Vi lik å følgje med på å andre driv mæ- ja kanskje æ vi litt i overkant interessert. Vi sluke alt som har med kjendiser å gjøra, både i ukeblad og på fjernsynet. Så når hu sjølveste dokka fra oppi nord sto å plira på skjermen her en kveld, gikk ikke det hus forbi for å si det slik. Anledningen var en slik fancy hagefest med mange storslåtte gjester, rikfolk sikkert. Enda godt at sola var framme, for hu hadde glømt å ha på seg stakk- ja, nesten så hu hadde sværta rævva og gått nakjin. Saken var den at hu måtte vise fram sesongens kjærest, og så måtte hu si at nå skulle hu trekke seg tilbake og jobbe med å finne att seg sjøl. Ja, dæ æ faen ikke lett når en har pynta så mye på eksteriøret at en ikke kjinne seg at i speilet om mårrån. Ja, vi har alle vårt. Når andre trekker seg tilbake, da stikk vi oss litt lenger fram. Her en kveld fant frua att seg sjøl imellom tyttebærlyng og bringebærkratt med bærplukkern i den ene handa og bøtta i den andre. Da hu kjente etter var hu egentlig litt grinete, for mye tå avlinga var tydeligvis høsta. Å drive og træle innimellom kratt og kvist for noen skarve tyttebær, dæ gidd a ikke- så hu tar den lettvinte løsningen og tæk bæra i vegkanten i stella. For det æ et jag når en bor på bygda, å kunne skryte tå stuttrest mat, sjølplukk og hemlaga. Folk forvente dæ når døm kjem over kjølen. Frua rafsa over krattet med bestemte tak, og bøtta fylte seg opp med tyttebær og brask. Jaggu ska je si hu fikk jobbe med seg sjøl der hu sto og renska ut blar og kvist langt utpå kveld’n. For makan tel tålmodighetsprøve ska du leite lenge etter! Frua forbanna seg over seg sjøl. Mens fingra pælla uttur, kunne tankene vandre innover i sjela. Erkjennelsen var åpenbar- det går an å kjøpe et glass med tyttebær på butikken og. Det æ ikke slik at en er dårligere menneskje for dæ! Til helga ska vi gå på rød løper, og ha på oss penkjolen. Vi skal ha på oss rau lebestift og ratt høge hæler. Du veit, når Helselaget feirer 100-års års jubileum- da spara vi ikke på kruttet. Vi skal mingle og vise oss fram, ikke på hagefest men inne på Bygdahuset. Utifra gjestelista er det lite som tyder på at det er noen som ska vise fram ny kjærest, men en kan aldri veta helt sikkert.. Vi skal ihvertfall gjøre vårt for å skinne, for vi veit det kjem en kar ifrå fylkeskontoret. Du tru kanskje at vi ska stå for serveringa sjøl? Neira, denna gongen ska vi ha kjøpkaker og mat som æ laga i by’n. Vi er skjønt enige om at vi kan ikke stå og kokke når vi ska væra pene på fest- for sjøl Saksumdalsfruer kan gå på stas. En æ ikke noe dårligere menneskje for dæ..
