4.dag jul = juletrefest på Bygdahuset. Som Saksumdalsfrue er det obligatorisk oppmøte. Vi som en gong var 4 år i Romjul’n, vi har vori med og songi enebærbusk- busk på Bygdahuset før. Etter flere år uten, skal vi si det var stas å få være med att i år. For julestemningen trenge seg på om du vil ell ei, når stjerna blinke i vindusglaset på storsalen. Juletreet var tradisjonelt pynta med kuler, glitter og lys. Både ei slynge med gamle som ikke virka og ei ny lysslynge med små lys,- ja omtrent slike som han Donald Duck har på juletreet sitt. På borda var det pene juleservietter, telys og små sanghefter. For det er lurt med sanghefter, for det æ ikke støtt en husker femte verset på Jeg er så glad hver julekveld .
Spenningsmomentet hårr gong det skal væra et arrangement oppå Bygdahuset er om det kjem folk. Som seg hør og bør, var fruene tidlig ute. Det er strategisk lurt med tanke på plasseringa tå medbrakte kakefat. For på kakebordet synes det godt åkke som har gjort seg i flid med serveringa. Er du av typen som har sopt ihop noen julekaker og pynta med twist, ell har du brukt litt tid på å steike vafler eller svarva i hop ei kringle? Vi ser det på ganglaget åkken som legg ekstra innsats i medbrakt matfat. For når frua kjem med kringla si, er a bratt i ryggen opp tråppa! Da vi var små, visste vi åkke fat vi skulle ta tå, og åkke fat som vi burde styre unna- ja, det er vel fortsatt slik.
Det er moro å sjå at folk møte opp, og at døm som før rasa neri tråppa og lagde læven, kjem att med egne unger. Ungan i dag klatre ikke i ribbeveggen, døm sitt rolig på stolan og vente på at festen ska starte. I år var det trangt rundt treet, vi måtte ha tre ringer! Vi satt og diskuterte under kaffen at vi ikke kan huske sist vi hadde så mange ringer rundt treet.
Sjøl om vi veit at n’ kjem, så går det er sus gjennom sala når vi ser at nissen kjem inn døra akkurat når vi er ferdig med å synge På låven sitter nissen.. Arrangementet følgte programmet til punkt og prikke. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Loddsalget og trekningen vart gjennomført med presisjon. Sjøl om salget helst skal gå digitalt, er det kontanter som gjelder på juletrefest. Den yngre garde må lære å styre loddblokker og sausnebb med vekslepenger, det er en del av dannelsesreisen for en Saksumdøl. For hvis du klarer å styre to loddblokker med forskjellig farge og bokstav, gi at på en hundrings og att på tel svara på åssen det går med far din, ja da kan du takle alt! Trekkemaskina sto for en rettferdig utlodning, og joggu tru ru ikke at frua vant ei flaske. Et øyeblikk der trudde hu det var ei hel ei med akevitt, men det visste seg å væra eplesider.! I kveld har vi vori selskapsdamer. Vi har kosa oss på Bygdahuset, uten å ha hatt ansvar for hverken oppvask ell kaffekoking. I kveld har vi gjort noe som er enda viktigere- nemlig å møte opp!
