Saksumdalsfruer

Å ru ønske deg tel jul i år, du ra?
Tankefult ser frua utti lufta, mens fruemannen slafse og et. Det er middagstid og de store spørsmåla skal drøftes over et par svinekoteletter. Ideelt sett, er dette noe fruemannen skal finne svara på sjøl. Men klok av skade etter flere bomkjøp, går han nå for taktikken at frua peker ut det hu vil ha. Det sparer fruemannen for bytting av presang 3.dag jul, og ikke minst dårlig stemning attått kaffe og julekaker på den triveligste kvelden i året.
Å ønske seg ting på kommando, det er ikke så lett, ihvertfall ikke når en innerst inne skulle tenke seg at fruemannen var så klarsynt at han skjønte hva frua ønska seg uten at hun trengte å hinte med kataloger og ukeblader.
Smykkeskrinet er fullt, kjøkkenskapa likeså. Flere klesskap er fulle til randen, så nei dette spørsmålet er ikke lett å svare på.
For denne jula handler om andre ting enn nye grytekluter og badesalt. Jula i år skal inn i historien uten at vi har starta førjulstida med julebasar. Ikke har vi fått sunget inn jula og gått rundt juletreet på Bygdahuset heller. Denne jula blir det ikke knekte hæler og hølete strømpebukser under stakken 2.dag. Ingen sparktur på knitrende føre, med litt for mye likør innabords i hundre og hælvete forbi Engstadrampa.
Kanskje neste jul? Vi håper på det..
Nei, det har vært et rart år, også så fort som det har gått!

Takk og pris for at vi bor i Saksumdal! For her har vi ihvertfall julestemningen lett tilgjengelig. Snø og granbar, småfugler og stjernehimmel. Til og med ekornet stikker innom rett som det er. Juleroen senker seg tiltross for julestri.

Så hva kan en ønske seg til jul? Da vi var små, hendte det seg vi spurte a Bæssmor om det samme. Svaret vi alltid fikk var at hu ønska seg snille unger, og at hu fikk være fresk og ha helsa. Veldig rart svar syntes vi da, men nå er vi snart der i livet sjøl at det som betyr noe er nettopp det å ha snille unger og være fresk. For det har dette året lært oss, verdien av å kunne stå opp hver dag og sette pris på hverdagslige ting.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fruemannen rydder av bordet uten å ha fått svar på spørsmålet sitt. Ikke at det ser ut til å plage han at frua fortsatt sitter i egne tanker og drøvtygger på en kjøttbit. Han fortsetter med sitt, prater videre om traktoren han ønsker seg. Hvis han får napp på den som ligger ute til salgs kan jo det være julegave til alle.

Ønskelista til fruemannen er lang, og det er ikke småtterier han drømmer om. Hver jul leter han under treet etter flere pakker, i håp om at det ligger igjen ei gave som ikke er sokker og stillongs.

Frua lar spørsmålet få henge i lufta, men så begynner det å demre. For i bakken ogga Nysætra ble hu i vinter lovet nye skihansker, for makan til mas om kalde fingre-det orket ikke fruemannen å høre på. Den turen skal han jaggu bli minnet på, så spørs det om han tar hintet…

Det er nå slik det har vorti, at vi er påkobla og innlogga. Huggu fylles av passord som må husses på. Ja, det er ikke lett å få med alle tegn, tall og bokstaver. Tiltross for at vi på bygda hevder at vi kobler ut og av, så er det en sannhet med modifikasjoner.
Vi er som andre moderne og urbane menneskjer, nemlig appstyrt. Søndagsmorgen måtte frua gå et par runder med seg sjøl på kammerset. Dagens agenda var spikret i stein. Fyst en times joggetur og så skulle det bli lefsebaking. Det var bare det at telefonen tok sitt siste åndedrag. Etter oppdateringa gikk den helt i svart. Ingen respons på hverken omstart eller strøm. Etter noen minutter med livreddende førstehjelp var det bare å konstatere at en trofast følgesvenn gjennom  fem år hadde sendt sin siste snap.

