøl er fint.  For mer variasjon i samtala, kan du slå på radioen eller prate litt med han i Dagsrevyen, de er ofte joviale i tonen og bidrar til god stemning.

“Det er i motbakke det går oppover” som det så fint heter. Livets motbakker er bratte, men på toppen av bakken får du god utsikt. Så når hverdagen blir for tung, kan det hjelpe på humøret å gå runden om Granberg hvis du trenger en motbakke. Utsikten som åpenbarer seg er verdt all svetta og hjertebanken. For når du ser Prestkjerringa ligge der i horisonten, kirkespiret og taket på Bygdahuset, vet at du kan klare alt.

Så scroll videre på inn i høsten, og trøst deg med at enten så går det bra eller så går det over. Det blir lysere når snøen kjem…

 

Hulderraveparty

Festlokalene har stått tomme ei stund. Det begynner å bli ei stund sida det har klakket i høge hæler over golvet på Bygdahuset. Folk begynner å bli unåge, savnet etter trekkspillmusikk og hete tangoer gnager seg mer og mer inn i sjela. Støvet har lagt seg over basarskoa, vil ting noen gang bli som det var?

Mange har begynt å glede seg til jul og 2.dagsfest, men med fjorårets fadese friskt i minne er det usikkert om det er noe å stå etter. Ønsket om at alt skal være som før står sterkt i festkomiteen. Det er bare det at folk vil ha noe annet.Vi berømmer fjorårets festkomité som søkte råd hos Fruene, og ville ha konstruktive innspill for å unngå et lignende senario.

Festkomiteen i år må være kreativ. For det skal litt til å få vekket til liv gamle festløver. Samtidig som andre rettninglinjer bremser både antall og nærkontakt. Det nytter ikke å servere karbonadesmørbrød akkompagnert av Dragsuget lenger. Erkjennelsen om at 70- tallets storhetstid er forbi, er tung og ta innover seg.

Folk i Saksumdal er moderne, de leser nyheter og streamer musikk. De følger med på alt som er nymotens. Vi har alle forutsetninger til å matche Oslos uteliv. Flere av oss har danset disco i strobelys i mørke buler med glowsticks i hendene. Etter helgas grottefest i Oslo, er det på tide å ta 90-tallet tilbake. Det er tid for ravepary! Back to the 90’s. I Hulderhølet.

Nei, det er ikke et billig horehus- det er ei grotte, med to høl.

I Hulderhølet er det god plass. Du kan velge mellom flere innganger. Hovedhølet er litt trangt, men når du får lirket deg inn åpenbarer deg seg en romslig passasje innover i mørket. Der kan du stå oppetter veggen og åle deg i magiske bevegelser mens du roper: Scooter! Back in the house! Akustikken er det ingen ting å si på..

Hulderhølet er ikke kjent for å være et varmt sted, selv om det er åpent og innbydende. Klok av skade, så styrer vi unna dieselagregat. Vi får fyre med strøm, kanskje legge varmekabler og få på plass skikkelig utlufting så folk slipper å krepere. Det kan være kronglete å få opp ambulansen helt inntil åpningen,  i motsetning til på Bygdahuset.

Blir det bra trøkk og mye folk, kan  det andre hølet avlaste. Den åpningen er for de som liker litt mer action. Sprekken er smal, men grotta er djup. Når Haddavay synger ” what is love?”, kan du kjenne berget skjelve så hardt at hodelykta blinker.

Hulderhølet er åpent for besøk hele året, det er ingen restriksjoner. Vi følger vanlige smitteverntiltak både i og utenfor grotta. Saksumdal trenger å få inn noen unge, kjekke damer i fruktbar alder til å få litt fart på bygdas ungkarer.

Hva med å kombinere grottefest og beachparty på Kinnshaugkinnet? Det må bli en suksess, hvis vi tar det nå mens det forsatt er nogenlunde badetemperatur. Forholdene må legges tilrette for romantikk, og som på Brenneriet i gamledager, finner du “Klinekroken”  lengst inni lokalet. Men vær obs, så du ikke går for langt og ramler utfor stupet. For hvem vil vel våkne dagen derpå nedi møkkkjelleren på Traaseth?

