RESPEKT!
Da er fruene oppe å går på Blogg.no. ENDELIG! Ikke nok med det… Bloggen har i tillegg vært omtalt i den nokså anerkjente lokalavisa GD.no.
Nå baller det på seg…
Etter en strabasiøs innlogging med tilhørende passordbytte, har fruene endelig fått oversikt over bloggplattformen…tror vi. Det er ikke mye som skal til for å sette en saksumsdøl ut av spill når det gjelder datatekniske ting. Akkurat nå ser vi med stolthet og ydmykhet opp til de store bloggerne, og vi innser at det kan vær nødvendig for oss å knytte til oss et støtteapparat for å kunne gjennomføre blogging på såpass høyt nivå. Heldigvis har vi tilgang på både yngre og bloggsmartere ungdommer her i bygda.
Vi erkjenner at det er behov for etterutdanning innenfor blogging og bruk av sosiale medier. Dette er ikke verktøy vi vanligvis bruker. Her er det papir og blyant som har vært rådende. Kladdebøker i ymse fasonger, både ruta og linjert. Her på bloggen må vi plutselig ta stilling til “layout” og “How to earn money”. En enkel sjel fra bygda kan skjelve i buksene av mindre. Det er lett å bli smigret, og flere av fruenes bedre halvdeler har fått falske forhåpninger om nye traktorer og skyhøye sponsorinntekter. Foreløpig har vi mer enn nok med å finne ut av alle knappene.
Vi benytter anledningen til å takke alle våre lesere for gode ord og støttende tilbakemeldinger. Samtidig vil vi takke GD for fin omtale, både av bygda og bloggen. Vi fortsetter som før, til tross for nytt format.
Men vi kan love at det er flere innlegg på gang, og vi gir oss ikke så lett. Vi kjemper oss videre mot Vixen, så lenge det ikke krasjer med 100-årsjubileum i Helselaget.
Kjæreste
I dag er dagen du bør ha en kjæreste. En du kan overraske med dyre gaver og røde roser. Eller dra på kjærestetur til en storby med gamle kirker og billig vin, for så å kunne ta noen flotte bilder i solnedgang. Helst bør kjæresten være så pen at han egner seg på Instagram. Valentinsdagen har gjort sitt inntog, men den har nok ikke fått rotfeste her på bygda. Romantikken, derimot lever i beste velgående.
Hverdagsromantikken som gjør deg varm rundt hjerterota hele året har et annet språk enn røde roser og glitrende gaver. Den er alle disse små tingene som får deg til å velge den samme kjæresten hver dag, år etter år. En varm og isfri bil på en kald vintermorgenen, en kaffekopp på trammen etter fjøstid i vårsola eller et lurt smil over middagsbordet på en onsdag. Kanskje kiler det litt ekstra når sommersola varmer,og han far sjøl må kaste skjorta. Tiltross for at glansbildet falmer, er sjarmen og blikket det samme.
Selv om kjærlighetserklæringer og store ord ikke preger hverdagen, kan en stole på avtalen om å være kjæreste fortsatt gjelder. Så lenge en ikke får beskjed om noe annet, er det ikke nødvendig å mase om det.
Med hjelp fra apper og internett, er ikke kjæresten så vanskelig å finne nå til dags.Utvalget er stort og det er lett å bli både skuffa og lurt. Til dere som er på utkikk, se etter en som kan kjøre traktor. For gutter som kjører traktor, er ekte vare!
Takk til alle lesere! Saksumdalsfruer blir overført til Blogg.no, sammen med de store. Ses der!
Systemoppdatering
Det er god plass i Saksumdal. Vi har armslag når vi står ute på tunet og kan skimte utlampa til naboen. På en god sommerdag, om været står riktig, kan vi kjenne middagslukta- spesielt hvis det er koteletter på grillen. Denne friheten til å bestemme selv når du vil ha sosial omgang er dyrebar. Spesielt etter dager med litt for trange kontorplasser i åpne landskap.
Støyen fra kaffemaskiner og kontorstoler blir fort glemt, når man kan finne godstolen på verandaen. Baklia ser ekstra fin ut med et glass rødvin innabords, helt til stemningen blir avbrutt av en litt for selskapsyk nabo som inviterer seg inn på et glass vin. Naboen får avskjed på grått papir.