Det er mye masing nå før jul. Lufta tå nystekte kaker brer seg i huset, og virke som lystgass på gubbe og unger. Døm sirkulere rundt kjøkkenet, stikk fingra borti deigen, nappe i førkle og vil ha smaksprøver. Det æ liksom ikke måte på å godtesjuke døm æ i år. Når frua tenkje etter var det slik i fjor, og åra før .. Forrige jul høldt det på å gå riktig så gæli. Kakeboksan sto på rekke og rad innpå spiskammerset med lokket godt klemt på- ja, det va det frua trudde ihvertfall. Alle sju slagan, og kanskje noen tel. Pepperkaker pynta med melis og nonstop, serinakaker og sandkaker sirlig lagt opp i gamle bokser. Så var det konfektkaker med sjokoladebiter og krumkaker. Ja, skjønt det er nå egentlig skrull men vi har støtt sagt krumkaker. Døm æ fine å ha tel dessert sammen med multekremen på julekvelden. Hell med is, det æ i grunn bære enn denna beske Multa. Vi må væra ærlige på dæ, at Multa passe best på Instagram. Nok om det- frua hadde alt på stell trudde hu. Siste søndagen i adventstida skulle hu væra raus og spandere noen smaksprøver til eftaskaffen og adventslyset. Hu tok mæ seg stettfatet innpå kammerset for å finna tel. Hu åpna boksen mæ Pepperkaker og kunne speile seg sjøl i botten tå kakeboksen.. Det eneste som låg att var noe glitter og melis, og smolor- mange smolor.. Frua åpna neste boks med sandkaker, der hadde det ikke vori besøk. I boksen med konfektkaker var det ekko, og i boksen ved sida tå låg det att et par- tre brone pinner. Tydeligvis hadde det vori godtesjuke skåpmus og forsynt seg tå baksten i adventstida. Skal si det vart oppvask og riksrett den kvelden – det var ikke bære de fire adventslysa som sto i flammer for å si det slik! Det gløsa uttur auga mens hyslyden fikk ettertrykkelig beskjed om at frua sto ikke der på seine kvelder og vispa deig og rulla kaker hvis folk sku eta ta julekakan før jul! Ja, døm vart slukøra mannfolka i huset da, da det gikk opp for døm at det ikke vart hverken småkaker eller kveldskos å få.. Det vart adventstid i dobbel forstand for han som var vaksin og primus motor. Konseptet med adventstida er at vi ska vente på at gode ting ska skje. Og, ja- ventetida kan bli lang for liten og stor. Spesielt når det er fristelser tå alle slag, gavepåsår og pappasker som dukke opp og bli borte. I år skal det bli slutt på pakkesniking og smugeting, for i år skal det låses inn alt som æ. Frua får gå med nøkkelen i beltet slik som fruer gjorde i førrivæln, for fjorårets fadese ska hu ikke ha oppatt- mæ kake og lefsebaking rett innpå julekvelden. Det bli itte noe medister og syltesmaking, ingen risboller og serinar. Frua har sagt klart i fra, og restriksjonan gjeld i alle kammers. Ingen godsaker før jul i år, men hvis døm æ greie og oppføre seg pent ska døm få lov å sleike bollen..
Mens andre kollegaer i bransjen har vori borte fra rampelyset noen uker fordi døm har vori innlagt, har livet gått sin stille gang her oppi høgget. For her i bygda treng vi ikke piller for å finna roen, det burde i stella vorti skrivi ut tabletter for mer energi og aktivitet. Vi burde fått tabletter som kan ta unna en del symtomer som har kommi som konsekvenser tå at vi æ nedlagt. Ja, for nå skal vi åpne opp å fortelja alle åssen vi egentlig har det. Det er del ta pakka, for at folk skal bli interessert og nysgjerrig på å vi driv med – vi skal bli veldig personlige nå..
For det fyste har folk slutta å gå utom døra. Så hvis en kunne ha fått noe for å gjøre beina lengre slik at det bli lettere å skreva over dørstokken, så kunne det hende at en hadde sett levandes folk innimellom. Omtrent støtt er det mørkt på Bygdahuset, det æ bære utlampa som lyse. Bygdas treffpunkt har vorti på andre sida tå ferista, rettere sagt på matbutikken nedpå Vingnes. Der æ det hemkoslig og passe stort. Handleturen kan ta hele kvelden hvis en treff på kjennsfolk, for da må vi få ut alt vi har lagra tå slarv sida sist. For når det går lenge i mellom, har det en tendens til å hope seg opp. Dæ æ trivelig å møtes, og vi æ skjønt enige om å prates litt oftere, og ja – kanskje vi tel og mæ skulle ha møttes utta handlevogn. For mens skravla går, kan kjøttpålegget bli surt og fiskepinnan mjuke innen vi kjem bortått kassa. Folk heme kan begynne å lure på om en har kjørt tå vegen, sida turen på butikken tæk lenger tid enn planlagt. Det er nå enda godt at mobilnettet er såpass utbygd at går an å få ringt og gitt beskjed om at vi bli litt forsinka.
