Snakk om å få alt på samma dagen! Morsdag, fastelaven og Valentin’s- i prioritert rekkefølge. Som nevnt før, er det mye spenning knyttet til denne søndagen i året. Blir det frokost på senga, blomsterkvast og perlekjede slik som i Love actually? Til tross for hint og tips jevnt utover den siste uka, er det lite som vitner om storslått feiring. Men det kan jo hende at det slår til likevel..
Så hva er gjevest, å bli hyllet som mor eller kjærest? Det har litt lett for at unga får mest fokus. N’ far har mer enn nok med å huske på ei gave i året, så det blir mye å holde styr på denne helga her. Unga tegner kort og skriver så godt de kan, ihvertfall så lenge de er små. For denna sjarmerende alderen går over på et punkt. Disse artige korta avtar omtrent når skostørrelsen passerer 40.
N’ far har lett for å blande korta når det kjem til mor og kjærest. For ofte kan kjæresten bli mor for n’ far og. Slik som når han ska gå bort og ikke veit å’n ska ha på seg. Eller når ullabban er borte og hele sokkeskuffa er tømt utover golvet uten at døm dukke opp. N’ far rope så høgt han kan for å få hjelp til å leite.

Vi mødre er ikke alltid så gode på å være kjærest vi heller. For innimellom unger, potetkoking og klesvask er vi ikke alltid i humør for innbydende blikk og lure smil. Vi har rett og slett mer behov for at noen kan gi stugguteppet ei runde med støvsugern i stella for å henge over skuldra og masa. Kanskje skulle vi tatt’n på ordet og latt stugguteppe vente?

Nå er det jo i tiden at det ikke er ting, men opplevelser som er det store på gavefronten. Måneskinnstur, det liker vi fruene godt. Vi er raske til å trekke på oss refleks og topplue, så lenge det ikke er glatt. For da kommer behovet for piggsko, eller brodder. Det blir ikke noen måneskinnstur på blankisen før det vanker et par nye piggsko. Så hvis det er måneskinnstur som er overraskelsen i år, er det et hett tips å få tak i piggsko på forhånd.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Oppi alt dette kjem også Fastelaven i år. Denne bollen med krem i, som ser så fin ut men som etter ei stund legger seg som en murstein nederste i magen. For all del ta bare en, for sjøl om du har lyst på mer vil du angre. A mor har baka boller og lagt i fryseren.  Hu har også handlet inn kjøttpålegg og egg, i tilfelle noen plutselig får en lys ide på å overraske med hotellfrokost på søndan.

Alt ligger til rette for at søndagen skal bli vellykket. Blomstervasen er satt fram klar til bruk, huset er vasket og klesvasken er bretta. Husmorlykka er komplett når unga er i seng og n’far er ferdig med å støvsuge stugguteppet….

Til lykke med morsdag, Valentinsdag og Fastelaven!

Et usikkert hjerte har falt til ro- forhåpentligvis.. Det er ikke støtt så lett å finne den rette, og åssen kan en være sikker på at valget er riktig?
For å finne noen som kan sjekke ut alle punkter på ønskelista, det er urealistisk- det vet alle som har jakta etter den store kjærligheten.
Fruemannen har brukt lang tid. Han har sett på bilder, lest om egenskaper og sammenlignet. Han har swipet til høyre og venstre. Noen har vært pene og sjå på, men alt for dyre i pris. Andre har ikke hatt utseende med seg, men har hatt mange andre gode kvaliteter. Så hvem skal valget falle på?
For det er ikke bare enkelt å bytte ut en følgesvenn etter 15 år. Det har vært mange fine stunder. Fruemannen husker godt første gangen han smøg seg inni og tok styringa. Han var så stolt. Endelig var han en av gjengen. Det er ikke lett å bo på bygda uten, og når du attpå til er bygutt- ja, da er det en nødvendighet.