 

Vis meg matpakka di!

Hverdagen er tilbake! Skolestart og lekser, seige drikkeflasker og den evinnelige kampen om å ha den morsomste og sunneste matpakka. I ihvertfall blant mødrene.
Matboksen er ikke lenger  hva den var. Nå skal den være av gjenvinnbart materiale, helst i duse pastellfarger med en liten morsom figur på. Det skal være innlagt kjøling i bånn slik at maten holder seg fresh. Kald brødskive er ikke så godt, tenker du. For dagens skolebarn fra sunne hjem spiser ikke brødskive,  de har medbrakt salat, sirlig håndrevet uten brune kanter. Kanskje vanker en og annen økologisk kjøttbit av en eller annen frittgående kylling attått. I små bokser finner vi duggfriske bønnespirer og  pinjekjerner. Er du så heldig å ha kreative mødre, så er matboksen  kanskje fylt med  små pannekaker i stjerneform med villbring på. Eller noe annet fancy, som blåbærsyltetøy. Rett fra skogen- eller rettere sagt,  mor har kjøpt ferdigrenset blåbær på facebook. Blåbær plukket på Kjølen. Den er ekstra syrlig. Kan det skyldes kupiss?

Eller hva med et kjede med frokostblanding?
Fruechatten gløder i kveld etter at frokostblanding på sløyebånd er en ny hit i matboksen. Så hvis du har fritidsproblemer,  kan du jo lage opp flere kjeder slik at matpakka de neste ukene er klar. Sløyfe og kjede til tross, frokostblanding er vel like stuereint som Nugatti. Salatmødrene rynker på nesen selv om de synes armbåndene er såå søøte. Det er nesten så salaten glipper.

Nugatti, verstingen blandt pålegg..Hva er vel et foreldremøte uten en diskusjon om Nugatti? Er du for eller mot? Et tips er å forberede argumentene i forkant av foreldremøte, slik at du vet hvilke side du skal velge når spørsmålet kommer opp. Velger du å være nøytral, blir du uglesett. Sannheten er at salatmødrene smugspiser sjokoladepålegg rett fra boksen etter unga har lagt seg, og ingen har mot til å stå fram i frykt for å bli utstøtt av mammapolitiet.

Når bygdeunga tar fram matpakka i lunsjen, er det lite med pynt og utskjæringer. Kaku med smør og rauost er en sikker vinner, polarbrød med servelat likeså. Har a mor vori skikkelig grei, har a sendt med et par mariekjeks eller det som bedre er- ei skive sparklet opp med sjokoladepålegg. Salatunga kjøpslår med både drueklaser og krutonger, alt for å få en liten smak.

Svaret er klart! På bygda et vi ikke gras- det er kufór. Klart vi kan strekke oss til en eplebit i ny og ned, men hvis en skal bli mett må det til noe annet enn kål og gulrot. Det frakkeste er at framtenna veks hvis det blir for mye grønt. Det er best å holde seg til kjøttmat.

Spikjipølse med majones og ei kald medisterkake- det er saker! God gammeldags husmannskost er så trendy. Klubb og duppe, kål og stekt flesk blir kalt for retroretter.  Så vil du virkelig vise at du følger med i tiden, bør du sende med unga et norgesglass med vassgraut og surmjølk. Heller det enn spinatvafler!..

God helg!

Pratsjuk

Denna kinasjuken klenger seg på..Rett nedi skråningen nedafor oss, altså nedpå Vingnes har den satt seg. Skremmende nær er den, så nå har vi planen klar. Vi sperrer vegen ved Pålstuen for inn og utreise. Det samme gjelder ved ferista i Døsvegen og nederst i dalen ved kommunegrensa mot Gøss. Vi tar ingen sjanser.