Det er ei vise som dukke opp i huggu hårr mårra nå om dagen. Visa om steinrøysa neri bakken. For nå har gravemaskina og grushaugen åpenbart seg på den mest sårbare strekninga forbi Åsheim. Det er ikke store plassen å komma forbi på. Innimellom kjennes det ut som en kjøre bil over Besseggen. Ja, vi tulle ikke. Vi rulle på digre steiner og balanserer på en smal egg, mellom gravemaskin og grøft på den ene sida og vegkanten og autovern på den andre. Skolebussen har rævva utom veigen for å få svingt seg rundt. Unga høll seg fast og sitt høggende rolige for en gong skyld. Og mitt imellom ligg sjølvsagt sauen. Sauen som har fått status som asfaltflyktning på grunn av anleggsarbe. Den ligg litt her og der, prøve å finne roa oppi steinrøysa til ingen nytte. Så nå har sauen strekt seg såpass langt som å ligga på asfalten ogga snøplogen. Der er det fritt for stein og gravemaskin. Ikke for å klaga, men det ska bli godt å få denna veigen ferdig, og la visa hass Alf få kvile. For han Alf romantiserer denna steinrøysa og syng om pene ungjinter som står i grøfta. Hvis det så skulle stå noen i grøfta, er det nok større sjans for at det er en litt sirumpa og velfødd anleggsarbeider. Vi syng nok ikke om den såmmå røysa. For nå vil vi snart sleppa punktering og steinsprut, og bolka understell. Det nok et anna understell som verke i visa hass Alf- han tilbyr både villbring, dans og frieri. Vi veit jo at denna visa er gammal, for visst en vaksin kar hadde tilbydt småjentan villbring og frieri etter veigen, ville han ha vorti anmeldt. Nei, det var nok bære før. Da kjørte døm ikke bil over kjølen, men hest. Det uvanlig for folk å sjå hester i utmark. Ja, da blir døm bekymra! Vi som har vori mæ ei stund husker godt det gikk hester på kjøla om såmmårn. Døm pleide å stå ved grinda bortved ferista og lot seg villig klappe. Men det var førivæl’n, for nå har det vorti slik at hvis det går hest på kjøla skriv folk på Facebook og lure på åkke som har mista gampen. Ingenting engasjere så mye som haltende sau og tapte gamper, da går det varmt på internettet. Gampen er heller ikke så glad i steinrøysa nedi bakken og høll seg på asfalten. Det er lett å høre når den trippe bortattover på høge sko. Vi synes det er litt svært å kunne skryte tå at vi møte både gamp, ku og sau når vi æ ute og flyg på kjølen. Nesten som om vi bor i ville vesten oppi her får folk inntrykk tå. Og når døm skyt oppå Korsåsen- ja, da er det bære cowboyer og indianere som mangle. Nei, det var likere før da vi virkelig kunne gi på nedover bakkan, men det nærme seg nå. Håpe vi rekk å fartsteste asfalten før det frys på…
Ferien går mot slutten, såmmårn er på hell. Hverdagen ska så smått starte oppatt med gjøremål og faste plikter. Flere av døm vi lik å sammenligne oss med, kan melde om at nå var det jaggu godt at ferien var over så døm fikk fiksa negla! Ja, for det blir ugrett når plastikknegla blir for lange.. Andre melder om at treninga er i gang att- ja, og at nå ska ferieflesket bort. Vi som ikke har plastikknegler og ferieflesk har andre gjøremål som vente. For her har vi høldt aktivitetsnivået oppe, og det vise seg at det har vori lurt. I det siste har det nemlig tikka inn endel forespørseler og tilbud. Så siste delen tå ferien har vori prega tå en litt trykka stemning i heimen. Frua har rett og slett gått i tenkeboksen. For du ska veta at en kan bli lei tå å bo på bygda og, gå i stakk og skaut på trass for å vise seg. Kjett æ re å trakke oppatt de såmmå veiga, baka den såmmå kakua og legge seg med den såmmå kroppen hårr kveld. Så når det tikke inn meldinger tå både persiske prinser, amerikanske marinejegere og strigla finansfolk, kan det bli litt å tenkje på for ei unåg frue i fra bygda. I forhold til bloggen ville det gitt et nytt innhold. Frua kunne blogga på heltid fra et slott nedi Midtøsten en stand, sjæfa over tjenestefolk og gått på stas. Kanskje hadde hu hatt badebasseng og fargerike drinker. Ja, det skulle tatt seg ut. Riktig så artig æ det at denna persiske prinsen lik bilder tå surdeigskaku og julekranser- og at han lik bilde der frua går på ski innpå kjøla. Detta må nok væra en bra kar! Likeså denna kjekke marinesoldaten som har tjenestegjort i flere store operasjoner, er glad i unger og gamle traktorer, som kunne tenkje seg å bli bedre kjent. Nei, det æ ikke så lett å velga. For når godorda og tilbud står i kø, kan det væra fristende å bytte ut småbruk og stein med slott og strand. Det som kanskje kan væra ei lita hake ved dessa karan, æ at døm har ikke så mange følgere. Når frua prøver å søke døm opp, viser det seg at døm har både hemmelige adresser og lukka profiler. Det er nok for å virke mer interessante sikkert.. Flere tå dessa pene kara har så mye peeng at døm gjenne vil låne kontoen til frua, slik at hu kan passe på noen millioner til døm kjem oppover ått Saksumdala litt utpå høsten. Etter en såmmår med mye utgifter, skulle det bære mangle tenker frua- for hu æ raus og lik å hjelpe folk. Så hvis hu slår tel, blir dette kanskje det siste blogginnlegget som Saksumdalsfrue. Snart blir det under navnet Saksumdalsprinsesse av Persia eller som Everydaylife of Mrs Johnson. Av erfaring tenker frua det æ grett å ha døm litt på gras før hu finn ut åkke hu ska velga. Et kriterie er at fruemannen blir tilgodesett med et passelig beløp så’n får satt opp et redskapshus og eventuelt får kjøpt seg ei hytte-eller kanskje begge deler… Ja, for såpass bør det være hvis det ska væra noe vits..