Ferdighetene har blitt bedre gjennom tida, og han har lært seg å bruke både vinsj og fres. Men én ting har fruemannen savnet alle disse åra, nemlig frontlaster. Tenk så lettvint det er på våren, å skyve skuffa inni snøkanten og måke unna de verste haugene på gårdsplassen så grasbakken tørker opp til 17.mai. For ikke å snakke om hvor lettvint det skal bli å få orden på vedsekker, alt blir bedre med nytt utstyr.

For det har vært noen skjer i sjøen. Batteri som ikke har ladet, gear som har vorti borte- ja det har vært utfordringer. Tilslutt kjente fruemannen på at han  ikke orket mer. Støtt han skulle gjøre noe, så ble det træl. Så mye træl at han ikke lenger ønsker å satse videre. Han har vært fortvilet og lei, gått mange runder med seg sjøl.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det finnes mange fisker i havet sier dem, men ikke alle er til å stole på. Flere ganger i løpet av den siste tida har han vært så nære. Fruemannen har vært impulsiv etter mye betenkningstid. Han har telt på knappene og lagt inn bud. Forventningsfull og ivrig har han sett for seg hvordan den nye ville passe under låvebrua, og hvordan det ville være å ta på seg brøyting for andre. Han har snakka med fagfolk og hørt på råd, øvd på å si ” jeg kjøper denna”, for så å være akkurat for sent ute.

Fruemannen hadde nesten gitt opp håpet. Men som med kjærligheten, så dukker den opp når du minst venter det. Plutselig faller alt på plass. Pris og utstyr, og ikke minst er det mye tryggere å handle med kjennsfolk! Lykken er komplett. Med roser i kinnene og lette bein skal han i dag hente doningen hjem.

Frua er glad jakta er over, selv om hun ikke er enig med valget. Ikke det at hun er noen ekspert, men det er som med vesker – merket har alt å si…

Byfolka sliter. Måneder med mye påtvunget hjemmekos begynner å tære på. For når det ikke er stuerent å dingle rundt i gågata, for så å sette seg til på en vinglete barstol slik at folk kan sjå, og drekke en jålekaffe- ja da er det ikke lett å vite hva en skal finne på. Det er tøft å ikke kunne reise rundt på kuule plasser for å sjekke inn på Facebook, i nye dyre boblejakker. Sjølbildet kan få seg en støkk, når woweffekten uteblir. Ingen synes det er spennende å se bilder av vinglass på stuggubordet, hemlaga jålemat og den samma sofakroken kveld etter kveld. De søker etter ny inspirasjon, leter etter nye måter å bygge image på. De vil back to the roots, til det råe og ekstreme- til gamledager og bygdeliv.

De vil begynne å fyre i ovnen igjen, med bjørkeved. Tenk om de til og med kunne få prøve å kløyve vedkubber med øks- det er rått! Men hvordan tenner man opp i en vedovn? Det er det ingen som husker, selv om det viser seg at bestemor kom fra bygda. Fyring i peisen er digg, enda frakkere er det med bål. Sitte ute i mørket og kjenne røyken bore seg inn i dunjakka og den dyre topplua.Det blir så fine bilder, og det mangler ikke på hjerter på Instagram. Som skogeier er det bare å fyre på, bokstavelig talt. For ved er cash for oss bygdefolk.Du spør aldri en vedentusiast hvor mange sekker han har gjømt innpå låven, det er som med samer og rein. Vi langer vedsekker i mørke bakgater på kveldstid. Eller skinnfeller for den del.

