Barndommens glade dager var fylt med lek. Vi lekte i bekken, bak fjøset og i skogen. Livet var fritt for bekymringer, og verden lå foran oss. Etterhvert begynte vi på skolen. Der lærte vi om lokalhistorie,om gamle dager og om naturen rundt oss. Vi så på skolefjernsyn fra andre land, men var mest lokalt orientert. Det var spennende timer. Vi følte at vi visste alt vi trengte å vite i vår lille verden.
Så ble vi ungdommer og måtte ta bussen over til byen. Det var på denne tida det skjedde. Vi begynte å fornekte. Plutselig gikk det opp for oss at det var en verden der ute som ikke matchet helt med vårt verdensbilde. Å vite om blåveissteder og hvorfor ekornet legger nøttene høyt på høsten var ting ikke andre var så opptatt av. By-ungdommene var opptatt av å gå på fest, klær og sminke. Vi måtte oppdatere oss på musikk, trender og hva som var smart å si. Vi tok til oss tipsa, men skjønte ikke alltid hvorfor disse tingene var så nøye. Tydeligvis var det ikke bra nok det vi dreiv med på bygda, sannheten er at de ikke forsto verdien av å dyrke fritidsinteresser som 4H og leirliv. Vi var ikke så opptatt om buksa var fjorårets modell eller om den var arvegods så lenge den tålte litt møkk.
Det ble viktig å ikke skille seg ut, derfor begynte dobbeltlivet. Vi byttet ut sleivprat og Saksumsdøl med klingende bokmål og knotet oss gjennom ungdomsskolen. Snowjogg og polvotter ble byttet ut med småsko og skinnjakke. Vi sto midt i buksa og frøs mens vi ventet på skolebussen. Vi snakket aldri om hvor vi kom fra til noen og ingen visste hvor skolebussen vår kjørte, bare at det var fryktelig langt og bratt. Mye av ungdomstida ble brukt til å late som vi bodde i byen. Vi ble alltid sluppet av på stasjonen, slik at vi kunne komme gående som de andre når vi skulle ut på ting.
På videregående ble det litt bedre, der møtte vi Biringer, Brøtninger og Gøss. Noen av de visste til og med hvor Saksumdal var. Vi kunne også tillate oss å lempe litt på bokmålet. Vi utvidet horisonten og begynte i BU. Det ble stas å komme fra bygda, men nå var problemet at garden ikke var stor nok. Ikke hadde vi noe skog å snakke om, jordene var for små og bratte sammenlignet med Totninger og Gøssdøler. Nei, som småbruker var det ikke mye å hente. Det letteste var å krype innatt i skapet og se seg om etter en bygutt. Det var best å fortsette som før å late som man var fra byen.
Årene gikk og det ble etter hvert klart at det var i Saksumdal man skulle bo. Helt ærlig har det innerst inne aldri vært noe tvil. Med en bygutt på lasset med interesse for traktor og gamle hus, har livet på bygda blitt riktig så fint. Det visste seg at det fantes mange bygutter der ute som gjerne ville bo på landet og eie sin egen traktor. Om traktoren er gammel, gjør ingen ting.
Det er ei stund sida jeg kom ut av skapet, men det tok tid å finne tilbake til barnelærdommen om blåveisen og nærmiljøets hemmelige skatter. Trendene har snudd, nå er det innafor og bo på bygda.Vi baker vårt eget brød og plukker bær. Snakker brei dialekt og blir sett på som jordnære folk. Vi tar vare på tradisjoner og serverer mjølgamp og kål slik at byfolka kan få oppleve drømmen om livet på landet. Vi viser fram skogen og kan forklare hvorfor ekornet legger maten sin høyt om høsten. Vi er rause og deler naturopplevelser og vil gjerne at flere skal få muligheten til å oppleve bygda vår. Og til de av dere som lurer, plassen jeg bor på er et ekte sted, det går faktisk an å bo her!