For det andre har det vori stille på Facebook og, utenom noen innlegg om fortapte sau, gamper og katter er det messom ikke de helt store sakan- ihvertfall ikke nye. Det er minimalt med engasjement utover dyr og tyttebærplukking. En sak som dukke oppatt med jevne mellomrom er forslag om nedlegging. For borti kommunen får døm ikke roa på seg før døm får låst att døra på barnehagen. Fyst da blir nedlegginga tå bygda komplett. Skolesaka har på nytt rulla oppatt, og Saksumsdøla må på banen att og sikre at bussturen tel unga ikke skal bli for lang. Vi begynne å bli drevne på høringsuttalelser og krasse brev- ja etter så mange runder har vi dokumentan klare. Begrunnelsen for å herje med oss er den såmmå visa vi hørt før om lite folkevekst på vestsida. Vi veit jo alle å som må tel for å laga folk, men å få laga noen flere Saksumsdøler er ikke lett når døm som æ reinrasa æ tatt uttur avl..
Vi kunne følt oss både forbigått og krenka som resultat av alt som har skjedd, men nå æ vi tross alt glade for at vegen vi har fått kråka tel oss ha vorti fin å kjøre på. Døm klarte å tette nesten alle høla, så dæ må vi si oss fornøyd med. Du veit, det ska litt tel for at ting bli 100 prosent oppi Saksumdal’n. Så erre slik at om det innimellom bli stille fra oss, betyr ikke det at vi æ fortapt. Vi æ hverken innlagt ell nedlagt enn så lenge..
Frua var mitt i helgevasken da det brølte fra stuggua. ” Nå æ a dau! ” Det tok litt tid før budskapet sank inn, for lyden tå kakusmuler som knitrer innover i støvsugern overdøver det meste. Stemma fra stuggua gikk omtrent i fistel. ” Nå må du komma å sjå, for nå æ gamla dau!”. Det gikk kaldt nedover ryggen på Frua. Dau? Nå, også på en tosdagskveld midt i helgevasken! Tidligere på dagen hadde døm sagt på radioen at ungan hennes var på tur, for nå begynte det å gå mot slutten. Bilde fra tirsdagens statsministerbesøk var ikke oppløftende! Nei nå såg a gammal og stusselig ut- ja, som hu har tynnas nå i såmmår.. Men at det sku gå så fort, dæ va ikke frua forberedt på. Det bli nå messom stusselig og rart ei stund framover nå. Lurer på åssen det blir når prinsen skal ta over butikken. Også gjøra hu elskerinna tel dronning- nei, det hadde vori likere med a Dina. Hu va støtt så pen på håret, med side kjoler og bluge smil. Men det vart nå bære ei tragedie det og. Vi får håpe at prinsen finn det for godt at han egentlig burde gå tå med pensjon, for vi har nok mer tru på sønnen hass. Han eldste, for han yngste er nok mer trassig og lei. Enten dæ ell så erre kjerringa som sett griller i huggu pån. Mitt under nyhetan som ruller og går, kjem frua på bikkjan. Åkke ska ta seg tå bikkjan hennes nå? Døm må både mates og luftes! Kanskje døm blir lagt ut på Finn til omplassering, i såfall må frua prøve å få tak i ei. Ja, døm æ snærtine dessa små kjøteran med digre ører. Døm hadde passa bra som turkamerat oppover kjørkjeråket. Men døm æ kanskje ikke vandt tel å flyge så mye, også æ døm litt stutte i beina..