For rundt bålpanna må jo folk ha noe å sitte på, slik at man ikke blir kald der bak. Skinn er god butikk, tjukke spælsaufeller som har levd sine gode dager innpå Skålenga og Korsåsen. Det er så ekstremt stilig at man kan kjøpe seg en skinnfell fra en sau som faktisk har levd. Frua kan salgstriksa og forteller levende om sauehold mens hun trekker den ene fellen etter den andre opp av svartsekken. Penga sitter løst, for bålkos er big business..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For oss er dette eksotiske en del av hverdagen. Før tok vi det for gitt, men nå har vi innsett at byfolka har fått auga opp for livsstilen vår. Derfor smører vi på, sprer bilder av det gode bygdelivet. Nybakte brød, høge snøplogkanter og glødende bålpanner i måneskinn. Vi lever på kanten til det ekstreme med strømbrudd, ubrøyta veier og lang veg til butikken. På toppen av alt, den stadige bekymringen om manglende bussforbindelse- hvordan klarer vi å overleve?

En gong i blant tenker vi at det kunne vori fint å bo i by’n og.. Tatt en drink i parken på seine sommerkvelder og rusla hematt, men det sier vi ikke ått noen. Vi sier heller ikke ått noen at somme tider hadde det vori godt å sloppi å klyppe gras og måka snø, eller leite etter sau..

Tanken på bylivet varer ikke lenge om gongen. For vi veit at skaut og saumøkk får mer oppmerksomhet på Facebook og Instagram enn vinglass og restaurantbesøk.

Følg oss gjerne på Facebook og Instagram! Der finner du mange nyttige tips til ting å dele…

Mange starter det nye året med å ha en kvit måned. Januar er tida for å skru att vinkorka, brette ihopes potetgullpåsån og ha på kleklype. Konfektasken fra jul har gått i søpla sammen med steinharde karameller. Vi har pakka bort jula for i år, kun noen tjafsete fuglenek heng att for småfuglas skyld.

Vi er på ingen måte veldig nøye på hverken alkohol ell smågodt. Når vi snakker om kvit måned, er det snø vi tenker på. I fjor på denna tida savna vi snøen. Det var blankis og regnvær. Vi drømte om snømåking og skiturer i magisk vinterlandskap. Teorien om rognbæra slo ikke feil, snøen kom til slutt og lå langt utti mai.

Så åssen var det med rognbæra i høst? Var det mye eller lite- i løpet av den siste uka har fruemannen sett febrilsk gjennom almanakken. Det virker som han har glømt å skrive ned årets viktigste observasjon. Frua mener å huske at det var lite rognebær, men har ikke nådd helt fram med sitt innspill.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Saksumdal har snøgaranti. Januar pleier å være raus med nedbør. Vi skal ikke så langt tilbake for å finne bilder av høge snøplogkanter. I 2018 feks snødde det like jevnt, og det var flere episoder med ubrøtt vei og buss over kjølen. Det er ingen vits å miste forstanden av litt snø, sjøl om det kjem i metervare. Dette har vi vori med på før.

For et par år sida måka vi hustaket tre ganger, så vi ligger egentlig litt etter i år. Så vi må nok forberede oss på at detta bare er starten. Januar er ikke over enda, og vi har mer i vente. I fjor var vi veldig bekymra for skiføret i påska siden den kom så seint, men med kalde netter i slutten av mars og inni april kunne vi trygt bestige Prestkjærringa på langfredag. I år er påska tidlig, så da blir det tidlig vår..

Vi glømme så fort åssen det var før. Hauser oss opp når snøhaugen foran utgangsdøra blir for stor. For vi er ikke så flinke til å legge inn litt ekstra tid til å koste bil og brøyte gardsvegen, nei vi prøver og ser om det går. Som her om dagen, da frua skulle tidlig på farten og fruemannen ikke hadde brøyta. Han angret seg nok, da han måtte komme hjem fra jobb for å få både bilen og frua på rett kjøl. Ikke nok med at snøføyka sto rundt øra på’n- det ble jaggu månelyst også!

Vi ser ingen grunn til å ha kvit måned uten godsaker. For hva smaker vel bedre etter ei runde med snørokoa enn et par ruter firkløver og en kaffetår foran ovnen?