Lillehammer er en farlig plass for tida, det blinker rødt! Det er tryggest på innsida av ferista. Nå skal det nevnes at det har vært tilfeller av kinasjuken i Saksumdal også, men det var i våres. Det ordnet seg greit og smitta ble isolert og bekjempet..

Vi stoler ikke på andre folk( les byfolk) tar smitta på alvor. Og i hvertfall ikke nå som den ene etter den andre må sitte inne. Folk klenger seg innpå på trange busser, og på butikker. Flaks for at det er god plass på bussen over kjølen, hvis du er såpass heldig at det er satt opp buss. Billaus på bygda kan bety et være-eller- ikke være i yrkeslivet når bussen følger skoleruta. Spesielt når det regne og blæs, er det kjett å gå beinvegen om Pålstuen for å komme seg på noe som kan ligne kollektivtransport.

Forrige ukes vær fikk vi mye oppmerksomhet på, det skal vi ikke rippe opp att i! Men det føles som at datamaskina og internettet også har fått virus og pustevansker av tordenværet. Det hjelp ikke med paracet på hverken frue eller data- begge to er like frustrert! For uten kontakt med omverdenen gjennom internettet, er det en utfordring å være bygdeinfluencer, og jaggu klikka ikke snapchat’n og..Forsette greier! Heldigvis er vi passe tålmodige og overlever både torden, tekniske problemer, bilmangel og virus. Vi er det dem kaller motstandsdyktige, og vi vet å ordne oss sjøl.

Det er betryggende å se at vi i Saksumdal tar vi smittevernet på alvor.
Regelen om avstand følges, ihvertfall blant mannfolka. Døm prates helst på telefonen sittende i hver sin traktor.
Om ikke det er tilfellet, så prates det gjennom bilruta. Med ei lita glippe på ruta, kan tørrpraten gå helt uten smittefare. Utfordringen kommer når snusen skal byttes, og kjeften renskes for spytt og slagg. Kunsten er å bøye seg litt fram og spytte samlet.

En annen måte å holde avstand på er å stå på hvert sitt jorde og hoie ått innan. Da er det viktig å snakke rolig og passe på at vindretningen står slik at budskapet kjem fram til mottakeren uten for mye hæ…

For sjøl om en hilser på folk i bilen, er det trivelig å prates. Det er noe eget å få tid til å diskuterer i fred og ro uten å bli fortyrra av kjerringer og unger. Spesielt hvis det er nybygg på gang, eller kanskje noe nytt utstyr som dure. Kveldsmaten blir kald og unga trøtte innen han far er ferdig med å dele store og små tanker med naboen. Det skal mer til en et virus for å stoppe orda som renn ut. Nei,  ingen smittevernstiltak ser ut til å virke når han far sjøl æ pratsjuk..

Møkk i sandala..

Facebook gløder, og den hete poteten er camping i Kinnshaugen. Som alltid, nå når sola skinner. For utenforstående som hiver seg inn i debatten, er det lett og komme med enkle løsninger. Det må da væra greit at folk kan få campe gratis, vi må da kunne være rause! Få opp noen dasser og søplekasser så er ikke detta noe problem. Folk har lest seg opp på alllemannsretten og kaster paragrafer ut i lufta. Alle har ei mening og alle eier vi en liten bit av Kinnshaugen, sjøl om grunneier eier litt mer enn oss andre.

Vi deler gjerne, både blåbærskog og badevatten så lenge folk viser respekt. For vi låner, og når vi låner noe skal vi bruke det på en slik måte at vi ikke ødelegger. Kanskje det er litt forskjell på hva vi er lært opp til?Ikke det at vi tror at saksumdøler er mer opptatt av rydding enn andre. Rekk opp hånda den som vil flyge borti der og plukke drit og rydde opp att etter grisete utlendinger som tørker underbukser på krakkene så ikke folk får satt seg.