Plutselig gikk det opp for frua hvor mye som sto på spill. Bilder, snapper, instaoppdateringer og Facebook-livet passerte i revy. Åssen skulle hu nå få gratulert folk med geburs, og få lagt ut bilder av gjøremål? Det aller verste var logginga av joggeturen. For folk med trimklokke, er det  lett å skjønne- det er halve moro å få dokumentert både motbakker, puls og blodsmak. Frua ble motlaus, det var nå messom bortkasta tid å flyge rundt etter vegen utta klokke. Med ei klokke som varsler at nå har du vori lat og liggi alt for mye på sofaen, gjør ikke saken noe lettere.

Heldigvis visste fruemannen råd. For han vet at når frua blir raud i toppen og ukvemsorda hagler rundt øra, da lyt en væra løsningsorientert.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lydløs finner han fram en erstatter. Ikke siste mote, men den har både 4G og apper. Han får satt i støpsler så batteriet fylles med strøm og med nemsomme fingre får han lirket ut simkortet fra den avdøde og byttet det over. Frua koker innvendig, men gjør sitt ytterste for å holde maska. Det siste hu treng i denne stund er slengbemerkninger på at hu er helt avhengig. Sjøl om det er akkurat det som er sanninga.

Det vart joggetur, men tidsskjema sprakk. For innlogging og pålogging tok tid, for du må ikke tru at alle passord gikk igjennom på første forsøk. Treningsturen ble registrert med litt ekstra høg puls, om det var på grunn av teknologi eller bygdas freske vinterluft er ikke godt å si. Fruemannen var mest opptatt av at frua var tilgjengelig på telefon siden det var så glatt. Hadde vært ille om hu hadde vorti liggen med knekt lårhals nedi vegen.

Det som er sikkert er at for å få kobla ut og stressa ned, må teknologien virke slik den pleier. Når ting først begynner å ryke, så er det i gang. Telefon er en ting, men det som kan føre til både hjerteinfarkt og skilsmisse er hvis stekeovnen tar kvelden mitt under steking av kransekakeringer og sirupsnipper. Apper og WiFi kjem til kort, for stekeovnen er sjølve livsnerva i saksumdalsfrua nå før jul. Så husk, hvis det skjer- ring 113!

Til tross for smitte og virus blir Tour de Jul avholdt også i år. Det er mange husmorpoeng som skal deles ut, over flere etapper. Vinneren kåres på selveste juleaften – hvem kan smykke seg med prisen årets husmor i år?

Det blir et tett oppløp blant fruene. Flere har brukt vår og sommer på å toppe formen fram til startskuddet går i midten av november.

Fruene har allerede sett over utstyret. Nylonvask og grønnsåpe, nye kluter og langkost er oppgradert til årets modell. Mjøl og poteter ligger klar til bakst og kjevla har fått ny nylonstrømpe. Videre kan vi melde om at det er observert både smult og mandler, og alle jern er smurt og pusset. Til og med ermforkle er nyvasket og strøket, skautet like så. Spenningen er til å ta og føle på før første etappe, nemlig husvask.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange sverger til å ta husvasken om våren. Etter en vinter med fyring, er det godt å få vaska ut støv og sot. Gardiner og sengetøy kan henges ut til lufting, gjerne utom soveromsglaset. Hvis du ikke har motivasjon til å gå på å vaske tak og vegger til jul, kan du ta en grundig helgevask. Tørk gulvlister, nips og pynt. Glem for all del ikke å tørke av bilder. Grønnsåpe er anbefalt siden lukta sitter i huset lenge og sørger for ro i sjel og sinn. Vær ops på at hvis du tar lett på det, blir det trekk i husmorpoeng og straffevask. Sen start kan være avgjørende for sluttresultatet.

Andre etappe i Tour de jul er den som gir mest uttelling på poengstigen. I grenene lefsebaking og sandkakestapping kan du vinne ekstrapoeng for presisjon og hurtighet. I smulteringutstikking blir du trekt for smugspising. Mageknip er ikke å anbefale når nykokte smulteringer skal fiskes opp med bæssmors gamle strikkepinner, for så å stables sirlig på matpapir oppi ei alt for lita langpanne.