Apropos snømåking- det er en egen vitenskap. Det er ikke bare å rafse det unna- det skal være rette snøplogkanter. Alle trapper skal være skrapa, og trammen skal være kostet. Døra til vedskålen har førsteprioritet- den må være operativ til alle døgnets tider og kunne åpnes på vidt gap i tilfelle..

Ja, vi har litt å stri med, men når sommeren kjem er alt glømt. Da er det andre ting å stri med-regnværet for eksempel…

Egentlig er det ganske fint å være slik sjølutnevnt bygdeinfluencer. Vi slepp så billig unna med tanke på dessa som er avhengig av å vise seg fram i bikini eller annet undertøy for å få det til å gå rundt. For når gradestokken kryp seg nedover mot minus 20, da er det ikke så mye å stå etter å ligge lett henslengt på divanen med bell mellom Hadeland og Toten for å si det slik.. ( altså det betyr at det er sprik mellom bukselinninga og blusa, for dekk som ikke er innfødt..)
Det er nå litt forståelig og, hvis du har investert i et nytt sykkelstativ( les: rompe) er det viktig at folk får sjå. Det bli omtrent som å ha ny traktor som bare står inne. Det er bortkasta penger. Klart det at bloggere må få reise til syden å få tatt noen pene bilder og få brona seg litt der brunkremen ikke kjem tel. Korrona eller ikke- det må vi da skjønne! Å få vise seg fram går foran smittevern.
Og her sitt vi, inne i hver vår stuggu og stunde på å møtes. Stunde på å gå bort med helgestakk, perlekjede og ei lita flaske i veska. For vi skulle så gjerne visst oss fram att litt vi og. Svingt oss rundt og skratta høgt. Men vi vente.
Bygdeinfluencere er fornuftige folk. Sjøl om det om dagen herjer et vanvittig kroppspress i bygda. Nå er det trening og kilo det går i. Alle skal ned, bli raskere og fastere. Til og med de under 40 år har blitt bergtatt. Det durer i pulsklokker og blinker i huggulykter sjøl om gradestokken viser styggkaldt.
Her er det ingen lette løsninger. Så hva skjedde med frodige former og tynne lefser? Har vi gått bort fra konseptet?  For å si det slik, det forplikter å sitte høgt oppi det i Helselaget. Vi er forbilder og derfor må vi  sette verdigrunnlaget ut i praksis. Folkehelse er viktig. Trim og høg puls er bra for hjerte.

Vi har tatt oss i å få høg puls av å sjå oss sjøl på bilder. Ofte har vi fått hjertebank over dobbelthaker, bilringer og at blusa spriker. Så vi har tatt grep, slik at vi oftere kan tørre og stå fram med ansikt. For det er tydeligvis det folk vil ha, bilder av folk og ikke bare natur. Solnedganger, skog og stein. Mye stein.

Så når en av fruene til sommeren skal inn i brudestasen, skal vi løfte haka og se rett inn i kameraet uten å tvile. Vi skal skyte puppa fram og knekke litt i hofta for å framheve silhuetten. Vi treng ikke reise til Dubai som andre influencere for å ta bilder, det finnes mange fine plasser langs kulturstien gjennom bygda. Fordelen med å ta bilder i nærheten av heme, er at vi ikke trenger å kaste bort tid på å sitte i karantene.  For du vet, det er travelt mellom våronn og slåttonn- særlig hvis vi skal bli solbrune på andre steder enn på armene. Spørs om Helselaget sponser oss med bronkrem hvis vi har bikini med hjerte på…