Etter en kjapp runde med telefonen, har frua varslet dødsfallet til de nærmeste. Med 100-års jubileumsfesten freskt i minne, var det helt på sin plass og høre om Helselaget ska sende nedover en krans. Hu æ vel som æresmedlem å regne sjølveste sjøla. En anna ting som må avklares er når det blir gravel, for detta blir en stor dag. Kongelige gjester og fintfolk direkte overført rett inn på stuggua. Den svarte stakken heng klar i skapet. Den gjør støtt dæ, så vi er forberedt når ting skjer. Godt at gravelet blir på en lørdag, slik at vi ikke treng å skåfte arbe. Egentlig burde det vori betalt fridag, siden vi føle oss litt i slekt med dessa folka der. I kveld får helgevasken væra helgevask, for nå er det tid for å finne at juvelan, pusse støv tå stakken og krølle håret slik at vi æ klare hvis telefonen ringe. For hvis døm som æ før oss i arverekka ikke vil, så æ frua klar tel å ta over både trone og krone. Å hvis hu har skikkelig flaks, følge det med vaskekjerringer og..så da blir det blankpussa vinduer til helga lell ska du sjå!
Vi lik å følgje med på å andre driv mæ- ja kanskje æ vi litt i overkant interessert. Vi sluke alt som har med kjendiser å gjøra, både i ukeblad og på fjernsynet. Så når hu sjølveste dokka fra oppi nord sto å plira på skjermen her en kveld, gikk ikke det hus forbi for å si det slik. Anledningen var en slik fancy hagefest med mange storslåtte gjester, rikfolk sikkert. Enda godt at sola var framme, for hu hadde glømt å ha på seg stakk- ja, nesten så hu hadde sværta rævva og gått nakjin. Saken var den at hu måtte vise fram sesongens kjærest, og så måtte hu si at nå skulle hu trekke seg tilbake og jobbe med å finne att seg sjøl. Ja, dæ æ faen ikke lett når en har pynta så mye på eksteriøret at en ikke kjinne seg at i speilet om mårrån. Ja, vi har alle vårt. Når andre trekker seg tilbake, da stikk vi oss litt lenger fram. Her en kveld fant frua att seg sjøl imellom tyttebærlyng og bringebærkratt med bærplukkern i den ene handa og bøtta i den andre. Da hu kjente etter var hu egentlig litt grinete, for mye tå avlinga var tydeligvis høsta. Å drive og træle innimellom kratt og kvist for noen skarve tyttebær, dæ gidd a ikke- så hu tar den lettvinte løsningen og tæk bæra i vegkanten i stella. For det æ et jag når en bor på bygda, å kunne skryte tå stuttrest mat, sjølplukk og hemlaga. Folk forvente dæ når døm kjem over kjølen. Frua rafsa over krattet med bestemte tak, og bøtta fylte seg opp med tyttebær og brask. Jaggu ska je si hu fikk jobbe med seg sjøl der hu sto og renska ut blar og kvist langt utpå kveld’n. For makan tel tålmodighetsprøve ska du leite lenge etter! Frua forbanna seg over seg sjøl. Mens fingra pælla uttur, kunne tankene vandre innover i sjela. Erkjennelsen var åpenbar- det går an å kjøpe et glass med tyttebær på butikken og. Det æ ikke slik at en er dårligere menneskje for dæ! Til helga ska vi gå på rød løper, og ha på oss penkjolen. Vi skal ha på oss rau lebestift og ratt høge hæler. Du veit, når Helselaget feirer 100-års års jubileum- da spara vi ikke på kruttet. Vi skal mingle og vise oss fram, ikke på hagefest men inne på Bygdahuset. Utifra gjestelista er det lite som tyder på at det er noen som ska vise fram ny kjærest, men en kan aldri veta helt sikkert.. Vi skal ihvertfall gjøre vårt for å skinne, for vi veit det kjem en kar ifrå fylkeskontoret. Du tru kanskje at vi ska stå for serveringa sjøl? Neira, denna gongen ska vi ha kjøpkaker og mat som æ laga i by’n. Vi er skjønt enige om at vi kan ikke stå og kokke når vi ska væra pene på fest- for sjøl Saksumdalsfruer kan gå på stas. En æ ikke noe dårligere menneskje for dæ..