Dagan æ late. Dæ æ varmt og godt den ene dagen og kaldt den andre- rett som dæ æ kjem det ei regnskur, ja helst når en har fått ut alle hageputen.. Utover dæ å feriere, driv vi nå å sulle med vårt. Dæ æ ferietid for veigen og. Fra Pålsuggua og opp er det enda att en del arbe, men nå kan vi ihvertfall kjøre der uten å væra nervøs for å kjøre tå veigen. Kua kose seg, for arbeidskaran har hengt at ei gul jakke på ei kjegle. Kjempelurt å henge att dæ så kua har noe å drive med- ja for ikke å glømme plastikk og anna innpakning som ligg på snøplogen. Så nå har kjøttproduksjonen gått så langt at kua pakker inn biffen i plast før hu bli slakta. Ellers så har vi vori oppi Kinnshaugen flere gonger den siste tida for å følgje med om a Freya plutselig dukker opp. For vi har lesi om denna hvalrossen, og det hadde vori artig om hu hadde tatt turen opp hit. Så langt har vi ikke sett noe tell a, det har egentlig vori stille oppi der i år. Spørs om alle har reist ått Syden. Vi har litt hælvægas følgt mæ på flystreiken, men her får du ikke mye medlidenhet for fly som ikke går. Vi veit åssen det er, det æ re såmmå hårr ferie for oss når det gjeld bussen. Ferietid er det såmmå som bussfri. Så hvis du finn på at i dag ska je reise ått by’n, kjøpe deg en tallik med noe god mat og en dram midt på daga så går ikke dæ. Da lyt en ta drosje ell gå, og du veit da blir det sjelden at vi gjør det. Så blir det litt slik som dessa som fikk fly men ikke kom seg hematt. For vi veit åssen dæ æ å vi- å stå hælvfull og blakk på Lilletorget utta skyss. Da må en væra løsningsorientert og leite by’n rundt så en finn noen som ska såmmå vegen- ell gå.. Nei, dæ æ lite medlidenhet å få, sida dæ uansett æ mye fint å drive mæ heme og. Vi går på råk og sti, tek bilder tå oss sjøl i ulike vinkler som folk flest. Vi ser på alt det gamle vi har heme og tenkje på at vi sitt på store verdier. For rundt om kring i Norge er det folk som skor seg på å ta betaling ta turister og byfolk som vil sjå på kjevler og trau, gamle hus og husholdningsartikler fra førrivæln. Vi æ glad i førrivæln vi, men vi æ ikke lettlurt. For såpass opplyst æ vi at vi skjønne når vi ser et gammalt bakstrom, at døm ikke bakte mors flatbrød på Meteor takke for 100 år sida. Døm bør nå iallefall kaste brødasken før døm byr på smaksprøver. Nei, det sku vorti andre boller om døm skulle kommi hit, da skulle svette turister og byfolk fått valuta for penga. Mulig det va på flatbrødbakingkurs hu skulle a Sophie og, sida VG meldte om at hu va i Vågå. Så hvis dekk lure, så er det på bygda der skjer i såmmår. Jara- je æ heme!
Fra 1.juli har det vorti andre tider for oss som lik å vise oss fram på bilder i sosiale media. Nå har Stortinget bestemt at døm som pynte på trynet sitt ell kroppsfasongen på bilder som blir lagt ut må opplyse folk om det, slik at døm som ser på bildan ikke ska begynne å tru at døm ikke æ pene nok. Flere influencer synes dette er noe herk, for glansbildet blir liksom ikke det såmmå når en faktisk må innrømme at bildet ikke vise hele sannheta. Åsså nå, på denna tida på året hvor vi skal vise oss fra våres beste side, nemlig i tynne såmmårkjoler og trånge solliv..