Ei ulykke kjem sjelden aleine- det har dessa dagan på slutten av året vist oss. Vi har sitti flere kvelder i stupmørten, famla febrilsk etter fyrstikker og talglys. Og du kan banne på at akkurat når du har fått tent alle telyskrukker og tinnstaker, da pip det i mikrobølgeovnen og strømmen er tilbake. Ihvertfall for et minutt, før det blir mørkt lenge. Det går til et punkt der det bli en vane å sitte med huggulykta på slik i tilfelle..
Flaks at det har vori kaldt, så ikke all kjøttpålegget har vorti surt og kakua tina opp. Inntil fruemannen i god tru skulle neri og hente seg en boks med jordbær.
For vanligvis er bæra hard som stein, men nå rant syltetøyet nedover strikkagensern. Han åpna døra til kjøleskapet ved sida tå og kunne konstatere at 5 liter med kål hadde fått samma sjebnen. Kålsuppa hadde vakna til liv og ville ut i verda. Konklusjonen var klar, dessa hyppige strømbrudda hadde gitt kjøleskapa nådestøtet. Det var bare å redde de siste pakkene med lefse. Brennevinet er heldigvis ikke så var på temperatur.

Trasige greier, men det er bare småtterier- det finnes folk som ikke har noe annet enn det de står og går i. Vi skal ikke klage.

Vi er godt vandt. Det er en selvfølge at vatnet i dusjen er varmt. Det blir iallefall ubehagelig når varmtvannet takke for seg før frua får skjula såpa uttur luggen. Skulle nesten tru at det var vatten rett fra bekken som kom i krana. Noen steder i indre Afrika, kan det nok være plasser som har bedre vannkvalitet enn oss i Saksumdal. Vi plages med slam og kalk, mangan og andre mineraler som tar knekken på rør og blandebatteri. Så det kjem ikke som noe overraskelse om det runerer varmtvannsberedern og. Heldigvis for denna gangen var det bare sikringa som slo ut. Men tro ikke at vi bytter blandebatteri fordi vi er jålete- nei det er for at de ryk på ekte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ja, er det ikke strømmen, så er det vatne. Eller bilen. Den pleier å krangle litt i kulda, og helst slik etter jul når det er kaldt å stå og vente på skyss fordi elektronikken har fått det for seg at bilen mangler både luft og olje. Skal ha litt pleie og stell den og da vettu, får væra måte på klokka sju om mårran når frua ska på arbe.

Det er nå messom greit å få reparert ting som går sunn, det er verre med folk eller ekteskap. Starten på året har på nytt satt oss på prøve, med alt som skjer uti verden. Vi får med oss litt igjennom fjernsynet, og vi prise oss lykkelige for å bo på fjell og stein som ligg rolig slik at husa ikke seile nedi brattjordet. Så når vi sitt i mørten med huggulykta på og tenne lys, så tenker vi på de som ikke lenger har alle sine.  På nattehimmelen blinker stjernene over snødekt vinterlandskap, og vi håper at det snart går troll i ord- at alt blir bra!

Godt Nyttår!

Vi må slå over på ænglish, for nå høll det på å bli internasjonale forhold bortpå kjøla. I jula har folk gått helt bananas, og i dag telte vi snaut 50 biler på Snøplogen. For dere som ikke er lokalkjent, vil det si der skiløypa starte. I gamledager var det der snøplogen sto parkert om vinteren, når den ikke var i bruk. Det var mens de brukte hest, og ingen masa på facebook om dårlig brøyting- derav navnet.
Tilbake til nåtiden og skiløypene. Glem høydetrening i Alpene, og masete birkebeinerere. Stappfulle varmestuer og lange køer, på Langmyra er det god plass. Men du finner ikke noe varmestue, du må bare sørge for å gå litt hardere i motbakkene.
Folk er blide, har med seg sekk og fyrer bål. Det er nesten som Holmenkollen i mars, lukten av pølser på termos og solbærtoddy.
Alt er bare velstand, og vi som har skijakker med lokale idrettslag bak på ryggen og raske briller liker godt at folk går ut av løypa når vi kommer i høy fart ned bakken forbi Storkinnet. For hva er greia med at folk skal gå motsatt veg? For det finnes uskrevne regler på hvordan du forholder deg i skiløypene på Kjølen. Du starter på Hølbækkmyra og går mot Saksumdal, så kan du i krysset på Fuglemyra velge om du skal fortsette nedover i dalen eller gå mot Storkinnet, Hestvelta og ut mot Vottestadhøgda. Orker du ikke gå hele runden, kan du gå lyslinja oppatt og komme att på Hølbækkmyra. Det finnes også andre avstikkere og kombinasjoner, men det er dette som er hovedregelen.
Vi anbefaler ukjente å ta en titt inne på skisporet.no for å gjøre seg kjent. Last gjerne ned appen på telefonen din, for det er ikke alltid like lett å vite hvor du er hen når du ikke er kjent.
Det sparer deg for ufrivillige utforkjøringer, for vi som er lokale- vi viker ikke. Vi har ingen tid å miste, vi kjemper mot klokka og er ikke interessert i å sjå på utsikten utover byen. At det et pent utpå der, det vet vi fra før.
Videre gjelder allmenne regler for fornuftig parkering. Det er bare å stresse ned, skiløypene blir ikke borte. Ta deg tid til å rygge inn langs kanten, så blir plass til alle. Hold ski og staver inntil kroppen mens du passerer bilene, slik at du ikke riper borti.