I fjor hadde Saksumdalsfruer en kampanje med slagordet ” Ta Kinnshaugen tilbake!”. Vi brukte mye tid på å patruljere, og vise at dette er et sted for lokalbefolkningen. Vi brøytet oss igjennom klessnorer, ølbokser, bleier og dasspapir for å få badet. Vi ryddet oss plass, på trass. Det toppet seg da vi gikk på en kar som satt og dreit rett der vi går tur. Han var kjapp til å klippe kabelen, det er sikkert- tror neppe han rakk å tørke seg heller. Vi hadde god tid, gikk sakte forbi..

For som alltid, skal vi bare stå med åpne armer og glise, la folk forsyne seg av det vi har. La dem ture fram, det er ikke så nøye med oss. Vi kan vente med å bade vi- til dem har reist. Etter vi har ryddet opp..
Eller vi kan pakke med oss alt vi trenger, ta bilen og kjøre helt nedpå stranda i Vingnesvika. Slå opp telt og vaske klær. Slenge rundt oss med det vi har. Hvis vi kan gå sammen så vi blir en to-tre familier, gjerne med løse bikkjer i tillegg er det topp!
Lurer på hvor lenge det hadde gått før vi hadde blitt bedt om å reise???

Vi som bor igjen i bygda, prøver å ta vare på bygda så godt vi kan. Flere plukker søppel, blikkbokser og brask langs veien sjøl om andre likevel sveiver ned ruta et kvarter etterpå og kaster. Det er ikke så nøye i Saksumdal. Både tid og penger er spart ved å lempe gammelt drit ved søppelcontainerne i stedet for å levere det på Glør. Folk klager på brask og dårlig renovasjon. Det et andre sin feil, det er aldri oss.

Utflytta saksumdøler ser sin barndomsbygd i rosa skjær. Minnes badeliv og rolige sommerdager. Den tid er forbi. For før hadde folk såpass folkeskikk at de rydda etter seg. Samtidig som de hadde respekt for mitt og ditt.

Sjarmen med sommerdager og badeliv blekner når du får badesandalen full ta menneskjemøkk på tur ned til stranda. Blir messom ekstra raus av slik…

#EGENREKLAME

Som sagt, vi lar oss ikke friste av spons og reklame. Du kan trygt lese blogg uten å være med på betale for vårt forbruk. Sjøl om vi stikker oss fram i ukeblad i selskap med kjendiser, er vi fortsatt ydmyke og glad for at flere og flere swiper innom og leser. Vi lever lenge på hyggelig kommentarer og oppfordringer om å fortsette, uten at det påvirker inntekta. Vi vil vise at det går an å få det til lell, og at vi har flere bein å stå på.

Vi reklamerer kun for ting vi kan stå inne for, nemlig det vi lager sjøl og bygda vi bor i. Sjølberging er trendy, og vi ser jo at folk tar etter.

I Saksumdal har det vært populært å sy på symaskin lenge. På Bygdahuset har vi hatt både demonstrasjon av maskiner og sytreff lenge før pene legedøtre fra Oslo, lærte å træ i nåla. Flott at hemsydde klær nå har blitt moderne igjen, det øker verdien på flere av høstens basargevinster. Barnesett sydd av en fingernem Saksumdalsfrue er eksklusive premier. Det finnes ikke makan.

Et annet konsept vi jobber med er strikkaskaut. Prototypen er produsert og nøye testa – fruemannen har vært prøvekanin. Skautet har mange bruksområder, både på hodet, som magetopp eller som truse om du vil. Strikker du skautet med ullgarn, må du huske å gå for den kløfrie varianten. Velg også mørke farger, siden det er mindre sølsamt hvis du skal bruke skautet som underbukse i vinter.  Ullskautet kommer ikke for salg, du må strikke det sjøl. Du finner heller ikke noe oppskrift eller rabattkoder på garn. Mulig du kan ta kontakt med en sauebonde og få litt ull. Så kan du karde og spinne garn sjøl. Strikkepinner lager vi lett ved å spikke av noen grankvister så alt utstyr er både gratis og organisk.