Skolling av mandler er lagt inn som restitusjon mellom steking av goro og trilling av peppernøtter. Her er det poeng å hente på steking. Timing er viktig- ta goroa ut av jernet akkurat før hu blir for brun i kantene.  Peppernøttene bør ikke steke for lenge hvis du vil ha gebisset i behold etter nyttår! Tyr du til kjøpkaker, kan husmorpolitiet sørge for anmeldelse og utestengelse fra neste års Tour. I tillegg mister du muligheten til å bake kaker til både klubbrenn og basar. Nei, fy så smakfullt!

Julekalender og presanger til familien er tredje etappe. Vi har nå kommet halveis i løpet. Kjøpepress og svart fredag, for ikke å snakke om blakk mandag- gir minuspoeng. Det som virkelig sørger for pallplassering er hemlaga gaver som broderte juleduker, strikkagensere og raggsokker. Helst med lus, åttebladsroser, og ragglandfelling. Høl og flettestrikk gir full score.  Korsting gir mindre poeng enn plattsøm, men slår du til med Hardangersøm blir det ekstrapoeng og ledertrøye. Trysilsokker og juleduker med stofftrykk gir minst uttelling. Er du ikke god med håndarbeid, kan hemlaga fløtekarameller veie opp for manglende fingerferdigheter.

Siste etappe, sjølveste julekvelden, er det sprø svor, konistens på riskrem og moltekrem som skal bedømmes. Kan du i tillegg stille opp med nyrørt tyttebær fra Saksumdalskjølen til ribba, er du i toppsjiktet. Pinnekjøtt av egen sau stiller i samme kategori.

Le grand finale er å ta tre glass med akevitt på styrten før oppvasken, for å kruse inn mot målstreken. Sørg for å ta et perfekt julebilde med familien hvor alle smiler fra øre til øre, nøye strigla med matchende antrekk. Den med mest  “likes” på Facebook og Instagram vinner. Premien er æresmedlemsskap i Helselaget og vinneren får midtsidereportasje i Sax under titelen “Årets husmor 2020”

Lykke til!

Den andre søndagen i november er merka tå på kalenderen med et rødt kryss. For den som ikke veit, så et det den viktigste søndagen i året, ja hele den helga er å regne som rød. Det er farsdag om synda’n. Både husvask og klævask må settes til side for n’far sjøl skal ha full oppmerksomhet.

Det begynner allerede lørdag formiddag. Inne fra kjøkkenet kan frua høre at døra på frysern blir åpna. Lett romstering inne på spisskammerset vitner om at n’far er på leit etter kaffemat. For mens lottotrekninga foregår på fjernsynet, og unga er opptatt med barne- tv godt, skal n’far begynne oppladningen til den store dagen og da smaker det godt med ei kake attått kaffen.
Lille farsdagsaften drømmer n’far om at beina ligg høgt på skammelen og at fjernkontrollen er godt plassert i nevan. Helst skal frua sitte i sofaen og småprate om traktordeler og laftekasser, og komme med litt servering etter at unga har lagt seg. Det ser dårlig ut, ikke ei kakesmule å spore.

Fryserdøra smell att og n’far etterlyser kringle- det hadde nå vori godt med fersk kringle på farsdagen! Vel vitende om at denne situasjonen kunne oppstå har frua allerede en gjærdeig på lur.
N’far nøye seg med ei skål med potetgull, mens han finn att godstolen. Han svarve innom gangen for å sjå om det ligg att noe påsår, og tar et overblikk over bokhylla. Ingen pakker å sjå. Frua humrer for seg sjøl- ja,det er nå som unga på julekvelden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Frua har satt i sving unga med å tegne kort. Det er lurest å tegne noe som n’far lik, traktor og slik. Men åssen farge skal traktoren ha, det er ikke godt å si om den skal væra grønn ell rau.? Ihvertfall ikke blå- nei, det er best å farge hele skyssen grå. For’n far ønske seg ny traktor og han ser på så mange forskjellige så det er ikke godt å vite åssen type han lik best.