Vi er stolte av å kunne tilby skiglede i flotte omgivelser. Men ingenting er gratis, så vipps gjerne en liten slant til idrettslagene som står for løypene. Likeså om du har bikkje, så hold den i bånd og ta med deg møkka. Ingen av oss er så ivrige på å få møkk i nypreppa feller, eller såler for den del.

Vi på bygda liker å gjøre ting slik vi alltid har gjort det, og vi har rimelig god oversikt over besøkende. Første dag jul var det nok en som var lei hele greia og satte like godt att skia sine på parkeringsplassen. Splitter nye ski. Vi lurer veldig på hvem eieren er- og det er garantert ikke en Saksumdøl!

God skitur!

Han Alf Prøysen sa det så fint:” En skulle vøri fire år i Romjul’n”.. Da vi sang denne strofa av full hals mens vi satt i ring på veltsalen før jul, skjønte vi ikke helt betydningen. Men alle kunne vi sjå for oss bæssmorfang og julebukk, og vi følte at han Alf, han sang om oss. Glade og forventningsfulle snudde vi arket og fortsatte å synge om Dompapen.  “..det snør og det snør og det snør nesten ned”..

Som unger i Saksumdal, har vi vokst opp med Prøysen, snø og Dompap på fuglebrettet. Det er sjølve kjernen i julesjela. Vi vassa i snø, hoppa i grøfta da snøplogen kom, og med skrekkblandet fryd fikk vi nakken full av snø. Vi var aldri bekymra for hverken sparkføre eller skiføre.

Den største bekymringen vi hadde i romjula var om julenissen dukket opp på juletrefesten på Bygdahuset 4.dag jul. Etter bevertningen sang vi “På låven sitter nissen med sin julegrøt”, og vi trampa og ropte. Til slutt kom nissen. Bygdahusnissen bodde på scena,  bak kulissene. Den som våget seg bak der, lekte med livet. Fremdeles kikker vi oss over skuldra når vi går ned trappa til damegarderoben, og sekundene vi leter etter lysbryteren er ekstra lange. Bygdahusnissen har satt sine spor.

Tilbake til Romjulsdrømmen. Meningen bak orda hass Alf står tydelig fram nå når vi har blitt vaksne. Følelsen av å væra 4 år i Romjul’n- det er den vi leter etter hvert år. Vi prøver å mane den fram, med smak og lukt. Pepperkaker og smultringer, grønnsåpe og sølvpuss, ja for ikke å snakke om lukta av granbar. Glimtvis klarer vi å få det til, men ofte kjem det ting i vegen.