Vi æ nå inne i høgsesongen for feriebilder. Folk æ brone og blide, slanke og pene- der dom står og deige seg enten på en fjelltopp ell på ei strand. Tæfiser med raude nægler, slanke legger og en tilfeldig pen horisont som vi ikke ser fordi vi æ mer opptatt tå å sjå at tightsen er dratt litt for langt opp i rævva. Ja, da æ det grett å få opplyst at dessa bildan bære æ jug, så i stella for å bruke tid på å lure på om bogskinka æ ækte ell plastikk kan vi sjå på naturen. For det er helt umulig å få tel å væra bron og blid på en fjelltopp uten å få retusjert bort svetteringer under arma, for ikke å snakke opp svetteranda under puppa. Vi skjønner jo at det er fristanes å legge på et mjukt filter slik at åreknuter og pigmentflekker ikke bli med på bildet, ja- det kunne vi nå lett ha gjort sjøl og det..
Feriebilder med blide unger er også helt klart retusjert- hvis døm ikke har fått avtalt premie på forhånd. Hadde unga bære kunne stått stille I noen få minutt slik at døm hadde sett ut som folk og ikke apekatter.. Som oftest er det a mor som flyg og fotograferer, han far lik ikke så godt hverken å ta bilder eller å bli tatt bilde tå- iallefall hvis han ikke veit det. Så da kunne re vori grett å ha klistra på’n et glis. For det er langt imellom glisa når pengan flyg på is og dumme investeringer som sprettballer og plastikkfigurer på hårt et hjørne i slike leikeparker som kjerringa har bestemt er artig for unga. Like grinete blir n’ far når kjerringa mase om å bli tatt bilde tå med vinglaset i handa og med middagen foran seg. Det er nå helt bortkasta å ta bilde tå en tallik med mat på. Nei, det var helt klart likere før da vi hadde kamera med filmrull over flere år. Kanskje vart det en tre-fire bilder i året, og ofte vart personan på bildet enten huggulause ell stutte i beina. Blunking og raue auger var en del av kaka, men vi kosa oss med bildebunken lell..
Nå har vi tusenvis av bilder, både med å uten filter. Lykka er at når du ferdes rundt omkring i Saksumdal, så er det så pent at du treng ikke retusjering ell filter. Omgivelsene gjør at alle kjem godt ut, ja tel og med n’far smile villig mens han nyt eftaskaffen vederlagsfritt og uten filter..
Såmmå leksa i år å.. Detta er den tida på året med lufta tå nyslått gras og nygjødsla jorder. Kveldan æ lange og lyse, og sjøl om det ikke har vori noe særlig varmt fram tel nå, har vi nå drivi på ute. I følge kalenderen er det såmmårstid, så stuttbuksa æ på- det æ bære å slenge med seg ei ulljakke og la det stå tel. Det er akkurat på denna tida her gnålet knepper opp et ekstra hakk. Gnålet om hen vi ska, å vi ska gjøra og med åkken. Ja, for vi ska vel bort? Reise i frå re, og la hverdagen få fri. Det æ ikke måte på å som ska klemmes inn på dessa ukan med fri. Tja, å slags unnskyldning ska vi finna på i år da? Åssen historie ska vi servere i år som kan måle seg med eksotiske reisemål i inn og utland? Vet, du- i år ska vi si det akkurat som det æ! For når spørsmålet kjem ska vi ha svaret klart. Sjøl om det i år hadde vori lett å skylde på at vi ikke har fornya passa, så ska vi ikke bruke det som lettvint svar. Spørsmålet som folk lure på æ å hen vi ska på ferie hen i såmmår. Forventningsfullt sitt døm med stjerner i auga og legg ut om flyreiser og sand mellom tæn, om billige drinker og svette servitører. Så verdensvandt ramser døm opp utenlandske steller, og turistmagneter. Så etter døm har skryti seg ferdig, så slenge døm ballen videre og tenkje at detta kan vi ikke toppe. Dæ æ messom olympisk mesterskap i ferietur, og den konkurransen har vi meldt oss ta for lengst. Hu bæssmor sa støtt at ferie æ ikke å reise bort, men å gjøra noe anna enn det en gjør tel vanlig. Dess eldre en bli, så kjem meininga bak orda tydeligere fram. For det lureste en gjør er å laga seg en hverdag som en ikke treng å ta ferie frå. Sjølsagt ska en ut i verda å oppleve nye plasser og folk, få kunnskap om kultur og levesett. Likevel er det lite som slår det å sitta i solveggen nedved fjøset og høre kua raute i Brattjordet. Likeså det å sjå solnedgangen fra toppen tå Prestkjærringa, eller å kjenne det kalde myrvatnet i Kinnshaugen på varme dager..