Frua har kjøpt gave, det er den samme hårt år- den nye årboka til historielaget. Pent pakka inn med sløyfebånd blir det overrekt ved frokostbordet farsdagsmorgen sammen med kokte egg og kakuskiver. Så blir boka nøye studert fra perm til perm, utover dagen og kvelden. Nåde den som røre boka der a ligg på kjøkkenbordet med bokmerke sirlig plassert.

Frua må legge gjøremåla innendørs i nærheten av komfyren denne søndagen så hun har full oversikt over kjøttet som putrer. Middagsbestillingen er klar, det skal være ferskt kjøtt. Kjøttet skal være av både okse og gris, kokt stygglenge så det bære røss i hop på ei lefse med potet og godt smør. Potet på lefse- er ikke det som smør på flesk? N’far må ha det slik, og slik blir det.

Kringla ligg klar med melis, kaffen og boka likeså. N’far er fornøyd, takker for kort og servering. Farsdagen går mot slutten og frua rydder av bordet. Det blir spennende å se i begynnelsen på februar om det blir noe markering av morsdagen, eller om frua må kjøpe blomsterbuketten sin sjøl slik hu pleier….

God farsdag!

Det er siste helga i oktober. Tåka henger tungt over dalen, det yre lett uttur skødden. Frua bær tungt over tunet, det klirrer i kopper og kar. Det blir noen turer att og fram, for det er mye som skal ordnes. Kvite, nystroki duker, blankpussa kakegafler og høge kakuskiver med både kjøttpålegg, raud fisk og egg. Nei, frua sparer ikke på pålegget når det skal serveres eftaskaffe.
Inni Oslobyen på fine hoteller og kafeteriaer serverer de afternoon tea i engelsk stil. På Stugulykja har vi vår egen variant-nemlig eftaskaffe. Godt etter fjøsttid er det klappet og klart. Ny stakk og krøllspenner i håret, ja til og med litt pudder i kjakan for å skjule varme roser. Frua måtte ta et glass med bobler på styrten for å være sikker på at apéritif’n var drekkanes.
Så tropper de opp en etter en, med nykjemma hår og gåbortsko, kakefat og brede smil. I ei tid med strenge regler for sosial omgang, er det ekstra hyggelig å treffes.
Praten rundt bordet går lett. Som fruer flest, har vi litt å snakke om. Fra det nære til det fjerne, storpolitikk og mental helse. Konklusjonen er klar, innkjøp av hestehenger kan forsvares i siste kategori- nemlig mental helse. For hva er vel bedre enn å sitte på hesteryggen å la tankene fly når hverdagen innimellom blir for mye å tåle?

En annen ting som kan settes på kontoen for mental helse, er franske småkaker. Ikke bare kan frua bake basarkringle, nei hun kunne utkonkurrere hvilken som helst konditor med sine ferdigheter. Et lite bidrag til kakefatet blir sett på som en utfordring, og frua sikter høyt. Her er det ikke nok å røre ihop ei langpannekake, nei det er viktig å lage noe som både ser pent ut, smaker himmelsk og som ikke er ferdig før dagen etter.
Etter å ha eti og drokki, og fått orden på kommuneøkonomien, er det tid for bingo. Det blir stille i lokalet, bare lyden av bingokuler som triller ned på brettet er å høre. Fruene følger nøye med, men noen snavler borti så vertinna må lese oppatt nummeret flere turer. Det er fort gjort å miste oversikt over tall, brett og kuler. Med bingo i boks, vanker det premie- ikke fruktkorg men ei flott julekule og noen kjøkkenkluter gjør samma nytta.

Kvelden siger på, og vi er kommet til det punktet i programmet hvor selskapsblæra er full. Det er ingen vei utenom. Heldigvis er det mørkt og ingen naboer i sikte. Litt nedafor fjøsdøra sitter  et par fruer og kniser med stakken oppunder arman. Det er ikke verdt å gå inn på toalettet nå og vekke ungan som har lagt seg. Enda godt det fortsatt er varmegrader.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Eftaskaffen er over for denne gang, og pensko og stakk er hengt innatt i skapet. Nå er det ikke slik at ting må væra så svært, for sannheten er at det å møtes er viktigere enn både servering og antrekk. Men hva er vitsen med å pusse sølvtøyet hvis det skal ikke skal brukes?

For nøyaktig et år siden ble det første blogginnlegget publisert. Konseptet var klart, vi skulle skrive om bygdelivets gleder. Sette ord på hvordan det er å bo i Saksumdal, og gi utenforstående innblikk i tradisjoner og levesett. I starten var vi litt bluge, og livredde for at folk skulle synes vi var for frampå til å være Saksumsdøl. Vi smurte tjukt på, tok pulsen på basarkultur, bygdahus og klubbrenn- ja til og med 2.dagsfesten har fått gjennomgå.
Interessen for bloggen vokste utover bygdas grenser, og da vi kastet oss inn i debatten om kroppspress og silikon tok det skikkelig av. Telefonen begynte å ringe og plutselig var saksumdalsfruer både i lokalavisa og i radioen. Over natta ble vi kollegaer med de store bloggerne som vi ser på tv, og den dag i dag er vi blant de 100 mest leste bloggene i Norge.
Det artigste var å bli intervjuet av KK, med proff fotosession en kald dag i mai. Hjerte slo ekstra hardt da vi fant oss i bladhylla på butikken. Nei, det er ikke til å tru.
Mange har lurt på om vi har blitt rike, men vi har valgt å stå imot presset om spons. Det har ikke manglet på tilbud, men vi har nøyet oss med godord og skryt fra ei solid gruppe trofaste følgere.
Hele tida har det vært viktig å være et motstykke til alle som vil skrive for å hevde seg eller promotere for å tjene penger.
Bygdeinfluencere er mer opptatt av tynne lefser enn silikon og acryl. Vi har tulla med nyheter og skjønnhetsidealer, vi har vært ute med pekefingeren og satt skapet på plass. Innimellom har vi blitt brukt som referanse i nyhetsinnlegg både på tv og radio, spesielt når det er glatt i Reistadbakkene eller ved lynnedslag.

I en tid hvor bloggere gir seg for å bruke mer tid på Instagram eller få barn, eller begge deler, har vi holdt koken på alle platformer. Instagram går så det suser uten at vi trenger å kjøpe oss følgere, noe som flere kjendiser gjør. Flere enslige karer i fengsel eller damer som vil selge oss forskjellige tjenester, det er det en del av. Men du vet, det skal mer til for en skeptisk saksumsdøl- vi er ikke så lettlurte. Etter årevis aprilspøk om bjønn på jordet, har vi lært å være på vakt.

Vi har ingen umiddelbare planer om å gi oss enda. Tv-serie er noe vi fortsatt prater om, men noen av fruene har innsett at det blir for kleint og flaut. Det var nå litt i overkant med bilde i KK også, sjøl om vi så bra ut tross minimalt med filter og styling. Alle bloggere gir ut bok på et tidspunkt, hvem vet – kanskje skriver vi våre memoarer etterhvert.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sleivkjeft og bobler, det var det det startet som. Dette viser at hvis timingen er riktig, kan sjøl damer fra bygda slå seg opp som influencere. Uten løsvipper og reklame, men med noe enda frakkere- nemlig stakk og skaut!

Takk !

Høstmørket siger innpå. Det er tida for å være inne på eftan. I huggu surrer det med alt som skulle vori gjort unna før snøen kom deisanes her om dagen. Kjøkkenglasa skulle vori pussa, og den siste Hortensian som står att fra i sommer skulle vori redda. Det for væra til en anna gong for nå skal frua kose seg med blad. For i mellom reklamer og brev, låg det et av høstens nye pornoblad.