For juleroen er ikke lenger den samme, tida går fortere nå. Det blir langt imellom gangene man ligger  i akebakken og fanger snøkrystaller med tunga. Eller ser på månen og lurer på hvordan den ser ut på baksida. Unga himler med auga når a mor foreslår å gå julebukk, nei så gammaldags! Spenningen om prinsen finner Askepott har også avtatt med åra. Det ble ikke akkurat noe bedre da vi skjønte at Askepott ikke lenger er ei ungjente, men ei gammal kjerring. Logisk nok gjelder det samme for prinsen også…

Jula i år er spesiell. De sosiale samlingspunktene uteblir for store og små. For akkurat i dag skulle forventningsfulle unger i blankpussa sko, trampa i golvet og ropt på nissen. Han far skulle passa på lodda mens han diskuterer snøfallet med naboen, og a mor skulle uffa seg over at det blir altfor mye godteri så seint på kvelden. Julelysene skulle blinke litt ekstra på Bygdahuset i kveld, for 4- åringer i alle aldre.

Romjulsdrømmen lever videre, og gleden av å kjenne ei som en gong va nesten 5 er forsatt like stor. For på sparktur ute i mørket når snøen laver ned, da er det som i gamledager. Og det eneste som gjelder er å holde balansen og hoppe i grøfta når snøplogen kjem.

Vi har vært høge på oss sjøl noen dager. Snøtunge grantrær og knakende godt sparkføre har gjort at vi har følt oss på topp. Det er noe eget over ei snødekt bygd i blåtimen rett før jul. Vi har messom egen julestemning her, finnes ikke makan over kjølen. Da sola kikka fram over åsen tidligere i uka, måtte frua prøve nyoppkjørte løyper tiltross for upreppa ski. Nydelig vinterlandskap, knakende føre og raude roser i kjakan -altså det er bare i Saksumdal du kan oppleve ei slik lykke! Omtrent alle bygdefolk med respekt for seg sjøl hadde posta bilde på internettet, alle med samme budskap. Vi håper at denne bygdepropagandaen hjelper på folketallet.

Men medaljen har ei bakside. For nå som Tour de Jul går mot slutten,  kjem kakelinna.  Mildvær og regn i lufta, glatte veier og tunge trær. Varmen fra gorojønn og takker har gitt utslag på klimaet. Det hører med i førjulstida,  men vi blir like forundra hvert år.  Med mildværet kjem også strømbruddet, og helst når det passe dårligst. Som i dag tidlig, da frua på Solbakken skulle steike krumkaker. Med varmt jønn og arbeidslyst, var det godt å få unna seg litt. Denna krumkakesteikinga er hard ått fingertuppa, og en må væra kjapp til å rulle før kaka blir bron. Det må til noen prøverunder, før en kan si seg fornøyd. Halveis i røra blir det mørkt og det blir mørkt lenge. Det er bare å finne talglyset og smøre seg med tålmodighet.  For strømverket må tråle skogen opp og ned for å finne treet som har bikka innpå linja.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Å væra strømlaus er ikke krise slik i utgangspunktet,  men for oss uten kommunalt vatn er strømlaus det samme som vasslaus. Alt blir hakket mer trælsamt når man må skræva seg borti bekken for å få vaska seg, eller gått på dass for den del.

Heldigvis har fruemannen sett på åssen folk bor borti Alaska på fjernsynet. I timesvis har han latt seg fascinere av beverjakt, tømmerhogst og overlevelse i snøværet langt fra folk. Han kunne godt tenkt seg å levd slik sier han. Strømlaus og vasslaus med snø oppunder takskjegget

Denna uka har han hatt flere muligheter til å leve ut drømmen. Det er artig en times tid, helt til han finn på at han må ut med bilen. Det blir ikke helt som på tv’n. For i Alaska har de ikke bil, heller ikke garasjeport som er avhengig av strøm for å åpne.