Nei, det blir ikke noe sydentur i år. Du skjønne vi har ikke pass. Så vi ska ta noen dagsturer inni fjelli, der betale vi bære bompeeng. Ellers hvis det bli sol og varmt, blir det sand mellom tæn borti Kinnshaugen. Men vettu, det beste æ å ikke veta på forhånd åssen ferien blir, at det faktisk går an å ta ting på sparket. For ferie æ å sleppe å følge klokka, og kunne gjøra som en sjøl vil uten å stå i kø. Utover det spiller det ingen rolle hen en ser på kjørker og gamle steiner hen, om det er i Roma ell i Burmavegen. Instavennlig blir det åkke som!
Ja, nå æ vi spente..Dætta ha vi venta på stygglenge. Ei stund her hadde vi mista trua på at det kom tel å skje, helt til folk nord i dala begynte å rasle med sablan. Vi har skrivi under på kampanjer og folk har ringt og brukt kjeften borti fylket. Døm har sagt at nå er det f…meg nok! En ting at vegen æ bratt, men når den æ så dårlig at du blir tatt for å kjøre i fylla for at du kjøre sikksakk mellom humper i vegen- da æ vel grensa nådd?
I hele vår har vi følgt med på prossessen. Biler fra vegvesnet har kjørt sakte oppover bakkan, stoppa og gått uttur bilen for å setta raue kryss på vegen. Ja, det tenkje vi æ en god ledertråd, men vi tør ikke å håpe på at det faktisk skjer… Så har det kommi digre rør utpå Snøplogen, og et fjell med pukk. Vi har kjørt sakte forbi hårr dag for å sjå på denna haugen. Vi har konfirert mæ innan å vi tru dænna massa ska brukes tel. Vi har snakka med noen som kjinne en som kjinne en som har sagt at døm ska gjøre oppatt vegen. Snøplogen har vorti fylt med utstyr og masse, tel og med vegskilt for vegarbeid har døm satt innpå der. Ja, dæ æ mye som tilsi at døm nå ska begynne med vegen. En kveld her før pinse sto det tel og med i avisa at nå var det klart. Døm ska begynne å græva, og døm ska arbe på natta. Vi må passe på å komme oss oppatt i dala før døm grev over vegen, liksom Askepott må forte seg hemmatt fra ball..
Egentlig burde vi Saksumsdøler få ferie i denne perioden det står på som verst, for du veit vi må i veigen å sjå. Når detta nå endelig skjer, må vi dokumentere. Det burde nesten vorti filma- Saksumdalsvegen minutt for minutt. Vi kunne hatt direkteoverføring på storskjerm på Bygdahuset, så kunne vi kjøpt popcorn og lade til inntekt for lag og foreninger i bygda.
Men mitt oppi alt detta gledelige, er det likevæl ei bekymring. Å hen ska sauen ligga nå, nå som døm ska græva opp favorittliggeplassen? Bære den ikke tulle seg borti gravemaskina ell dætt neri grøfta.. Sauen som ligg like rolig om det suser biler og traktorer forbi, den lea ikke på seg før du dytte borti. Den tar livet med ro, og bry seg ikke om anna folk har det travelt. Det såmmå gjeld for kua, men kua æ mer å sjå innover Reinhartvegen- opptatt med å skremme turgåere fra by’n som er kommi for å lufte bikkja.
Nei, vi går spennende dager i møte. Detta blir en milepæl for oss Saksumsdøler. Med ny veg kan vi rekke over tel by’n på 10 minutter. Lurer på om kommunen synes det er like fint? For da blir det ingen unnskyldning for ikke å regne med Saksumdal i visjonen om 10- minutters byen i den nye kommuneplanen..
Vi har begynt med noe nytt! Etter de siste åra med besøksforbud og avstand, har vi kommi fram tel at nå må vi læva i nuet. Før tok vi alt for gitt. Vi planla kaffeselskap og juletrefester, organiserte og avtalte månedsvis i forvegen. Akkurat i så god tid i forvegen at folk rakk å ombestemme seg, slik at døm meldte avbud av ulike årsaker. Enten var katten dårlig, unga leie, itno å ha på seg ell at dørstokken rett og slett vart for høg. Men nå er det slutt, for nå har vi begynt med slike møter på kort varsel. Kjem du i mårrakveld på litt lett servering? – Dæ æ dæ som står i invitasjonen, men hvis vi læs mellom linjan, så veit vi at dæ bety at det blir alkoholservering og at der blir seint. Til og med kan vi forespeile både ustø gange og hugguvondt dagen etter. Og hvis lokasjonen er bakstrommet, så vil dæ si at da er det lagt til rette for å prate fritt for lyttere. Slarven kan kommå ufiltrert uten å væra redd for at folk blande seg borti.