Det er bare å rigge seg til, skru opp belysningen på fult slik at en får sjå ordentlig det som er på bildene. Så vel forsikret om at huslyden er ute og måka snø, kan frua ta bladet på fanget. Framsida er glatt og innbydende. Det er jaggu meg julenummeret! Ja, for det går nå fort dit for oss som har litt å fara med før kirkeklokka ringer jula inn.

Det går varmt nedover ryggen når frua begynner å bla. Alt det flotte utstyret. Blanke staker for talglys og  små runde kuler med telys. Til og med lange bjøller til å henge på treet er det bilde av. Lysten på å bla videre er ikke til å motstå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Om det er varmen fra vedovnen eller om det er synet av all redskapen som gjør frua varm i kjåkån er ikke godt å vite. Flaue raude roser strekker seg helt opp til hårfestet. Enn om en kunne ha fått ei slik til jul? Ei skikkelig sleiv med langt skaft til å røre i kålkjelen med. For å røre i kålkjelen på andre dagen, kan være ei skikkelig styrkeøkt. Da er det godt å ha et stødig grep så ikke det glepp.

Frua tar seg god tid, studerer nøye priser og spesifikasjoner. Sandkakeformer i forskjellige størrelser er ikke å få tak i, bare de runde med tagger. Tagger som ofte knekker, så resultatet blir tannlause kaker. Bæssmor hadde noen ovale med pent mønster i bånn, men det har de  ikke i denna katalogen.

Fra redskaper og skaft, blar frua seg videre til kniver og bestikk. Det er ikke noe å dvele ved for fruemannen sliper knivene like ofte som bladet på kappsaga. De er så skarpe at til og med skrukkete tomater må sleppe skinnet.

Vinglass og krystallboller det har vi ikke så mye bruk for. På bygda drekk vi rett av flaska eller så smaka boblevinen like godt i mjølkeglass. Vi er heller ikke så fine på det at vi treng krystallboller til potetgullet. Den gamle kvite plastikkbollen gjør samma nytta.

Et kvarters nytelse er over. Var det så fort gjort? Frua stirrer uti lufta, og tenker at det var omtrent like spennende som i fjor. Det begynte bra, men piffen gikk ut før bladet var ferdig. For det hjelper ikke med rosa slikkepotter og turkise bakeboller hvis du ikke får til søt røre og løvtynne skrull.

Nei, takke seg til det man har. Nytt utstyr er noe herk for det må smøres og herdes for at resultatet skal bli bra, men for all del- det er lov å sjå over utvalget!

Vi har ventet på det. Det har vært et stadig gjentagende samtaleemne. Hvor lenge går det før det er kroken på døra for barnehagen? Vet du om det er noe småfolk på vei? I de siste åra har det vært lite tilvekst.

Det er ikke så lett å stå imot lenger. Ingen unger i sikte, derfor sitt dem nå med kalkulatoren sin nedi gågata og trykker. Slår inn tall og skriver på datamaskina. Legger i hop og trekker ifra slik det passer. Vi har sett det før. Summer og røde tall, og ei manglende utregning.

Så nå har dem funni på at dem skal sammenligne barnehagen i bygda med en barnehage nedi sentrum. Det blir som å sammenligne Saksumdalsfruer med Spice girls! Regnestøkket viser at barnehagen nedi byen er mye billigere enn den oppi her. Ja, det var bombe! Det hadde vært et under hvis svaret ble noe annet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi som har både framhaldskola og har sitti i basarkomite’n, skjønner at dessa i kalkulatorsjåføra lager seg den dokumentasjonen som de som styrer og bestemmer  vil ha. Såmmå å vi si og gjør, døm vri på tall og siffer. Det er det som betyr noe. Bygdeunger er enheter. Enheter som kan fløttes og byttes på, og sammenlignet med byunger er dyrere i drift.

Assimileringspolitikken mot bygdene på vestsida er ei gammal vise. Lær unga å kjøre buss, snakke pent og late som de egentlig bor i et lite rekkehus på andre sida ta Mjøsa så tidlig som mulig. La dem få kjenne asfalt under støvla og leke på lekeplassen. La de første ordene de lærer å si være “litteraturfestival” og “birkebeiner”.