Frua skulle nå ha hatt dusja og unga skulle hatt Internett, nei livet i Saksumdal kan ikke sammenlignes med livet i Alaska. (Sjøl om mange byfolk fortsatt tror vi lever i ei lita koie uten vatn og strøm). Strømselskapet er  flinke til å beklage seg på hyggelige sms. Det hjelp så lite når poteten ikke blir ferdig kokt og fiskebollene er kalde inni.

Vi får håpe kakelinna gir seg til julekvelden,så vi får stekt ribba i stekeovnen. Men om så uhellet er ute, og stømmen går på julekvelden så har vi bålpanna i backup. For rådville- det blir vi ikke, hverken i Alaska eller i Saksumdal!

Vi ønsker alle ei riktig God Jul og et Godt Nyttår!

Kredittkortet går varmt om dagen. Frua handler julegaver og alskens tilbehør med beina høgt etter huslyden har lagt seg. Jara, vi veit at vi er oppfordra til å handle lokalt. Det er bare det at slik i hverdagen er det et tiltak å komme seg oppi by’n.
For det første er det glatt nedover bakkan, også er det mørkt. Og ikke nok med det- det har nå vori mye tåke over kjølen i det siste. Vær og føre er for oss Saksumdøler gyldig grunn for å slippe å handle i byen.
Klart det er avhengig av hva som er ærende, for hvis frua må innom polet da kan det væra både tordenvær og djupsnø. Som Roald Amundsen la i veg til sydpolen på treski, pakker frua på seg jakka og  fyrer opp bilen. Målrettet legger hun seg midt i veigen og myser over kjølen med livet som innsats.
Vel framme, så er det å få parkert. Utfordringen er å få betalt, rettere sagt få logget seg på riktig app og sone. Nei, det var lettere før med parkometer.
Nok om det, vi handler på nett. Her om dagen sa det stopp. Transaksjonen gikk ikke igjennom, handlekurven ville ikke lukke seg. Lettere frustrert sendte frua en hissig epost til kundeservice om at denne nettsida ikke fungerte optimalt. Kraftuttrykkene hagla. Nå tenker du sikkert at dette ikke hadde skjedd om frua hadde handlet lokalt. Men det er nå engang slik at med så utsøkt og jålete smak er det ikke å få tak i slikt hverken på Strandtorget ell i by’n.
Midt i desperasjonen ringer ei blid dame og forteller at kredittkortet er sperret. For det har akkurat blitt brukt i et parkeringshus i Amerika.
Det var mye bedre før, med kontanter og pe’eng! Sedler i lommeboka og mynter i bukselomma. Nå kan jo hvem som helst hacke seg innpå og renske bankkontoen med et tastetrykk.
Saksumdal har også blitt kontantløst. Nå kan du betale loddselgere på vipps, og hvis du vil kjøpe pølse og kaffe på skirenn- ja da erre bare å tæppe. Kioskvakta går lettere når en slepp å bekymre seg for at en gir tilbake for mye vekslepe’eng. Selv drevne medlemmer i basarkomiteen blir svette under arma når køa er lang, og folk betaler med store sedler. Ratt må kasserer’n komme og regne over slik at det ikke blir krøll i regnskapet. Gleden av å telle over basarbeholdningen- den er ikke lenger den samme når det ikke er sedler og mynt å stable utover bordet..

Det beste hadde vært å slippe å reise til by’n. For det er ofte for mye folk på en gang  Løsningen på dette må bli at vi får etablert et lokalt kjøpesenter med eksklusive varer, hvor vi kan betale med kontanter uten å ha folk som snik seg foran i køen. På den måten kan vi handle lokalt uten å bli hacka. Nå som vi har fått så bra belysning på parkeringsplassen ved Bygdahuset, bør det ikke være noe problem å finne ledig parkeringsplass. Nei, alt var lettere før! Da var det bare å ta sparken og kjøre innom butikken hennes Gudrun med sekk på ryggen. Det var før Louis Vuitton

Trivelig julehandel!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå