Julas ultimate høydepunkt på Bygdahuset, Saksumdals storstue. Juletreet er plassert lengst inni kroken ved scena, slik at bygdas godtfolk kan kaste seg ut i en kvass masurka. Bordene er pyntet med røde servietter og telys. Taklyset er dempet, kvinnfolka blir penere da, der de sitter langs veggen ikledd hvit bluse, stakk og perlekjede.
Festkomiteen styrer på kjøkkenet med karbonadesmørbrød, samme oppskrifta som i fjor. Når du kommer opp trappa, kjenner du eimen av hembrent og fjøs blandet med karbonade og 4711. Alle er på plass, noen for å danse andre for å drekke og en og annen for å sloss. Vi innfødte har vokst opp med vandrehistorier om 2.dagsfesten, gjenfortalt med innlevelse og engasjement fra våre forfedre. Så hva skjedde?
I de senere årene har 2.dagsfesten blitt en skygge av seg selv, ingen Saksumsdøl å se. Bare småunger fra andre steder som tror Bygdahuset er en lokal variant av Paradise hotel. Det er drama og oppkast, grining og krangling. Helt umulig for voksne folk å gå på do, for den er okkupert område.
Så i år er vi litt lunkne til fest, til tross for at en av fruene fikk boltre seg med unggutta i fjor.De fikk hendene fulle for å si det slik..
Vi oppfordrer Saksumdøler til å ta 2.dagsfesten tilbake til gamle høyder, da hembrentflaska sto i snøhaugen, og gebisset og sixpencen lå igjen i trappa.
Eller tjuv som vi sier her i bygda.. Jeg så deg nok, da du tilfeldigvis stoppet bilen din på langstrekka på Kjølen. Husker godt fargen og modellen.
Det begynte å bli skumt ute, blåtimen var på sitt blåeste. I bilen satt kjerring og unger, som skulle få se n’far sjøl utøve julekriminalitet på sitt verste. Juletretjuv, av frakkeste sort.
Håper du fikk snø i skoa, der du skrittet over brøytekanten. Ble du overrasket over hvor mye snø det er i skogen? Du gikk ikke så langt, spora dine vitner om at du tok det første du fant.
Håper det svir litt i samvittigheten din når du henger englehåret og julekurvene på treet. Kjenner du skammen når du tenner lysene og møter blikket til dine håpefulle?
Juletretjuv av verste sort, neste gang synes jeg du skal spørre før du tar for deg av skogen min. Jeg vet hvor du bor…
Etter å ha blitt bombardert med bilder på ulike sosiale medier av juletre, må jeg få minne om reglene for pynting av juletre!Jeg kjenner blodtrykket stige, vi er da bare midt i desember.
Nei, det var bedre før! Da han bæssfar og je, tok med oss øksa og kjelken og traska til skogs etter mørkets frembrudd lille julaften. Vi slo snøen av grønne små grantrær, bæssfar tok opp lommelykta og lyste. Et anerkjennende nikk, så var grana i boks. Full av forhåpentlig var vi begge, vel vitende om at i år var vi ekstra heldige med buska. Bæssmor venta på kjøkkenet med flagg, glitter og kuler. Det perfekte treet var gjerne altfor vidt, krokete eller manglet greiner på sentrale deler. Utrolig hva litt pynt kunne gjøre, bare man plasserte buska litt strategisk inntil veggen. Julelysa brant til langt uti januar, ja helt til 20.dagen, det samme gjorde magien i bæssmorhuset.
Nei, folkens- vi må vente litt til før vi finner fram juletrefoten! Nyt adventstiden og minnene fra gamledagerjul. I følge statuttene skal juletreet pyntes lille julaften og stå til 20.dagen.
I Saksumdal har vi lang tradisjon for lag – og foreningsarbeid. Idrettslag og musikkforening, også har vi den berryktede turmålsmafian. Eller Helselaget, som er det formelle navnet. I snart 100 år har Helselaget eksistert, ikke rart folk tror at du må være grå i håret, dårlig til beins og opplevd krigen for å være med. Den tid er forbi. For ingen er vel sprekere enn disse damene som med lette steg, henger opp turkasser på avsidesliggende stier?
Lokale blogglesere vet at Saksumdalsfruene er godt representert i styret, så ja-dette er sjølskryt. Vi er opptatt av folkehelse og trivsel. Finnes vel ikke så mye bedre forebyggende psykisk helse som i en real låvefest? Når bygdas ellers så stødige karer, kaster seg ut i en heftig limbo litt utpå natta, da tenker vi at Helselaget har klart å ta steget opp fra fotpleie og eldretrim. Vi har hatt besøk av selveste generalsekretæren fra Oslo til og med, som med stor iver fikk innblikk i vår virksomhet.
Vel, hun fikk ikke innblikk i alt- turmålsbossen holder korta og pengesekken tett. Det skal litt til før du får tilbud om verv i Helselaget. Opptakskravene er harde og folk blir nøye vurdert. Basarpengene skal komme bygda til gode. Gjerne i form av frukt og grønt, både i fast og flytende form.
Det tyter over av blogger med bilder av mislykket husmorgjærning for tida. Julestresset tar oss, vi blir presset til bristepunktet med ting vi må gjøre for at julestemningen blir perfekt. På vestsida er det annerledes. Vi tar julestria på rammeste alvor. Derfor kommer du ikke til å lese om mislykkede sirupsnipper eller brente goro på denne bloggen.
For her på vestsida er vi tradisjonsbærere. Her planlegger vi lefsebaking og syltelaging etter primstaven. Grønnsåpa koker vi sjøl før første frostnatta. Alt er på stell. Når folk fra sentrale strøk klager sin nød over dårlig tid og kjøpkaker, da drar vi fram matboksen med smaksprøver i lunsjen, for å friste. Blir nok bare ni slag i år..
I tillegg til baking, binder vi kranser av saftig granbar plukket i egen skog. Derfor får du ingen tips til vedlikehold av plasttre på bloggen her. Vi holder oss til ekte vare pyntet med julepynt fra nittenpilogbue, flagg og glitter.
Pepperkakebaking med ungene hører også med. Vi legger gladelig ut bilder av lykkelige barn i søte forkler. Heldigvis fikk vi ikke med den røde boksen med pepperkakedeig kjøpt på butikken…
Med tindrande ljos i kveld.. Det er vel heller unntaket enn regelen her i Saksum valley. Mørket ligger tett over tretoppene nå fortiden. Bare ei lita fjøslykt hist og her er å skimte, eller et par traktorlys i ny og ne vitner om liv.
Vi gleder oss til advent. Endelig kan vi slå på adventsstaken som har stått i vinduskarmen siden i fjor. Vi pynter med stjerner og staker i alle vinduer, og da mener vi alle vinduer! Til og med i fjøs og låver kan du se julestjerna skinne.
Det blinker i julelys på hvert et verandarekkverk, rundt garasjeporter og for ikke å glemme oppover rundt flaggstanga. En kjøretur gjennom bygda en mørk desemberkveld, kan sammenlignes med en biltur gjennom Las Vegas.
Helt til du kommer til Bygdahuset for der er det mørkt. Gatelysene virker ikke. Etter hissige brev til kommunen, og iltre leserinnlegg i GD fra Grendeutvalget har vi mistet trua. Vi føler oss glemt av øvrigheta. Det var helt til vi fikk nyss om at det fantes en bryter og det atter ble lys på Bygdahuset. God adventstid
Basarlivet lever i beste velgående her på vestkanten. Ivrige loddselgere har besøkt kriker og kroker, og dem som tror de kan slippe unna fordi de mangler kontanter- ja de må slukøret ta opp telefonen og vippse. Her har loddselgere tatt teknologien i bruk!
Basarkomitéen har vært i sving lenge, tigget etter gevinster og planlagt pålegg på rundstykker som skal smøres. Å bli valgt inn i basarekomitéen er en tillitsærklæring, og særlig hvis du får oppdraget å bake kringla. Basarkringla som smelter i munnen..
Trekningen er alltid høydepunktet.Etter å ha gått fra bord til bord og sett på alle gevinstene, tatt nummer på de riktige bøkene sitter vi som tente lys. Hvem stikker av med hovedgevinsten? Spenningen er stor når navnet leses opp. Det summes i forsamlingen. Noen snur seg febrilsk rundt, eller strekker nakken. Ukjente navn gjør at basarkomiteen må ta en kunstpause, lynrask etterretningsarbeid må til før vinneren er lokalisert, og trekningen kan fortsette.
Vinteren fester grepet. Sjansen for å ta seg en skitur snart er stor. Det er ikke å stikke under en stol at vi er glade i skiløypene våre her i dalen. Her kan man gå i fred innover skogen og over myrene uten å treffe på en levende sjel. Dette er ikke tilfeldig, for her i dalen er det ingen som trener åpentlyst.
Bortsett fra å følge ungene rundt lysløypa på skitrening, er det ikke mange skiløpere å se. Men hvis du sent på kvelden kjører forbi Engstadjordet, kan du skimte skygger og svake lysglimt fare nedover. Ikke lett å få tak på hvem det kan være i farten, for det er ikke refleks på Rinna IL- jakka fra det sene 80-tallet.
Den viktigste drivkraften for alle disse sene kveldsøktene i tier’n er klubbrennet. I starten av mars går det av stabelen. Fjøsstellet er gjort unna tidlig denne dagen, for nå skal det avgjøres hvem i dalen som er den frakkeste på ski. Taktikkeri med smøring og blikking blant kara hører med. Likeså den gjentagende leksa om hvor lite man har gått på ski i år.
Vi er inne i den tida på året hvor vi Saksumdøler opplever stum beundring og stor empati blant våre medmennesker fra sentrale strøk. Tenk å ha slik vei for å komme seg til byen. Skulle nesten tro vi krysset Grønland eller slikt. Vi blir møtt med stor forståelse hvis vi er litt senere ute på morgenen enn vanlig. Ikke annet å vente med den arbeidsveien. Veien over kjølen snirkler seg nedover lia med den ene svingen etter den andre, gjennom Husesvingen forbi Pålstuen og tilslutt ned Reistadbakken og rundt hårnålssvingen ved Heimtun.
Om vi kjører Vingrom? Nei, det tar for lang tid. Det er da brøyta og strødd må vite- ihvertfall innimellom.
Vi innfødte har lært oss noen triks som vi holder for å selv. Blant annet å tilpasse byturen slik at vi ikke møter bussen i Korsvoldsvingen. Dette pleier å gå bra, siden det kun er et par bussavganger om dagen, morgen og ettermiddag. Videre er det greit å ligge midt i veien, slik at man har god klaring til grøfta på begge sider. Det eksisterer bare tre spor over kjølen på vinteren. Problemet oppstår kun ved møtende trafikk, hvor den som har størst bil eller kjører fortest vinner.
Hvis uhellet er ute, så er det bare å ringe en bonde med traktor for å komme seg oppatt på veien. Ulempen er at hele bygda kjapt blir orientert om hendelsen, og da gjerne på Facebook. Etterpå må samtlige billister kjøre forbi og se på åstedet, og tippe farten. Så folkens- kjør pent!
Når det er hus til salgs i Saksumdal, følger vi nøye med. Vi passer på å legge spaserturen til tidspunkt for visning, slik at vi kan se an folk litt på avstand.
Forhåpningsfult ser vi etter om det er ting som tyder på at det er et sporty par med barn i rett alder. Vi vet hva vi vil ha.
Helst bør innflyttere være litt praktisk anlagt, så de kan bidra på dugnad eller kunne bake kringle til skirenn og basar. Det er også en fordel at du som ny møter opp på Bygdahuset på alle arrangement, kjøper lodd og går på ski i lysløypa.
Det tar ei stund før alle i bygda har oversikt over nye naboer. Derfor er det viktig å referere til tidligere eiere av huset du har kjøpt. På den måten er det lettere å huske hvor nye innbyggere hører hjemme.
Som innflytter er det lurt å holde inngangsparti og gang ryddig, for plutselig har du en ivrig loddselger på besøk som gjerne vil se seg litt om når hun først er innom.
Som innflytter må du smøre deg med tålmodighet, det kan ta tid å bli kjent. Gjennomsnittlig må du bo i bygda i 5 år før du blir bedt bort på kaffe-hvis du ikke blir tatt under vingene til en av fruene..