Men du veit, etter ei stund med lite arrangement har vi mista teften. Ting bli glømt- som for eksempel at ruccula salat gjør serveringsfatet instavennlig. Frua vurderte faktisk om hu skulle gå ut på jordet og rive opp noe løvetannblad og legge det i en pen bolle for bildets skyld. Vi fruene konkluderte med at vi treng ikke ha grønske på bordet når vi uansett nyter flytende frukt. Når serveringa er pent oppstilt og bildet er tatt, ser frua at duken er vrang..Nei någgå så frakt, frua lurer på om hu begynner å miste det..Uansett skal en væra verså oppmerksom hvis en ser jarekanten på bildet.
Alt er klappet og klart for selskap, men to av fruene unnlater i det lengste å svare på invitasjonen. Hu eine sier tilslutt at hu æ opptatt- hu vil holde det skjult for oss andre det hu ska.. Hu andre frua svarer etter fjøstid at hu ska på møte i Lagausa. Lagausa er messom litt over. Døm har eksister lenger og æ for auggedøler. Her har vi Saksumdalsfruer ingenting å stille opp med, tiltross for popularitet og kjendisstatus. Det er helt åpenbart at når du er med i to foreninger – og blir nødt til å velge, så er blodsbånd og tilhørighet avgjørende. Det er viktigere å få siste nytt fra Ånnerudbrua, enn å få høre slarv fra krysset og opp.
Så på neste møte blir det oppvaskmøte om lojalitet og tillit i kjent Hollywoodfrue- stil, og det blir personlig- det kan vi love! For hvis slarven lekker ut i feil fora, kan det bli månelyst på dagtid- den risikoen kan vi ikke ta. Vi har sett åssen døm gjør det på tv’- døm kneiser med nakken og kaster på det frisørbleika håret. Konfrontasjonen blir ikke så lang, for tilliten blir fort gjenoppretta slik at informasjon kan utveksles mellom Saksumdal og Auggedal. Så vi velger å sjå positivt på det, for ittno æ bære enn å få slarv fra flere kanter..
Det har vært stille ei stund fra bloggen. Vi sitter fortsatt rolig i båten, mens andre hopper av og inn på andre plattformer. Om ikke lenge vil nok vi og følge etter. Du veit, det heter ikke blogger lenger, men influencer. Å skrive en epistel om å en driv mæ, æ ikke spennende nok i lengden. Nei, det må være noe mer. Reklame, tv-program, graviditet eller utroskap- et hardt press å skulle leve opp til for oss som lever hverdagslivet på vestsida.
En trend kan vi slenge oss på- den som dreier seg om å komma med en innrømmelse. Dæ æ visst i vinden. Å innrømme for omverdenen at bak fasaden skjuler det seg noe som ikke tåle dagens lys, slik som a Gunhild har gjort. For hvis en skal fronte store agendaer, må en ha troverdighet eller content, som det heter på fagspråket. A Gunhild beklager seg for at a tiltross for engasjement for miljø og rein mat, handler opp matbudsjettet på klær som er produsert i land hvor ikke tariffen og arbesforholda er helt på topp. Detta synes hu æ leit, og etter søvnløse netter har hu bestemt at heretter skal a kun bruke dæ a har i klæsskapet. Flaks at hu hadde litt fra før da.. Heldig er hu som har fått et eget tv-program til å vise hele baksida tå fasaden. Så hva ska vi komma med for å matche detta? Vi har kjent på såmma klumpen i bringa, ikke det med klær, men med kakemiks og trim.