Brød er trendy, saftige surdeigsbrød. Bakt med korn fra vikingtida og vann fra verdens ende, stekt i en gammal vedfyrt ovn. Det er ikke rart at slike brød er dyre, for å bake med surdeig er en lang prosess. Hvis du i tillegg får pakket det inn i et handvevd linklede og lagt ut bilde av det på Instagram, da blir det mange “likes”. Byfolka elsker det!

Nybakt brød levert på døra… det har vi i Saksumdal også, for her baker vi sjøl og deler med hverandre. Til tross for at det blir bakt med mjøl fra matbutikken og vatten i frå springen er det like fint. For det er ekte håndverk, bakt i trauget hennes bæssmor. Etterspørselen er til tider stor, men tilgangen er begrenset. Det gjør det enda mer eksklusivt. Vi deler ikke oppskriften, men smaksprøver kan du få hvis du er en del av fruenes innerste krets.

Årets høydepunkt når det gjelder sjølberging er alt vi kan lage av frukt og bær. Syltetøy og saft er en ting, men ingenting slår kirsebæra når den får ligge og godgjøre seg i store norgesglass utover høsten. Trekke til seg godt med sukker og sprit, til glede og fornøyelse 2.dag jul. Slike varer får du ikke kjøpt i butikk- de får du kun servert i mjølkeglass på bygda litt utpå kvelden…

Les om Saksumdalsfruer i ukas KK. (Nr.16)

Du finner oss også på Instagram og Snapchat!

God helg

 

 

 

 

 

Lokal harrytur!

Ferske krokodiller og polkagriser, brett på brett med brusbokser, og bacon- flere meter med bacon. Det er aldri en ferie uten en tur over grensa, men i år står vi over. Tiltross for at det nå er fylt på ekstra med brusbrett, punsjknapper og nonstop, lakrispiper og kjempeposer med ostepop. Vi tar ikke sjansen, det er ikke verdt å risikere liv og helse for klokkesjokolade og flesk sjøl om Erna sier det er greit.

Hvis vi vil på handletur uttaskjærs i år, blir det en tur til handelsforeninga i Forset. Der har dem karameller, nesten som de vi får kjøpt i Sverige. Ikke like billige, men de smaker omtrent det samme. Bilturen blir riktignok ikke så lang, men følelsen av å krysse grensa til et fræment land er tilstede, når vi passerer skiltet i Auggedalen.

Språket er annerledes, så mye rare ord, det er ikke godt å skjønne mannen i kassa. Triogførr? Flaks at det er samme valuta og at summen står på terminalen så vi får gjort opp for oss.

“Nei, någgå så stæære tel bråk da,gut…” Uttafor handelsforeninga stimler det sammen guttunger som kjører ombygde sitteklippere til butikken, omtrent som Epatraktor. En og annen gammel rånebil er også å skimte, blårøyken ligger tett ved Brua samvirkelag- ikke ulikt Charlottenberg. Vi lurer oss innatt i bilen, for en ting har vi lært – vi kødde ikke med gøssen, for kødde ru med en-kødde ru mæ ælle!

Fordelen med å ta harryhandelen lokalt, er at det blir mindre med hematt. For feriebudsjettet strekker seg ikke lenger enn til ei tyggispakke, en mjølkerull og en is. Det er heller ikke så lang kø i kassa, og ingen kontroll ved grensa. Det beste av alt er at det er mye mindre sjans å få med seg viruset på varene. Sjøl om vegen er humpete så en kan bli litt kvalm av svingene, er det absolutt verdt turen helt uten munnbind og gummihansker. Etterpå kan man kose seg med godteriet uten å kjenne på handleskammen. Isedet har vi støttet lokalt næringsliv og sørget for verdiskaping i nabobygda. Helt ærlig, så et vi ikke så  mye bacon at vi må ha liggende metervis i fryseren. For sommerkroppen skal ikke bli ødelagt av flesk og løsgodis, den kan vi faktisk takke karantenetida for.

Så får vi sjå hvem som klarer å styre søtsuget, og sørge for at vi kan gå høsten i møte uten å måtte koble oppatt datamaskina for å sjå folk. For det er ikke sikkert vi tåler ei runde tel med hamstring, isolasjon og dorullkrig, folk er gærne nok som de er.

Regnvær og ferie er utløsende årsaker til at det rykker i koffert og bikini. Hete netter med sangria og bongomusikk, det får vente til en annen gang. Heldigvis rakk vi et par bad i Kinnshaugkinnet i juni. Det skulle vært flere, og det skulle vært varmere men vi overlever. Vi har da ved, det er bare å kaste inni nok så det smell i vegga, smøre seg med litt gylden skokrem og skjenke oppi en klunk med vin. Virusfri sydentur heme er å anbefale, jaggu slepp du at kofferten blir borte på turen og..

Nei, vi får vise styrke og karakter, og holde oss heme. Ikke at det er noe problem, for vi kan laga polkagriser og blåbærlikør uten å skamme oss hvis det knip på…

 

 

Ingen snur seg når frue klipper graset!

Vi har nevnt det før, i flere kanaler. Det bor folk på andre sida av Kjølen. Faktisk går kommunegrensa helt i enden av dalen, og vi kan kalle oss Lillehamringer. Hvis vi vil, og når det kreves, gjør vi det. Tidligere i vinter ble det lansert ei ny nettavis som skulle skrive om smått og stort som skjer i Lillehammer. Vi fruene var på, ville fronte den flotte bygda på vestsida. Kjent for bratte skråninger, spreke skiløpere ( i hvertfall i gamledager..) og driftige folk i styre og stell. Vi fikk avskjed på grått papir, for vi bodde utenfor nedslagsfeltet-nemlig Lillehammer sentrum, les Gågata. Etter en krass meningsutveksling mellom frue og journalist la vi saken dø, vi valgte å bruke andre landsdekkende media. Derfor stusser vi nå litt på at Øyer har blitt en del av Lillehammer sentrum, Nordseter likeså.
Kanskje var det ikke så mye å skrive om lell, har avisa gått tilbake på sine prinsipper?

For nå kan vi lese om Øyerbonden som klipper graset til glede og underholdning for turister. Det hjelper sikkert på at han har jakta på kjærligheten på tv og at han har funnet opp grasklippern sin sjøl. Så er det nå moro å sjå på folk som klipper graset i bratte skråninger, spesielt for byfolka.

Nedpå Solbakken er det også bratt. Frua har arbe ei lita eftasstund med å få klipt skråningen ogga huset. Hu dytter og træler, men det er ingen turister eller fotografer å sjå. Ingen biler som stopper.. Til tross for at frua har vært i ukeblad er det ingen som tuter engang. For oss som har sett både gras og klypper før, er det ikke noe sensasjonelt, det er bare en jobb som må gjøres på linje med alt anna.

Vi har som sagt lagt saken dø, og tenker ikke å si noe mer om detta. For vi har trukket oss bort fra media. Folk begynner å ta etter og vil være som oss. De vil skrive blogg og kalle seg frue, bake brød og ri på hest. Ja, til og med bruke skaut. Legge ut bilder på insta av markblomster, fjellturer og bakst. Men hva gjør du hvis du vil bli frue med blogg hvis du ikke har gått i 4H? Den ballasten finner du ikke langs fortauskanter og asfalt.

Så for å spe på inntektene, vil vi i løpet av høsten holde kurs for de som ønsker å bli en ekte Saksumdalsfrue. Kurset vil ta for seg alt fra sying av ermforkle, måking av talle, enkel matlaging med fokus på surmjølk og bygg, og ulike måter å knyte skautet på. Det vil også bli et kurs for viderekomne i loddselging, samt smøring av rundstykker og eltefri basarkringle.

For spesielt interesserte vil det bli en gjennomgang av lokal geografi med fokus stier og råk i Baklia. Her vil det være reservert plasser for journalister fra byens aviser som trenger litt oppfriskning og input, så vi på vestsida kan lese om andre ting enn at Øyværinga klyppe graset..