Det er ei vise som dukke opp i huggu hårr mårra nå om dagen. Visa om steinrøysa neri bakken. For nå har gravemaskina og grushaugen åpenbart seg på den mest sårbare strekninga forbi Åsheim. Det er ikke store plassen å komma forbi på. Innimellom kjennes det ut som en kjøre bil over Besseggen. Ja, vi tulle ikke. Vi rulle på digre steiner og balanserer på en smal egg, mellom gravemaskin og grøft på den ene sida og vegkanten og autovern på den andre. Skolebussen har rævva utom veigen for å få svingt seg rundt. Unga høll seg fast og sitt høggende rolige for en gong skyld. Og mitt imellom ligg sjølvsagt sauen. Sauen som har fått status som asfaltflyktning på grunn av anleggsarbe. Den ligg litt her og der, prøve å finne roa oppi steinrøysa til ingen nytte. Så nå har sauen strekt seg såpass langt som å ligga på asfalten ogga snøplogen. Der er det fritt for stein og gravemaskin. Ikke for å klaga, men det ska bli godt å få denna veigen ferdig, og la visa hass Alf få kvile. For han Alf romantiserer denna steinrøysa og syng om pene ungjinter som står i grøfta. Hvis det så skulle stå noen i grøfta, er det nok større sjans for at det er en litt sirumpa og velfødd anleggsarbeider. Vi syng nok ikke om den såmmå røysa. For nå vil vi snart sleppa punktering og steinsprut, og bolka understell. Det nok et anna understell som verke i visa hass Alf- han tilbyr både villbring, dans og frieri. Vi veit jo at denna visa er gammal, for visst en vaksin kar hadde tilbydt småjentan villbring og frieri etter veigen, ville han ha vorti anmeldt. Nei, det var nok bære før. Da kjørte døm ikke bil over kjølen, men hest. Det uvanlig for folk å sjå hester i utmark. Ja, da blir døm bekymra! Vi som har vori mæ ei stund husker godt det gikk hester på kjøla om såmmårn. Døm pleide å stå ved grinda bortved ferista og lot seg villig klappe. Men det var førivæl’n, for nå har det vorti slik at hvis det går hest på kjøla skriv folk på Facebook og lure på åkke som har mista gampen. Ingenting engasjere så mye som haltende sau og tapte gamper, da går det varmt på internettet. Gampen er heller ikke så glad i steinrøysa nedi bakken og høll seg på asfalten. Det er lett å høre når den trippe bortattover på høge sko. Vi synes det er litt svært å kunne skryte tå at vi møte både gamp, ku og sau når vi æ ute og flyg på kjølen. Nesten som om vi bor i ville vesten oppi her får folk inntrykk tå. Og når døm skyt oppå Korsåsen- ja, da er det bære cowboyer og indianere som mangle. Nei, det var likere før da vi virkelig kunne gi på nedover bakkan, men det nærme seg nå. Håpe vi rekk å fartsteste asfalten før det frys på…
Ferien går mot slutten, såmmårn er på hell. Hverdagen ska så smått starte oppatt med gjøremål og faste plikter. Flere av døm vi lik å sammenligne oss med, kan melde om at nå var det jaggu godt at ferien var over så døm fikk fiksa negla! Ja, for det blir ugrett når plastikknegla blir for lange.. Andre melder om at treninga er i gang att- ja, og at nå ska ferieflesket bort. Vi som ikke har plastikknegler og ferieflesk har andre gjøremål som vente. For her har vi høldt aktivitetsnivået oppe, og det vise seg at det har vori lurt. I det siste har det nemlig tikka inn endel forespørseler og tilbud. Så siste delen tå ferien har vori prega tå en litt trykka stemning i heimen. Frua har rett og slett gått i tenkeboksen. For du ska veta at en kan bli lei tå å bo på bygda og, gå i stakk og skaut på trass for å vise seg. Kjett æ re å trakke oppatt de såmmå veiga, baka den såmmå kakua og legge seg med den såmmå kroppen hårr kveld. Så når det tikke inn meldinger tå både persiske prinser, amerikanske marinejegere og strigla finansfolk, kan det bli litt å tenkje på for ei unåg frue i fra bygda. I forhold til bloggen ville det gitt et nytt innhold. Frua kunne blogga på heltid fra et slott nedi Midtøsten en stand, sjæfa over tjenestefolk og gått på stas. Kanskje hadde hu hatt badebasseng og fargerike drinker. Ja, det skulle tatt seg ut. Riktig så artig æ det at denna persiske prinsen lik bilder tå surdeigskaku og julekranser- og at han lik bilde der frua går på ski innpå kjøla. Detta må nok væra en bra kar! Likeså denna kjekke marinesoldaten som har tjenestegjort i flere store operasjoner, er glad i unger og gamle traktorer, som kunne tenkje seg å bli bedre kjent. Nei, det æ ikke så lett å velga. For når godorda og tilbud står i kø, kan det væra fristende å bytte ut småbruk og stein med slott og strand. Det som kanskje kan væra ei lita hake ved dessa karan, æ at døm har ikke så mange følgere. Når frua prøver å søke døm opp, viser det seg at døm har både hemmelige adresser og lukka profiler. Det er nok for å virke mer interessante sikkert.. Flere tå dessa pene kara har så mye peeng at døm gjenne vil låne kontoen til frua, slik at hu kan passe på noen millioner til døm kjem oppover ått Saksumdala litt utpå høsten. Etter en såmmår med mye utgifter, skulle det bære mangle tenker frua- for hu æ raus og lik å hjelpe folk. Så hvis hu slår tel, blir dette kanskje det siste blogginnlegget som Saksumdalsfrue. Snart blir det under navnet Saksumdalsprinsesse av Persia eller som Everydaylife of Mrs Johnson. Av erfaring tenker frua det æ grett å ha døm litt på gras før hu finn ut åkke hu ska velga. Et kriterie er at fruemannen blir tilgodesett med et passelig beløp så’n får satt opp et redskapshus og eventuelt får kjøpt seg ei hytte-eller kanskje begge deler… Ja, for såpass bør det være hvis det ska væra noe vits..
Dagan æ late. Dæ æ varmt og godt den ene dagen og kaldt den andre- rett som dæ æ kjem det ei regnskur, ja helst når en har fått ut alle hageputen.. Utover dæ å feriere, driv vi nå å sulle med vårt. Dæ æ ferietid for veigen og. Fra Pålsuggua og opp er det enda att en del arbe, men nå kan vi ihvertfall kjøre der uten å væra nervøs for å kjøre tå veigen. Kua kose seg, for arbeidskaran har hengt at ei gul jakke på ei kjegle. Kjempelurt å henge att dæ så kua har noe å drive med- ja for ikke å glømme plastikk og anna innpakning som ligg på snøplogen. Så nå har kjøttproduksjonen gått så langt at kua pakker inn biffen i plast før hu bli slakta. Ellers så har vi vori oppi Kinnshaugen flere gonger den siste tida for å følgje med om a Freya plutselig dukker opp. For vi har lesi om denna hvalrossen, og det hadde vori artig om hu hadde tatt turen opp hit. Så langt har vi ikke sett noe tell a, det har egentlig vori stille oppi der i år. Spørs om alle har reist ått Syden. Vi har litt hælvægas følgt mæ på flystreiken, men her får du ikke mye medlidenhet for fly som ikke går. Vi veit åssen det er, det æ re såmmå hårr ferie for oss når det gjeld bussen. Ferietid er det såmmå som bussfri. Så hvis du finn på at i dag ska je reise ått by’n, kjøpe deg en tallik med noe god mat og en dram midt på daga så går ikke dæ. Da lyt en ta drosje ell gå, og du veit da blir det sjelden at vi gjør det. Så blir det litt slik som dessa som fikk fly men ikke kom seg hematt. For vi veit åssen dæ æ å vi- å stå hælvfull og blakk på Lilletorget utta skyss. Da må en væra løsningsorientert og leite by’n rundt så en finn noen som ska såmmå vegen- ell gå.. Nei, dæ æ lite medlidenhet å få, sida dæ uansett æ mye fint å drive mæ heme og. Vi går på råk og sti, tek bilder tå oss sjøl i ulike vinkler som folk flest. Vi ser på alt det gamle vi har heme og tenkje på at vi sitt på store verdier. For rundt om kring i Norge er det folk som skor seg på å ta betaling ta turister og byfolk som vil sjå på kjevler og trau, gamle hus og husholdningsartikler fra førrivæln. Vi æ glad i førrivæln vi, men vi æ ikke lettlurt. For såpass opplyst æ vi at vi skjønne når vi ser et gammalt bakstrom, at døm ikke bakte mors flatbrød på Meteor takke for 100 år sida. Døm bør nå iallefall kaste brødasken før døm byr på smaksprøver. Nei, det sku vorti andre boller om døm skulle kommi hit, da skulle svette turister og byfolk fått valuta for penga. Mulig det va på flatbrødbakingkurs hu skulle a Sophie og, sida VG meldte om at hu va i Vågå. Så hvis dekk lure, så er det på bygda der skjer i såmmår. Jara- je æ heme!
Fra 1.juli har det vorti andre tider for oss som lik å vise oss fram på bilder i sosiale media. Nå har Stortinget bestemt at døm som pynte på trynet sitt ell kroppsfasongen på bilder som blir lagt ut må opplyse folk om det, slik at døm som ser på bildan ikke ska begynne å tru at døm ikke æ pene nok. Flere influencer synes dette er noe herk, for glansbildet blir liksom ikke det såmmå når en faktisk må innrømme at bildet ikke vise hele sannheta. Åsså nå, på denna tida på året hvor vi skal vise oss fra våres beste side, nemlig i tynne såmmårkjoler og trånge solliv..
Vi æ nå inne i høgsesongen for feriebilder. Folk æ brone og blide, slanke og pene- der dom står og deige seg enten på en fjelltopp ell på ei strand. Tæfiser med raude nægler, slanke legger og en tilfeldig pen horisont som vi ikke ser fordi vi æ mer opptatt tå å sjå at tightsen er dratt litt for langt opp i rævva. Ja, da æ det grett å få opplyst at dessa bildan bære æ jug, så i stella for å bruke tid på å lure på om bogskinka æ ækte ell plastikk kan vi sjå på naturen. For det er helt umulig å få tel å væra bron og blid på en fjelltopp uten å få retusjert bort svetteringer under arma, for ikke å snakke opp svetteranda under puppa. Vi skjønner jo at det er fristanes å legge på et mjukt filter slik at åreknuter og pigmentflekker ikke bli med på bildet, ja- det kunne vi nå lett ha gjort sjøl og det..
Feriebilder med blide unger er også helt klart retusjert- hvis døm ikke har fått avtalt premie på forhånd. Hadde unga bære kunne stått stille I noen få minutt slik at døm hadde sett ut som folk og ikke apekatter.. Som oftest er det a mor som flyg og fotograferer, han far lik ikke så godt hverken å ta bilder eller å bli tatt bilde tå- iallefall hvis han ikke veit det. Så da kunne re vori grett å ha klistra på’n et glis. For det er langt imellom glisa når pengan flyg på is og dumme investeringer som sprettballer og plastikkfigurer på hårt et hjørne i slike leikeparker som kjerringa har bestemt er artig for unga. Like grinete blir n’ far når kjerringa mase om å bli tatt bilde tå med vinglaset i handa og med middagen foran seg. Det er nå helt bortkasta å ta bilde tå en tallik med mat på. Nei, det var helt klart likere før da vi hadde kamera med filmrull over flere år. Kanskje vart det en tre-fire bilder i året, og ofte vart personan på bildet enten huggulause ell stutte i beina. Blunking og raue auger var en del av kaka, men vi kosa oss med bildebunken lell..
Nå har vi tusenvis av bilder, både med å uten filter. Lykka er at når du ferdes rundt omkring i Saksumdal, så er det så pent at du treng ikke retusjering ell filter. Omgivelsene gjør at alle kjem godt ut, ja tel og med n’far smile villig mens han nyt eftaskaffen vederlagsfritt og uten filter..
Såmmå leksa i år å.. Detta er den tida på året med lufta tå nyslått gras og nygjødsla jorder. Kveldan æ lange og lyse, og sjøl om det ikke har vori noe særlig varmt fram tel nå, har vi nå drivi på ute. I følge kalenderen er det såmmårstid, så stuttbuksa æ på- det æ bære å slenge med seg ei ulljakke og la det stå tel. Det er akkurat på denna tida her gnålet knepper opp et ekstra hakk. Gnålet om hen vi ska, å vi ska gjøra og med åkken. Ja, for vi ska vel bort? Reise i frå re, og la hverdagen få fri. Det æ ikke måte på å som ska klemmes inn på dessa ukan med fri. Tja, å slags unnskyldning ska vi finna på i år da? Åssen historie ska vi servere i år som kan måle seg med eksotiske reisemål i inn og utland? Vet, du- i år ska vi si det akkurat som det æ! For når spørsmålet kjem ska vi ha svaret klart. Sjøl om det i år hadde vori lett å skylde på at vi ikke har fornya passa, så ska vi ikke bruke det som lettvint svar. Spørsmålet som folk lure på æ å hen vi ska på ferie hen i såmmår. Forventningsfullt sitt døm med stjerner i auga og legg ut om flyreiser og sand mellom tæn, om billige drinker og svette servitører. Så verdensvandt ramser døm opp utenlandske steller, og turistmagneter. Så etter døm har skryti seg ferdig, så slenge døm ballen videre og tenkje at detta kan vi ikke toppe. Dæ æ messom olympisk mesterskap i ferietur, og den konkurransen har vi meldt oss ta for lengst. Hu bæssmor sa støtt at ferie æ ikke å reise bort, men å gjøra noe anna enn det en gjør tel vanlig. Dess eldre en bli, så kjem meininga bak orda tydeligere fram. For det lureste en gjør er å laga seg en hverdag som en ikke treng å ta ferie frå. Sjølsagt ska en ut i verda å oppleve nye plasser og folk, få kunnskap om kultur og levesett. Likevel er det lite som slår det å sitta i solveggen nedved fjøset og høre kua raute i Brattjordet. Likeså det å sjå solnedgangen fra toppen tå Prestkjærringa, eller å kjenne det kalde myrvatnet i Kinnshaugen på varme dager..
Nei, det blir ikke noe sydentur i år. Du skjønne vi har ikke pass. Så vi ska ta noen dagsturer inni fjelli, der betale vi bære bompeeng. Ellers hvis det bli sol og varmt, blir det sand mellom tæn borti Kinnshaugen. Men vettu, det beste æ å ikke veta på forhånd åssen ferien blir, at det faktisk går an å ta ting på sparket. For ferie æ å sleppe å følge klokka, og kunne gjøra som en sjøl vil uten å stå i kø. Utover det spiller det ingen rolle hen en ser på kjørker og gamle steiner hen, om det er i Roma ell i Burmavegen. Instavennlig blir det åkke som!