For unger som  krabber rundt i skogen, høgg ved og går på ski bak Bygdahuset- det er for dyrt. Freske unger som utforsker naturen og blir trygge på seg sjøl og andre i sitt eget nærmiljø. Røtter og tilhørighet er viktig, like viktig som å spare penger. Gleden av å kunne gå hjem eller kjøre spark om vinteren, det skal ikke unga i Saksumdal få oppleve. Tidlig skal de få lære at de bor så langt unna at det er ikke sikkert bussen orker å kjøre hele veien. Det handler om å få høre til, være en del av et nærmiljø. Ingen småbarnsfamilier orker å bosette seg på bygda, for så å kjøre unger til byen.

Klart vi kan takke oss sjøl! Tiltross for hemekontor og kvalitetstid har det ikke blitt avlsrekord.  Vi er nede i ei dump på fødselsraten, omtrent som på slutten av 60-tallet. Ei stor mobilisering gjorde at folk bygde hus og fylte opp med unger. Så mange unger at skolen ble tatt tilbake, men tida har blitt en annen. Det er ikke mer å dvele ved.

Vi skjønner jo at regnestykket ikke alltid går opp, og at det er lett å tenke at det ikke får så store konsekvenser å legge ned tilbudet i Saksumdal. Det blir som å tråkke på folk som alt ligg nede, det er rødt kort. Men vi skal ikke klage, vi har tross alt fått busskur med benk. Og nye blanke lyktestolper som lyser opp parkeringsplassen til barnehagen. Det er kraftsamling det tenker jeg..

Nå går det for vidt! Etter flere dager i karantene, begynner det å tære på både tålmodighet og matvarer. Tidligere i år var vi stolte over å kunne skryte av å få levert kolonialvarer på døra i fra byen. På sene kvelder etter både barn og mann var lagt, kunne frua kose seg med digital handletur uten surv og mas. I travle tider har det vært redningen å få fylt opp spisskammerset uten å ta turen over kjølen.

Under saulæmming og slåttonn, for ikke å glømme sausanking og jakt. Det har gjort at flaskepant og matpakker har vært på et anstendig nivå, og at han far har fått fri tilgang på mariekjeks til kaffen. Vi har benyttet oss av tilbudet og kjent oss likeverdige med de som kan skræva seg over veigen ått butikken for ei kaku og litt servelat. Nå er det de kundene som blir prioritert, ikke vi som bruker tid på å produsere mat. Det heng ikke på greip!

Nå er det slutt! Aktører i markedet har sluttet å kjøre varer til Saksumdal. Ingen begrunnelse, bare avskjed på grått papir. Som en dårlig Tinderdate blir vi ditcha på det groveste. Nok en gang blir vi på bygda nedprioritert- penga våre er ikke verdt bryet. Vi som leverer råvarer som mjølk og kjøtt- får ikke lenger varer tilbake. For som alltid, er det lenger å kjøre oppover enn nedover. Dette idiotiske påfunnet finner vi oss ikke i. Er det noe vi bygdefolk er gode på så er det å skrive sinte brev og være strenge i telefonen, og vi er ganske så tarrine på å drive på til vi får det som vi vil.

Useriøse leverandører klarer vi oss uten, vi har vår egen kooperativ. Ordningen om at den som skal over til byen handler for flere, lever i beste velgående. For ikke å snakke om et mye brukt velassosiert spisskammers rett før ferista, som har reddet bollebakst, og bursdagsselskap og som iblant også låner ut både klær og peeng- med gratis utkjøring når som helst på døgnet! Den er det ikke lett å konkurrere med.