Vi har stått fram som urkvinner, som lager alt fra botten. Vi ruller boller og knar deig, strikker og syr. Kokker og steller. Tru om vi har høsta glans for gjærbakst og kaker, både på basar og på andre tilstelninger. Vi må få innrømme at alt er bære fake. For trikset med vellykka bakst er kakemix, tillsatt en del husmortriks. Ekstra egg, ekstra smør og ekstra gjær. Det bli messom flaut for oss, men vi legg oss flate. Vi bære late som. Det samme gjelder for trim. Når vi æ på tur og tæk bilder så kjøre vi bil og parkere litt unna, slik at vi ikke blir svette og raue i ansiktet. Vi vil ikke vise at vi blir kjeie av å flyge lange turer. For når en skal væra pen på instagram må antrekket og ansiktfargen være content.. helst bør en ha så lite klær som mulig. Denna kalde våren har bydd på utfordringer, fjellveigan er stengt enda så bilde på Gammelhans i sollivet må vente. Men det kjem, tru meg – det kjem. For vi er ikke noe annerledes enn dessa andre! Det er slutt på kroppspositivisme, og at en ska væra som en æ. Smugtreninga tar nye høyder, vi driv ikke med folkehelse lenger. Vi innrømme det gjerne at målet med trimmen er stramme rumper og faste budeiarmer slik at badebildan fra Åltjern blir best mulig. Så hvis vi ha gitt inntrykk tå at vi bære går i ermforkle og båkå kaker fra botn uten å bry oss om livvidda, så må vi få beklage! Vi er ikke bære enn at vi røre i hop en kakemix mens vi står og geite oss foran speilet i ny treningstights. Beklager!
Vi æ uttafor, ihvertfall med tanke på bygrensa. Sjøl om vi sitt i uttkanten, så læs vi avisa- opptil flere gonger for dagen. I det siste har vi fulgt nøye med på debatten om det å være innafor ell uttafor i Lillehammer. Etter å ha lest noen innlegg æ konklusjonen at detta har vi skrivi om før. Vi har vori både i ukeblad og på radio for å prate om åssen det er å væra uttafor. Ja, for vi bygdeunga som kom med bussen over kjølen kom aldri innafor. Vi slengte oss nå med og skjønte ikke helt alt som skjedde nedi byen. Ikke det at det plaget oss i hverdagen, vi hadde våre egne greier. Kanskje vart vi kalt både gøss og bonde, men vi visste jo at gøss kom fra Gausdal, og det gjorde ikke vi, så vi satte det på kontoen for dårlige kunnskaper i lokal geografi. Det er ikke noe enestående tilfelle, og det skjedde for lenge sida. Sammenlignet med det som skjer blant ungdommen på sosiale medier i dag, er det ikke så mye å rippe oppatt i. Vi har klart oss bra med juletrefester og basar på CV’n. Vi fant fort ut at det var mer stas å henge på ferista enn på Lilletorget, for vi var ikke så opptatt at folk måtte sjå alt vi dreiv med. Vi har hatt den samma debatten i eiga bygd. For hvis det er vanskelig å komme innafor i byen, så er det enda vanskeligere på bygda.Her er det snakk om ihvertfall 5 generasjoner.. Så kan en spørre seg om det er slik det skal være, eller skal vi bryte med gamle mønstre? Vi kan skylde på at det er slik det har vori alle år, og at bygdedyret (som også nå operere i by’n) holder oss nede. Eller vi kan gjøre det motsatte- rette ryggen og stramme skautet. Vi på vestsida har i mange tilfeller følt oss krenka tå kommunen. Døm tok skolen, veigen æ dårlig, rett som det er vil døm ta både Bygdahuset og barnehagen. Ja, vi kunne ha lagt oss ned og greti, men som døm si i reklamen- vi jobber på. Vi gir oss ikke, for det æ liv laga! Så kan vi jo spørre åffer dæ æ så viktig å være innafor i det gode selskap? Vi gikk sikkert glipp ta mye i vår ungdom som ikke vanket i de finere familiene søa sportsplassen. På skolefester på ungdomsskolen var nettopp disse barna opptatt med å smugdrikke årgangsvin, mens vi Saksumsdøler styrte kiosken og rydda oppatt når festen var ferdig. Flaks for oss at vi ikke vart med, det sparte oss for mye styr. Så er det slik det er, det er forskjell på folk både i bygd og by, men om en ikke får være med i gjengen er det ikke livets undergang. Fortsatt blir vi tulla med og sett rart på, og det har vi etterhvert lært oss å bruke til vår fordel. Det bevarer mystikken om oss fra bygda, vi æ uforutsigbare som har en fot i flere leire. Vi står fortsatt i kiosken, melder oss på og stiller opp når ting skal ordnes i stand nedi by’n, sjøl om vi vart kalt for gøss i ungdommen. Nei, en får sjå litt stort på det..