Det er ikke slik at vi ikke er sosiale, vi vil bare være litt for oss selv innimellom. Nyte ensomheten og synet av Prestkjerringa i det fjerne for å lade opp ny energi for å tåle folk. Så hvis du møter på en Saksumsdøl etter gamleveien, eller ser naboen på verandaen bør du trå varsomt. Det lureste er å hilse forsiktig og gå videre- til systemoppdateringen er ferdig.
Omvendt kroppspress
Bloggere og kroppspress er to ord som går hånd i hånd. I den siste tiden har det vært mye oppmerksomhet rundt hvordan kjente bloggere ønsker å rette på naturens skaperverk og hvilke signaler det sender ut til ungdommen. Større rumpe og mer pupper er populært, og med ett går det opp for oss fruene hvor heldige vi er. Her er det penger å spare, for vi har mer enn nok av både pupper og ræv.
For her på bygda er det ikke mengden silikon eller akrylnegler som teller, heller ikke midjemålet. Her er det tykkelsen på lefsa som betyr noe. Løvtynne leiver kan utkonkurrere både akrylnegler og løsvipper. Hvis du i tillegg kjører traktor og jager ku- da er du heit!
På varme sommerdager kaster vi ulltrøya og sprader ut i Kinnshaugen. Ingenting er så befriende som å kjenne pisslunkent myrvann omslutte vinterflesket. Kanskje har frontpartiet siget litt siden sist, men hva så? Vi er ekte kvinnfolk, ikke Barbiedokker.
Vi må rette fokuset mot hverdagskroppen for begge kjønn. For det er ikke så lett å være mann heller, iallefall hvis du ikke har traktor.
Møkk i fellen
Saksumdalen har tatt vinterkåpa på siden sist. Etter en periode med mildvær kom snøen tilbake. Skiløypene svinger seg innover myrer og gjennom skogen i nedoverbakker og oppoverbakker. Legger du turen om Hattestadhøgda og følger løypa utover mot høyspenten, åpenbarer det seg et vakkert skue nemlig Lillehammer skyline.
Dette er det flere som har funnet ut. Spesielt de fra østsida. De søker stillhet og birkebeinerfrie løyper. På vestsida er det ingen som roper løype!, eller tråkker deg på bakskia. Du kan gå hele Kjøldilten uten å treffe på en sjel. Det er så fritt og fint at hunder kan løpe som de vil. Tydeligvis er ikke reglene om båndtvang så strenge heller.
For oss innfødte som er glad i en skitur, begynner det å krible. Nydelige trikkeskinner som lokker fram friske fraspark hos enhver mosjonist, omdannes til en sveitserost etter byfolkets bikkjer. Bikkjene løper rundt og gjør det som bikkjer gjør, driter og pisser.. Idyllen tar brått slutt med møkk i nypreppede feller.
Så kveldens sleivspark er: Skal du lufte bikkja i løypa på kvelden, ta med påså så ikke fruene får møkk i fellen.!
Og du med truger,- det gjelder deg og!
Mye fælt i væln
Verden ruller videre, og konklusjonen er at det meste var bedre før. Nyheter om alt elende uti verden tvinger seg på. En kjapp sveip innom internettet er nok til å kjenne mistro og bekymring feste taket i nakkeskinnet.
Siste måneden har vi lest om ukjente virus som stadig kommer nærmere kommunegrensa. Ser ut til at hverken hostesaft eller varme grøtomslag hjelper mot denne styggdommen. Folk må slutte å ete flaggermus, det er helt sikkert. Nei, det var bedre før da man kunne dra på seg en lett magesyke etter ei runde med for mye kål.
Trusselbildet endrer seg stadig. Vi skal trues og skremmes til å holde oss hjemme. Vi må se oss over skuldra hvor hen vi går, folk i Saksumdal har til og med begynt å låse døra. Nei, det var bedre før. Ting fikk stå i fred og kun kjennsfolk gikk etter veien. Nå er fremmede folk og biler stadig å se, til stor interesse for oss innfødte. Vi er skeptiske til det motsatte er bevist.
Heldigvis finnes det håp. Årets lengste måned er på hell. Nylig kom en ny forskningsrapport om klima, oppløftende nyheter for oss i dalen. Kumøkk viser seg å ha stor effekt som karbonfanger. Det betyr at lufta i Saksumdal blir fri for forurensning om noen måneder når naboen setter opp møkkjellerdøra.
Inntil videre holder vi oss ved husene slik som før.
Værprat
I bloggens verden er det mange som letter hjertet for personlige problemer av ulike slag. Enten er livet kjett, vekta for tung eller hverdagen for grå. Saksumdalsfruer er som døler flest, vi holder det private for oss sjøl. Vi er best på hverdagsprat, og nå om dagen er det et samtaleemne som gjelder – nemlig vær og føre.
For denne vinteren har vært utenom det vanlige. I høst var det mye rognebær, og som ordtaket spår, vil det bli lite snø. Oktober tok oss på senga med tidlig vinter og snømengder til glede for de som lever av brøyting. Skiføre i november var topp. Ordtaket om rognebæra har vært gjenstand for diskusjon og undring ut i de små timer og gamle vædagbøker nøye lest.
Og så, ble det glatt og jaggu kom det regn midt i sjølveste vintermåneden. Nei, takke seg til en meter med snø enn blankis. I redsel for lårhalsen er der best å la posten ligge i kassa. Savnet over snømåking og ubrøtte veier er sårt. Dette regnet skulle vi hatt i sommer da det var så tørt..
All erfaring tilsier at vinteren kommer tilbake, og sjøl med sen påske blir det nok skiføre opp til Prestkjerringa i år også. Uansett beholder vi stillongsen på til det er bart i Baklia rundt St.Hans. Jara, gitt så dæ…vi prates!
Åpent hus
Roma har Colosseum, Paris har Louvre og i Saksumdal har vi Bygdahuset. Bygdas signaturbygg, reist på dugnad av sterke karer. Historien forteller at det var litt av en prosess som krevde både hardt arbeid og diplomatiske evner. På starten av 60-tallet ble huset innviet, og har gledet saksumdøler siden.
Det å bli valgt som leder i Bygdahuset kan sammenlignes med å bli statsminister. Det finnes ikke større tillitsverv med tilsvarende ansvar i Saksumdal. Ofte har vervet gått i arv fra far til sønn, nærmere adel kommer man ikke her omkring.
Bygdahuset har mange rom. Tenker enhver interiørkonsulent hadde fått litt av hvert å tenke på etter toalettbesøk. Syrinfargen på veggene maner fram minner fra 80-tallets tentreff. I veltsalen har generasjoner gått inn den ene døra og ut den andre med saftglass og kaker, og videre inn Storsalen, selve hjertet i huset. Her har bygdefolket knyttet bånd og delt store og små begivenheter. Vi håper at det vil fortsette i årene framover også.
Bekymringen var stor da skolen ble lagt ned. Hvordan skulle det gå med Bygdahuset? Bekymringen ligger der fortsatt i forhold til fiansiering. Kultursjefen i kommunen har varslet at han kommer på studietur til Saksumdal. Vi håper han har med seg sjekkheftet, hvis ikke får vi ta egne grep.
På samme måte som åpent Slott har blitt en stor turistattraksjon i Oslo, tenker vi å gjøre det samme med Bygdahuset. Når Sonja kan vise fram historiske gjenstander, kan vi også. Vi har mye å ta av, for her har vi konservert, møbler, dekketøy og pokaler siden krigen.
Rute 201
Skolebussen har vært en stor del av unge saksumdølers hverdag til alle tider. Bussene har blitt bedre, men selve opplevelsen er den samme på godt og vondt.
I Saksumdal finnes det kun et offisielt buss-skur. Et urbant innslag plassert nede i krysset ved bygdahuset. Vi har vært så heldig og arvet det fra Gjøvik gård. Så her må både sjåfører og passasjerer være våkne, så de ikke ser skrått på tidtabell og holdeplasser. Konsekvensene kan bli fatale for begge parter hvis de tar holdeplassnavnet på alvor.
De ungene som ikke bor sentralt nede ved bygdahuset, står tillitsfullt og venter langs grøftekanten. Noen har fått laget seg egne små ramper, slik at de står nogenlunde trygt for melkebilen.
På bussen blir barna møtt av ulike sjåfører, noen er blide og hilser, mens andre knapt stopper og lar ungene få sitte på. Akkurat som i gamledager, varierer det fra sjåfør til sjåfør om reisen over kjølen blir av det hyggelige slaget. Den ene spanderer tyggis, den andre er raus med kjeft og bannskap. Ungene blir gode menneskekjennere av å kjøre buss, det er sikkert!
Sikkerhet står i fokus, og sjåførens kjepphest er setebeltet. Det gjelder å være rask på plass med beltet på. Når det kommer til å ha på kjetting, er det annerledes. Det haster ikke før halve bussen ligger i grøfta. Kalkulert risiko i følge busselskapet..