Vi er ikke sjokkerte, dette  føyer seg inn i rekken av alle gangene vi blir valgt bort fordi vegen er bratt i oppoverbakkene. For ei mil er mye kortere på østsida av mjøsa, spesielt der det er flatt og flere hus. Faktumet er at hvis det ikke hadde vært for oss matprodusenter på vestsida, så ville det ikke vært mjølk å få kjøpt på butikken nedi byen. Tenk en fredag uten ost  og kjøttdeig til tacoen. Så kjett det hadde det vært å sitte der med en varebil uten varer å kjøre ut…

Det er forventet at vi ute på bygda bidrar til fellesskapet uten å få noe særlig igjen. Vi trenger ikke busstilbud, nærskoler eller mat. TVsignal og mobildekning kan variere, og internettet det har vi på bygda ikke bruk for. Ihvertfall er det den oppfatningen vi sitter igjen med når vi for ørtene gang ringer kundeservice når alt er svart.

Men, du så flott det er å bo så landlig til, få klappe sau og ri på hest! Når byfolka får slå seg løs med kål og hembakst, da er det stas. At vi klarer oss her oppe er beundringsverdig!

Ja, for når det knip på med varer fra butikken nedi byen  et vi pizza. Pizza som er laget av mjøl importert fra ei lita mølle nedi Italia som leverer varer på døra øverst i Saksumdal. Lettvint, ikke sant?

Fredag er den beste dagen i uka, det er kongen av alle ukedager. Ukas gjøremål er unnagjort- trening, handling og husvask, ja nå er det bare å kose seg! Spesielt denne fredagen, for nå er det høstferie.
Vi har rigga til bålpanna, gjort klart for stuttreist feriekos. Selv om ferieværet ikke ser ut som å bli det helt store, er det fult mulig å nyte utelivet med bålkos og kakao- vi har da klær som tåler både regn og kald trekk. Akkurat denne høsten er det ekstra viktig å nyte stuttreiste turer og holde seg i nærheten av kjennsfolk.
Apropo klær- vi fruene er opptatt av å pynte oss. Både i freske farger, lette allværsjakker og hemstrikk slik til hverdags. Når helga kjem, bytter vi antrekk.

Vi har innført fredagsskaut. Fredagsskautet brukes for å markere at det er helg. Det er fritt for fjøslukt, og av glatt og skinnende stoff. Skautet i seg sjøl er et symbol på arbeid og tradisjon, vi prøver ikke å jåle oss til. Det er en måte å vise at vi er stolte av våre røtter som hardtarbeidende småbrukere, som på finurlig vis klarte å overleve på begrensede ressurser. Skautet minner oss om evnen til å klare seg sjøl og finne løsninger når gode råd er dyre.

Så når arbeidsuka går mot slutten, strammer vi skautet og retter ryggen. For dere må ikke tru det er for at vi skal legge oss på sofaen, nei for helga den brukes til hjemmlige puslerier inne og ute. Hver årstid har sine aktiviteter, ja vi har skrevet om det før. Det er noe eget å stå opp om morgenen til en diger brøddeig, fyre opp i ovnen og kose seg med bakst. Eller svippe på seg støvla og sjå etter om buskapen har det bra, klappe litt på gampen og slå av en prat med Bolla.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I dag blir det både stakk og skaut! Alle fruer med respekt for seg selv, har en pen stakk i skapet. Den svarte er mest anvendlig og går aldri av moten. Har du i tillegg ei pen bluse, kan du matche hvem det skulle være i hvilke som helst sammengheng.

Stakken i dag er svart, med blomstrer og rysjer. Den er passe lang og laget av et lett bomullsstoff. For å slippe å fryse, er det best å ta ei trøye under og underskjørt selvfølgelig. Flate sko er mest praktisk, så høge hæler sparer vi til basar og jul. Er vi riktig så vågale, så finner vi fram lebestiften og gir truten en fresk rødfarge.

Så nå går vi helga i møte med stakk og skaut, vel vitende om at neste ukas ferieaktiviteter er noe vi gjør for kosens skyld, ikke av nødvendighet. Livet på landet er mer behagelig nå som vi slepp å træle for å overleve. Nå træler vi fordi vi synes det er artig å gjøre ting på gamlemåten og føre tradisjoner videre. Sjøl om baksten smaker best heme, blir det nok en tur på kafé nedi byen med skaut selvfølgelig..

God helg!